Er motgang og lidelse bare meningsløst?

Jeg satt og tenkte over hvor forskellig bibelen og dagens samfunn beskriver lidelse og utfordringer. Det er i dag en tydelig uttalt holdning om at vi helst skal slippe alt som gjør for vondt. Lidelse passer ikke inn i våre tanker og heller ikke helt i vår samfunnsstruktur, og dessverre er denne holdningen også ganske tydelig i mange menighetsfellesskaper.

Mennesker som enkeltindivid bruker masse tid og penger på å ivareta egen helse og bygge seg en trygghet mot at noe kan skje dem. Men uansett hvor sunne og friske vi er, uansett hvor mange forhåndsregler vi tar, uansett hvor godt vi steller eget liv, så er det uunngåelig at smerte og lidelse kommer vår vei. Livet vil på ett eller annet vis smelle ei dør hardt igjen i ansiktet på alle og enhver av oss. Hva som er ulikt er tyngen og kraften  i smellet og den etterfølgende effekten av det.

Når det gjelder samfunnet så har vi bygget opp en struktur som gir lite rom for lengre avbrekk og at vi ikke kan delta. Mennesker må være friske, raske og produktive, de må ikke bli for satt ut og skulle det skje bør det kun være kortvarig og forbigående, for vi trenger at alle bidrar. Og det er riktig at vi alle skal bidra (vi har ikke bare rettigheter, vi har også plikter) men hvor er det rom for at livet ikke kan struktureres, planlegges og omprogrammeres som vi vil, ønsker og føler for?

Som mennesker og samfunn prøver vi å forebygge og hindre alt som er vondt å oppstå, samtidig ser vi- hva jeg opplever som tydeligere og tydeligere- en holdning om at lidelse og prøvelser er kun negativt. Det tapper samfunnet for viktige ressurser, det tapper mennesker for muligheter, det er rent negativt og skal med alle midler motarbeides.

Bibelen gir et litt annet bilde av lidelse og smerte, den prøver å få oss til å se bakenfor det åpenbare (synlige) og se at det finnes lærdom, rettledning og velsignelser å finne også i hva som oppleves som urettferdig, sårt, tungt og vanskelig. Jeg har tidligere skrevet Motgangens velsignelser som tar for seg 6 ‘positive’ ting ved motgangs-perioder, og selv om de tre punktene som kommer her blir litt likt, så vil det være en litt annen vinkling og bli henvist til andre steder i Guds Ord enn i nevnte innlegg.
(En liten presisering: Jeg snakker ikke om urettferdigheten vi ser gjennom krig, sult og vanvittig skjevfordelig av ressurser, men om de personlige liv og deres innvirkning, plass og innflytelse i samfunnet rundt oss).

1. Korreksjon
Det er tider vi opplever å havne i vanskeligheter og utfordringer fordi vi med overlegg nektet å adlyde Guds ord. Vi ville ikke gjøre som Gud sa og vi flyktet vekk fra ham og den vei han hadde sagt vi skulle gå. Gjør vi dette er det ikke uvanlig at vi opplever at vanskeligheter reiser seg og at vi i egen kraft ikke klarer å fikse det eller bryte ut av det. Ulydighet mot Guds vilje finnes det bare en kur for, å omvende seg og gjøre hva Gud sa. I det tilfellet her er motgang og vanskeligheter vi opplever en reaksjon/konsekvens av tidligere handlinger. Vi hører ofte uttrykk som at «fortidens synder har innhentet ham/henne» og det er sannhet i dette. Vi vil kanskje ikke umiddelbart oppleve at ting er vanskelig, men ulydighet og egenrådighet vil innhente oss. Det vi sår vil vi høste, og en konsekvens av ulydighet er at vi havner i ugreie situasjoner. Det vi skal ha i minne er at Gud først og fremst ikke er ute etter å straffe oss, han er ute etter å få oss tilbake på rett plass. Det er kanskje konsekvenser vi må ta, men Gud kaller oss tilbake til seg selv og til det kall han har lagt på vårt liv. Et godt eksempel på dette er Jona (eller Jonas som enkelte oversettelser sier).

2. Forberedelser
Det er tider der vi absolutt ikke kan se en mening i hva vi opplever, vi har ingen kjente «svin på skogen» og hva vi vet om morgendagen stemmer heller ikke med hva vi går igjennom. Vi kan merke at Gud gir oss små drypp og aha-opplevelser om både seg selv og fra hans ord, men vi klarer ikke forstå hvorfor. Hvorfor opplever jeg vanskeligheter? Hvorfor alle disse følelsene? Hvorfor den plutselige sannheten over enkelte ting? Det kan være at Gud forbereder oss personlig på ting som skal skje i våre liv, men det kan også være at Gud forbereder oss til å kunne fungere som hans budbærere og ambassadører overfor andre, både enkeltmennesker, familier og større sammenhenger. En tredje ting er at hva vi opplever av problemer nå, kan være med på å stoppe større problemer og utfordringer i senere tid.

Når det gjelder forberedelse på personlig plan har jeg tidligere skrevet om dette i innlegget «nødvendig ommøblering«, så vi går ikke nærmere inn på dette nå. Når det gjelder forberedelser for å kunne fungere som Guds redskap i større sammenhenger, er Josef et flott eksempel. Tror du Josef forstod at Gud var der og kontrollerte alle omstendighetene i hans liv da brødrene snudde ryggen til ham, da de solgte ham, da han ble bedradd, sviktet og forlatt? Jeg tror ikke han forstod hvorfor, men jeg tror han visste at Gud var der og at Gud ville bruke hans fryktelige tunge, vanskelige og såre opplevelser til noe godt. Som han sier til brødrene når han avslører sitt sanne ansikt: Det var kanskje ment til ondt fra deres side, men Gud mente det til godt. Josef sin historie passer også inn i det tredje punktet jeg nevnte, at noe vanskeligheter nå kan forhindre større vanskeligheter senere. Tenk at ett helt folk ble reddet pga av hva Josef gjennomgikk.

Vi har tatt ett punkt som behandler ting fra fortiden, at vi har vandret i ulydighet og at ting av den årsak kommer inn i våre liv. Ikke fordi Gud vil straffe oss, men fordi han vil ha oss tilbake på rett vei igjen. Vi har behandlet ett punkt om framtiden, at Gud bruker hva vi opplever i dag for å forberede oss på noe som kommer der framme en gang eller for å forhindre/stoppe større vanskeligheter som kunne oppstått hadde vi ikke opplevd hva vi gjør. Det tredje og siste hovedpunktet for denne gang handler både om i dag og evigheten.

3. Nærhet og fellesskap med Gud
Har vi handlet i trass og ulydighet vil vanligvis skam og fordømmelse etter hvert vokse fram i oss. Vi får tanker som har nå har jeg gått for langt, nå vil ikke Gud tilgi mer, nå… Men kjære deg, Gud lengter etter å tilgi. Gud gir ikke korreksjon fordi han liker å peke finger og straffe, han gir korreksjon fordi han elsker oss og han ønsker å tilgi oss. Vet du at du har tråkket feil, så la ikke løgntanker om at «nå har du gått for langt» hindre deg fra å søke Gud, men husk at din bønn om tilgivelse også må følges opp med endret liv. Det er det omvendelse er, vi snur om på hælen og går i en annen retning. Guds nåde er større enn du kan forestille deg, og vender du helhjerta om, tilgir Gud før du rekker å si ferdig setningen: Kan du tilgi meg Gud?

Tilfellet nevnt over er kanskje det området der vi raskest finner ut hvorfor ting er tungt, vanskelig og vondt. Men som oftest forstår vi ikke hvorfor vi havner i vanskeligheter eller hvorfor vondt og motgang banker på vår dør. Det er lett å bli motløs hvis vi ikke husker at Gud har kontrollen, Gud er mektigere, Gud er nådig og kjærlig, Gud er der med oss. Hva som er viktig når vi opplever motgang og lidelse er å la det drive oss til Gud i stede for fra Gud.

Motgang og lidelse har en særegen evne til å få oss til å søke Gud på en mer «rå og ekte» måte enn tidligere. Vi kaster fine ord og innpakninger og roper ut etter hjelp. Vi dropper maskene og lar tårene renne fritt mens vi sukker til Gud om hjelp. Vi søker etter en hjelper som kommer nær i det tunge, vonde og vanskelige og som vil bringe lys, håp og styrke. Om motgangen i seg selv ikke er god, så kan hva den frembringer være godt. Får den oss til å søke Gud mer overgitt enn tidligere, får det oss til å lengte etter å se mer av Gud, får det oss til å klynge oss til Guds ord og håpet om Guds hjelp, så er det godt. Å oppleve å bli i behov av Gud og søke ham til vi får svar, det er godt.  Det er godt både for denne dagen og det er godt sett i et evighetsperspektiv. Jeg «låner» noen tidligere skrevet ord for å forklare nærmere:

Våre prøvelser, utfordringer og motgang har en særegen evne til å dra oss nærmere Gud. Vi står i en posisjon der vi føler oss totalt avhengig av Guds hjelp og inngripen. Vi vet at dette makter vi ikke i oss selv og vi legger vår tillit og vårt liv i Herens hender. Det er godt! Det å være avhengig av Gud og bli trukket inn i hans nærhet, det er av det gode. Og som sagt, hva kan bringe oss dit i en slik grad som prøvelser og motgang kan? Lite.

Josef opplevde masse vondt, men han erfarte også noe som var viktigere, mektigere og fylt med nåde og kraft- Gud var med ham! Gud var med ham i brønnen. Gud var med ham da han tjente hos Potifar og Gud var også med ham da han ble falskt anklaget og kastet i fengsel. Gud var med ham i fengselet og Gud var med ham da han ble bragt foran Farao. Uansett hva Josef opplevde, så erfarte han også at Gud var der.

Ogaå i dag er Gud så tilstede i våre liv, men vi trenger å tro det og vi trenger å tillate oss selv å være totalt avhengig av Herrens hjelp, nåde og kraft. Profeten sa om Jesus at han skulle kalles Immanuel, som betyr Gud med oss. Historien om Josef minner oss om dette- uansett hva vi møter her i livet er Gud med oss. Og den nærheten og avhengigheten til Herren vi opplever i slike stunder er av det gode (selv når omstendigheter ikke er det). (utdrag fra innlegget: Gud med oss)

Vi avslutter med noen ord til trøst og oppmuntring

Gud blir ikke trøtt av dine tårer.
Gud blir ikke trøtt av din svakhet.
Gud blir ikke trøtt av din vaklende forsøk.
Gud blir ikke trøtt av dine sukk.
Gud blir ikke trøtt av dine bønner.

Gud blir ikke trøtt av deg.
Hans kjærlighet er evig.
Hans nåde er større en du kan gripe.
Hans tanker er håp og framtid for deg.
Han kan gjøre hva han har sagt,
og han vil gjøre det.
(resten av denne andakten kan leses HER)