Vær menneske på ornt’li da!

Det er mange som stadig pynter på det ytre for å fremstille seg selv som den supermann eller suoerkvinne de ikke er. De strever etter å fremstille seg selv som perfekt, som den som mestrer alt og den som alltid vet hva som er trendy og hva annet de og dem de sammenligner seg mer tror er viktig.

Er det rart at vi har et samfunn der mennesker kræsjer inn i veggen og blir utbrente? Vi våger jo ikke å være mennesker på ordentlig. Ekte mennesker med ekte liv. Ekte følelser, ekte tvil og frustrasjon, ekte rot og kaos, ekte usikkerhet og sinne, ekte glede og sorg, ekte opplevelser og erfaringer.

Alle vil vi oppleve tider der vi så vidt henger med, alle vil vi oppleve tider der livet smeller døra hardt igjen i ansiktet på oss, alle vil vi oppleve å komme til kort, ja også det å føle seg svak, liten og mislykket vil vi alle føle på. Men det er en del av det å være menneske det, vi kommer ikke utenom alle disse sidene uansett hvor mye vi ønsker, prøver og håper.

Livet er tidvis brutalt og vanvittig urettferdig, mens andre ganger er gleden og lykken så dyp og altomfattende at det er rart vi ikke flyr. Noen ganger klarer vi ikke å tro at det vil gry av dag, mens andre ganger glemmer vi at det var litt grått da dagen startet. Livet har en tendens til å bevege seg fra den ene ytterkant til den andre.

Og nei, vi kan ikke springe rundt å fortelle den nakne sannhet om våre hverdager, liv og tanker til alle- men vi burde hvertfall være ærlige overfor oss selv. Vi takler ikke livet så godt som vi ønsker. Og sannheten er at hvis vi i det lange løp unngår å være menneskelig, å være ærlige om oss selv og våre liv, vil vi mest sannsynlig kræsje i en vegg og oppleve at vi blir utbrente.

Kanskje det beste for oss alle er å være menneske på ordentlig? Mennesker med sterke og svake sider, mennesker med gleder og sorger, mennesker med utfordringer og berikelser, mennesker med suksesser og feiltak, mennesker på ordentlig. Mennesker med ekte liv (og ikke den glansede utgaven som vises fram alt for ofte).