Hvem har ansvar for din trosvandring?

Dette er tredje innlegg i en serie med hovedtittel Ikke forbli en såret kristen. Første innlegg het Og jeg som trodde du brydde deg… og kan leses her. Andre innlegg var Det er mange sårede mennesker rundtforbi og finnes her. Når alle innlegg er skrevet ferdig og postet vil de bli lagt ut samlet på siden bloggserier og samlinger som du ser i toppen.

La oss smelle av dynamitten med en gang: Uansett, og jeg mener uansett, hva du har opplevd av vondt er det ditt ansvar å velge å vandre i lydighet mot Guds ord. Ikke noe andre gjør eller sier om deg, eller mot deg, gir deg rett til å svare tilbake med samme mynt, ei heller å trekke deg tilbake fra fellesskap og gudsliv.

Og til de som nå kjenner at det virkelig koker i toppen, neste innlegg vil behandle utsagnet: «Men du vet ikke hva jeg har opplevd…». Derfor anbefales det at du akkurat nå tar litt tid, trekker pusten og leser videre når du kjenner det roer seg litt i følelser og tanker (evt les nå og kom tilbake for oppfriskning senere).

Uansett hva livet bringer vår vei er det vårt ansvar å etter beste evne leve og svare på en måte som er i samsvar med Guds Ord, Hans hjerte og Hans bud og regler. Det finnes ingen unntak der det er riktig å velge å tenke, tale eller leve på tvers av hva Gud sier er rett. Vet du at noe er galt å si eller gjøre, men velger dette, så er det synd. Det at vi har med oss  mange såre, vanskelige og vonde erfaringer gir oss ikke rett til å tenke, tale og handle ugudelig. Selv om andre oppfører seg ufint mot oss, står vi selv personlig ansvarlige for hvordan vi reagerer tilbake. Det er dermed ikke sagt at det er enkelt, langtifra, mange ganger er det utrolig vanskelig. Det er faktisk tidvis umulig å klare det i egen kraft, men derfor er det viktig å huske at vi går ikke veien alene og at vi har en mektig hjelper ved vår side, ja faktisk inni oss.

Når du en gang står foran Guds domsstol vil du måtte stå til ansvar for ditt liv, for dine ord, for dine handlinger, ikke for hva andre har gjort og sagt. Får du spørsmålet om hvorfor du trakk deg ut av fellesskapet med dine søsken, hvorfor du valgte å ikke tilgi, hvorfor du tillot bitterhet, hvorfor du ikke gjorde hva Gud sa du skulle, så nytter det ikke å si til Gud: «Men du vet jo hva de gjorde mot meg. Du vet hva de sa om meg». Nei, da vil du nok få tilbake: «Jeg skal dømme dem også, men nå er det deg jeg spør. Hva gjorde du?»

Vi har mange ganger lett for å unnskylde vår unnfallenhet og tillatelse av ting Gud sier er galt med andres handlinger, men dette er ikke riktig. Gud har kalt oss til å være del av et fellesskap som skal hjelpe og støtte hverandre, men samtidig står den enkelte av oss ansvarlig for egne liv, også når fellesskap og mennesker rundt oss svikter. Vi kan ikke unnskylde oss med at jeg følte ikke for det, de andre er ikke bedre, de andre var stygge mot meg og mye annet. Vi er alle ansvarlige for vår egen trosvandring. Det innebærer også at vi ikke kan velge å adlyde Guds ord kun når vi føler for det og verden og mennesker er snille mot oss, det gjelder like mye når vi opplever vonde og tunge tider. Uansett hva vi opplever fra andre mennesker, er vi ansvarlige for å selv leve gode og gudfryktige liv.

fortsettelse følger…