Når ordene blir borte…

De siste månedene, ja over halvåret, har jeg slitt med at ordene er blitt borte. Jeg pleier å si at jeg tenker med fingrene fordi det er i skrivende form jeg alltid har fått bearbeidet tanker og følelser best. Jeg har også svart de som spør meg om jeg maler at «jeg maler med ord». Ord har vært min beste måte å bearbeide opplevelser, tanker og følelser på og det har også vært min beste måte å formidle på. Men nå er ordene blitt borte for meg… Andre vil si at livet har mistet fargene sine eller at sangen har stilnet… jeg, jeg har mistet ordene.

Jeg vet ikke hvorfor det er slik, hvorfor måtte også denne delen av meg tas bort fra meg? Jeg har mistet evnen til å jobbe og til å delta i sosiale sammenhenger, jeg har mistet muligheten til å høre på musikk, jeg har mistet muligheten til å bake og kokkelere som jeg likte, jeg har mistet muligheten til å lese mye. Jeg som brukte timer i Bibelen og bøker hver dag kan nå bare lese noen linjer eller kapitler… hvor blir jeg av? Hvor mye av meg må dø? Og som om ikke alt som er forsvunnet tidligere var nok, nå er også ordene borte…

Ordene som brukes til å fortelle omverdenen at jo, jeg lever og jeg tenker. Ordene som forteller andre hva som rører seg i mitt hjerte og tanker, ordene som forteller om Guds storhet, trofasthet og allmakt, ordene er borte… Jeg sitter tom tilbake.

Ordene som bragte håp og forventnig, trøst og oppmuntring, ordene er stilnet.

Ordene som før var et redskap for å nå andre med budskapet om Guds kjærlighet og Jesus frelsesverk, også de ordene er borte.

Ordene som gav meg en liten plass i andres liv gjennom at de leste, de er borte.

Ordene som hjalp meg å finne vei, finne lys, de ord som Guds Ånd brukte for å ta meg gjennom vanskelige tanker og bestemmelser, de er borte.

Hva gjør jeg når ordene blir borte og min plass i verden blir mindre? Skal jeg gi opp? Skal jeg stenge bloggene og bare slutte å skrive? Skal jeg tvinge meg selv til å skrive når jeg ikke har ord? Hva gjør man når sangen stilner, når fargene blekner og ordene forsvinner?

Vi venter og mens vi venter så lever vi i håpet om en bedre morgendag. Vi lever med visshet om at Gud er trofast og hans løfter står fast. Ofte så ser vi ikke Gud i våre tunge tider fordi vi ikke forstår hans hensikt og plan. Men Guds løfte er ikke at han vil fri oss fra alt vondt umiddelbart når det skjer, men at han vil være der tett ved vår side. Han vil gi oss den nåde og styrke vi trenger til å gå gjennom det hele og komme ut som overvinnere som er litt mer like Kristus enn vi var før stormen satte inn. Jo, noen ganger stilner Gud stormen som raser på utsiden, men er det ikke mer vanlig at han stiller stormen som raser i sine barns hjerter? Jeg holder fast på Guds løfte om at jeg ikke er alene og at jeg ikke trenger å møte morgendagen alene. Og at hva jeg må igjennom denne dagen vil jeg få styrke til å klare.

Kanskje er ordene mine borte for nå, men jeg vet at de en dag vil vekkes til liv igjen akkurat slik Lasarus ble vekket til liv igjen av Jesus. Men for at Lasarus kunne vekkes til liv, måtte han dø… og det har også mine ord gjort. De har tørket inn og dødd… De er borte for nå og jeg vet ikke når de kommer tilbake.

Men Gud er trofast, slik som hvetekornet må falle i jorden og dø for å bringe rik frukt, slik vil Gud bringe tilbake noe nytt og rikere i våre liv når noe dør… Døden er ikke slutten, det er begynnelsen på noe fantastisk, noe som er mer herlig enn hva man tidligere hadde. Hva det nye vil bli vet vi ikke alltid, for hva som vokser opp av bakken ligner overhode ikke på det kronet eller frøet som ble plantet ned og døde…

I denne tiden er vår trofasthet, tillit og overgivelse viktig. Hvordan vi oppfører oss i slike tider sier mye om hvem vi er. Fortsetter vi å hjelpe andre selv når innsiden vår er grå? Fortsetter vi å gjennom gode ord og handlinger å skape ny sang i andres hjerter selv når vår sang er borte? Fortsetter vi å hjelpe andre til å finne ordene deres selv når våre er borte? Fortsetter vi å male andres hverdag lysere selv om våre dager ser ut til å bli mørkere? Velger vi å stole på Guds ord og løfter selv når det meste rundt oss og i oss ser ut til å si noe annet?

Jeg vet ikke hva min fremtid vil bringe, men jeg vet Gud er med meg og at forandring vil komme. Kanskje er det like rundt hjørnet, kanskje er det lengre frem i tid, men det viktigste er uansett at jeg er tilstede i dag. Jeg kan ikke forandre gårsdagen, ei heller morgendagen, kun i dag kan jeg «elske Gud og min neste». Selv uten de mange ord jeg er vant med å ha, kan jeg gi Gud og andre mitt beste av hva jeg har. Det er bedre å gjøre noe godt med det lille man har enn å drømme om hva man skulle gjort med det store man ikke har.

Skulle du oppleve dager som ligner mine vil jeg oppfordre deg til å stole på Guds løfter, Gud er trofast og han vil være ved din side gjennom alt du opplever. Han forlater deg ikke, han svikter deg ikke, han er der, tett ved din side. Alltid er han trofast, nådig og kjærlig, alltid vil han hjelpe oss igjennom hva vi møter. Og skulle vår sang, våre farger og våre ord for en tid svinne hen og dø bort, så vil det alltid komme en ny vår der det hele vekkes til liv på ny igjen. Fatt mot kjære venn, du er dyrebar i Herrens øyne og høyt elsket.

Takk til alle for kommentarer på siste innlegg. Jeg hadde tenkt å svare før vi reiste på ferie, men rakk det ikke. Etter hjemkomsten har jeg ikke hatt ord til å svare med. Vit at alt dere legger igjen leses, men som dere kanskje forstår av innlegget, det siste halvåret har jeg slitt med å finne ord og få de ord som er i toppen og hjertet ut gjennom fingrene…

Ønsker dere alle en velsignet sommer, må dagene som er igjen fylles med mye godt.