Når ordene blir borte…

De siste månedene, ja over halvåret, har jeg slitt med at ordene er blitt borte. Jeg pleier å si at jeg tenker med fingrene fordi det er i skrivende form jeg alltid har fått bearbeidet tanker og følelser best. Jeg har også svart de som spør meg om jeg maler at «jeg maler med ord». Ord har vært min beste måte å bearbeide opplevelser, tanker og følelser på og det har også vært min beste måte å formidle på. Men nå er ordene blitt borte for meg… Andre vil si at livet har mistet fargene sine eller at sangen har stilnet… jeg, jeg har mistet ordene.

Jeg vet ikke hvorfor det er slik, hvorfor måtte også denne delen av meg tas bort fra meg? Jeg har mistet evnen til å jobbe og til å delta i sosiale sammenhenger, jeg har mistet muligheten til å høre på musikk, jeg har mistet muligheten til å bake og kokkelere som jeg likte, jeg har mistet muligheten til å lese mye. Jeg som brukte timer i Bibelen og bøker hver dag kan nå bare lese noen linjer eller kapitler… hvor blir jeg av? Hvor mye av meg må dø? Og som om ikke alt som er forsvunnet tidligere var nok, nå er også ordene borte…

Ordene som brukes til å fortelle omverdenen at jo, jeg lever og jeg tenker. Ordene som forteller andre hva som rører seg i mitt hjerte og tanker, ordene som forteller om Guds storhet, trofasthet og allmakt, ordene er borte… Jeg sitter tom tilbake.

Ordene som bragte håp og forventnig, trøst og oppmuntring, ordene er stilnet.

Ordene som før var et redskap for å nå andre med budskapet om Guds kjærlighet og Jesus frelsesverk, også de ordene er borte.

Ordene som gav meg en liten plass i andres liv gjennom at de leste, de er borte.

Ordene som hjalp meg å finne vei, finne lys, de ord som Guds Ånd brukte for å ta meg gjennom vanskelige tanker og bestemmelser, de er borte.

Hva gjør jeg når ordene blir borte og min plass i verden blir mindre? Skal jeg gi opp? Skal jeg stenge bloggene og bare slutte å skrive? Skal jeg tvinge meg selv til å skrive når jeg ikke har ord? Hva gjør man når sangen stilner, når fargene blekner og ordene forsvinner?

Vi venter og mens vi venter så lever vi i håpet om en bedre morgendag. Vi lever med visshet om at Gud er trofast og hans løfter står fast. Ofte så ser vi ikke Gud i våre tunge tider fordi vi ikke forstår hans hensikt og plan. Men Guds løfte er ikke at han vil fri oss fra alt vondt umiddelbart når det skjer, men at han vil være der tett ved vår side. Han vil gi oss den nåde og styrke vi trenger til å gå gjennom det hele og komme ut som overvinnere som er litt mer like Kristus enn vi var før stormen satte inn. Jo, noen ganger stilner Gud stormen som raser på utsiden, men er det ikke mer vanlig at han stiller stormen som raser i sine barns hjerter? Jeg holder fast på Guds løfte om at jeg ikke er alene og at jeg ikke trenger å møte morgendagen alene. Og at hva jeg må igjennom denne dagen vil jeg få styrke til å klare.

Kanskje er ordene mine borte for nå, men jeg vet at de en dag vil vekkes til liv igjen akkurat slik Lasarus ble vekket til liv igjen av Jesus. Men for at Lasarus kunne vekkes til liv, måtte han dø… og det har også mine ord gjort. De har tørket inn og dødd… De er borte for nå og jeg vet ikke når de kommer tilbake.

Men Gud er trofast, slik som hvetekornet må falle i jorden og dø for å bringe rik frukt, slik vil Gud bringe tilbake noe nytt og rikere i våre liv når noe dør… Døden er ikke slutten, det er begynnelsen på noe fantastisk, noe som er mer herlig enn hva man tidligere hadde. Hva det nye vil bli vet vi ikke alltid, for hva som vokser opp av bakken ligner overhode ikke på det kronet eller frøet som ble plantet ned og døde…

I denne tiden er vår trofasthet, tillit og overgivelse viktig. Hvordan vi oppfører oss i slike tider sier mye om hvem vi er. Fortsetter vi å hjelpe andre selv når innsiden vår er grå? Fortsetter vi å gjennom gode ord og handlinger å skape ny sang i andres hjerter selv når vår sang er borte? Fortsetter vi å hjelpe andre til å finne ordene deres selv når våre er borte? Fortsetter vi å male andres hverdag lysere selv om våre dager ser ut til å bli mørkere? Velger vi å stole på Guds ord og løfter selv når det meste rundt oss og i oss ser ut til å si noe annet?

Jeg vet ikke hva min fremtid vil bringe, men jeg vet Gud er med meg og at forandring vil komme. Kanskje er det like rundt hjørnet, kanskje er det lengre frem i tid, men det viktigste er uansett at jeg er tilstede i dag. Jeg kan ikke forandre gårsdagen, ei heller morgendagen, kun i dag kan jeg «elske Gud og min neste». Selv uten de mange ord jeg er vant med å ha, kan jeg gi Gud og andre mitt beste av hva jeg har. Det er bedre å gjøre noe godt med det lille man har enn å drømme om hva man skulle gjort med det store man ikke har.

Skulle du oppleve dager som ligner mine vil jeg oppfordre deg til å stole på Guds løfter, Gud er trofast og han vil være ved din side gjennom alt du opplever. Han forlater deg ikke, han svikter deg ikke, han er der, tett ved din side. Alltid er han trofast, nådig og kjærlig, alltid vil han hjelpe oss igjennom hva vi møter. Og skulle vår sang, våre farger og våre ord for en tid svinne hen og dø bort, så vil det alltid komme en ny vår der det hele vekkes til liv på ny igjen. Fatt mot kjære venn, du er dyrebar i Herrens øyne og høyt elsket.

Takk til alle for kommentarer på siste innlegg. Jeg hadde tenkt å svare før vi reiste på ferie, men rakk det ikke. Etter hjemkomsten har jeg ikke hatt ord til å svare med. Vit at alt dere legger igjen leses, men som dere kanskje forstår av innlegget, det siste halvåret har jeg slitt med å finne ord og få de ord som er i toppen og hjertet ut gjennom fingrene…

Ønsker dere alle en velsignet sommer, må dagene som er igjen fylles med mye godt.

12 kommentarer om “Når ordene blir borte…

Legg til din

  1. Hva kjennetegner ånden? Jo arbeid og hvile. Slik er hele vår natur. Natt/Dag, Vinter/Sommer, og det finnes større og mindre sykluser. Hvordan åndens sykluser er vet jeg ikke, men slik et barn som vokser opp må få mulighet til å prøve og å feile, til å klare ting selv slik at barnet utvikler seg, slik vil også Gud prøve oss. Noen ganger føles Gud nær, mens andre ganger føler vi oss litt alene. da er troen viktig, for Gud er alltid. I den grad Gud blir borte skyldes det at menesket vender seg bort, eller vi blir satt på prøve. På en eksamen på skolen f.eks får man ikke lenger hjelp av lærerern. Da er vi inne i en test hvor vi må klare oss selv og prøve ut det vi har lært. Jeg tror ikke det er så annerledes med Gud.

    Forfattere får skrivesperre med jevne mellomrom, og kanskje skyldes det at man bør gjøre andre ting en stund for å hente ny inspirasjon, ellers fornyer vi oss ikke.

    Likevel hørte jeg noe interessant her en dag. En prest som mistet troen og ble depremert. Alt raste sammen for ham. Da jeg hørte hans historie var det jo som om han ble født på ny, og slik jeg ser det er det de færreste som kaller seg kristne som er født på ny. Disse har en veldig bokstavlig tolkning av skriften som jeg katagoriserer i tre trinn. Den legemlige, den sjelelige og til sist den åndelige. (Adam-Jesus-Kristus) Det som ofte skjer er at den bokstavlige tolkningen ikke holder mål. Man blir stadig konfrontert med ting som ikke henger på greip, og etterhvert skjønner folk at deres tro har vært feil. Enten faller de fra eller de får et nytt syn på tingene, og først da kan man begynne og utvikle seg.

    En trosløs prests bekjennelse
    De fleste sliter med troen fra tid til annen. Men jeg er prest. Da jeg mistet troen raste det hele sammen. http://www.nrk.no/ytring/en-troslos-prests-bekjennelse-1.11434682

  2. Orda dine er her i dag og dei er gode og trygge.
    Du har vore ein god formidlar og delt mykje med alle oss som les, kanskje måtte orda bli litt borte for at du skulle få ha stille til og i deg sjølv….

    Å tru på….ein bedre kvardag, på kjærleiken, på Gud…., ja då treng ein sjå det store i det små, ro, tid og eit sterkt håp.

    Sterk klem frå meg

  3. Ja, jeg mangler iallefall ord når jeg hører om din egen reise. Reisen i dypet, samtidig som Herren også er med på den reisen. «Om jeg enn vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt, for din kjepp og din stav trøster meg», salme 23.

    Jeg husker en gang da jeg var ivrig etter å profetere. Hadde nettopp lært meg det, og jeg hadde flyttet hjem til Norge (fra Sverige). Og i denne menigheten jeg kom til, var det en ung jente som hadde kreft, og var døden nær. Mange ba for henne. På møtet, så trodde jeg fikk noe fra Herren. Så jeg gikk etter henne og delte det jeg trodde var rett «Du skal ikke dø, men leve», var det enkle budskapet jeg delte. Vel, noen måneder etter var hun død. Det fikk meg totalt ut av balanse, på en sånn måte at jeg ikke profeterte på mange år etter. Å ta feil på sånne ting er ikke akkurat morsomt.

    Men for ikke lenge siden så delte jeg det med en broder, og han mente at budskapet ikke var så feil som jeg trodde. Tross alt, det er jo nå hun lever! I evigheten sammen med Jesus.

    Men enten vi lever eller dør, så hører vi Herren til. Og selv om man mister alt, ja selve livet, så er det bare en overgang. Det høres så lett ut når man deler det, men jeg tenker at det omhandler også håpet vi har. Og jeg vet også at troen seirer over alt. Og troen ga også Lasarus livet tilbake. Til glede for hans søstre. For Lasarus del, hadde det nok vært greiere å være der han var, uten plager og smerter og sammen med trossøsken. Men for søstrenes skyld, var det nok bra at han kom tilbake. Og undrenes tid er enda ikke over, heller ikke for deg Cecilie.

  4. ….men selv om du ikke får postet så mange innlegg som tidligere så ligger det en mengde innlegg allerede på bloggene dine. Og jeg tror ikke det er bare meg som leser det du har skrevet tidligere

    Må Gud velsigne deg i din hverdag og det Herren legger foran deg. Husk at ikke en spurv faller til jorden uten at Han ser det… Jeg ber for deg hver eneste dag!

  5. Kjære Cecilie,
    Jeg ble lei meg når jeg leste innlegget ditt i dag. Jeg tenker at du har fått ennå en bekymring på toppen av alt det andre, Det er ikke lite du har å stri med. Som Ingar har postet i sin kommentar, du kan jo tenke på alle de andre fine og hjertegode innleggene du har postet på begge bloggene, det er jo tydelig at de har gitt flere av dine lesere mye!
    Så kom jeg til de to siste avsnittene av innlegget ditt, det er som MT sier, du har jo ordene som viser din sterke tro og med håp for bedre tider. Det er jo det viktigste, tro, kjærlighet og håp til Gud, det har du jo i fullt monn. Han forlater deg jo ikke, jeg kan ikke la være å tenke; jo hardere prøvelser, jo bedre belønning.

    Jeg har en bekjent med din sykdom, hun har omtrent vært sengeliggende i 15 år. Jeg kan ikke forestille meg hvor hardt du har det, spesielt med to gutter som krever sitt. At du da finner krefter til å jobbe med dine fantastiske blogger er bare noe du skal være utrolig stolt av. Det kaller jeg å jobbe for forkynnelsen!

    Jeg ber og håper for deg, at du skal få det bedre, at Gud vil fylle deg med sin Hellige Ånd og Herlighet! Husk at du har en plass på det evige livets tre! Du er valgt!

    Gud velsigne og bevare deg og dine!

    Hun jeg skrev om med ME har vært i Brasil, her er linken:
    http://www.johnofgodreiser.com/

  6. Min første tanke når jeg leste dette, var at du nå får lov til å bare være – som Maria som bare sank ned ved Jesu føtter og bare nøt å være nær Ham og høre Ham. Med eller uten ord – du er Hans øyensten 🙂 som du jo av hjertet vet 🙂

    Men når det er sagt – oss fingretenkenede imellom så forstår jeg at det gjør vondt, og at du lengter etter å skrive igjen. Jeg tror så absolutt at det kommer tilbake! Og som Ingar sa i sin kommentar, det du har skrevet er fortsatt her! Denne døren er fortsatt åpen 😀

    Klem fra Siw

  7. Uff, jeg blir så lei meg på dine vegne når jeg leser dette. Vit bare at ordene du allerede har skrevet lever og blomstrer. Tenker ofte på deg, at det har blitt så stille. Det blir en bedre morgendag, stol på det.
    Mvh Kari

  8. Cecilie

    Jeg bladde i bibelen for noen dager siden, og fant kopi av denne:
    http://ettordfordagen.wordpress.com/2013/12/18/hjerteknusende-opplevelser/#comments

    Jeg syns det var godt å lese om igjen.
    TAKK!
    Tror kanskje det var ord tilbake til DEG i Dag?

    På «veien» til linken fant jeg denne.
    https://jesuskvinne.wordpress.com/2013/12/16/bare-en-gud-som-deg/

    TAKK, – GODE GUD. Han ønsker å gi av sine gode gaver 🙂

    Klem fra
    MinsteBror

    Og

    Du klemmer deg til MESTEREN
    HAN holder deg FAST
    STERKT!

    HERREN VELSIGNE DEG, – og DIN VERDEN!

  9. Ordene som du har skrevet ligger som et sølvbånd etter deg, og lyser akkurat slik Gud sa at du skulle: Være et lys i verden!
    Jeg har selv skrevet en bitteliten artikkel til et menighetsblad som heter AdventNytt, og jeg fikk bare lyst til å legge det som en liten hilsen til deg her. Det er ikke sikkert at det passer for akkurat din situasjon, men sorg kan være så mangt, og jeg opplever at du sørger over ordene som ikke er der akkurat nå. Må Gud signe deg og bevare deg.

    Til deg som sørger
    Jesus har inderlig medynk med enken i Nain. Kan hende har hun et steinansikt der hun beveger seg sakte bak båren der sønnen hennes ligger. Et ansikt med sorgen frosset fast av et ubegripelig mørke som overvelder henne. Hun er enke og har mistet sin eneste sønn. Alene i verden, med fremtiden knust og et hjerte som er tungt av sorg.
    Kan hende er ansiktet vått av tårer, og hulkene som stiger opp fra hjertet hennes skjærer Mesteren i Hans eget hjerte.
    Kan hende er blikket festet på båren der hennes barn ligger og blir fraktet til sitt siste hvilested, mens tusen minner farer gjennom hodet hennes. Smil og latter fra en liten gutt som hadde framtiden foran seg og som skulle vokse opp og bli hennes store stolthet og trygghet. En liten gutt som hadde mistet faren sin, og som derfor kanskje var ekstra knyttet til henne som hadde båret ham under sitt hjerte og født ham i smerte og glede.
    Kan hende banket hjertet hennes i en lengsel etter å få legge seg til hvile sammen med han som ligger blek, kald og stille på en båre. Kan hende, jeg vet ikke, men kan hende var hodet hennes tomt for tanker, og et mørke, mørkere enn natten, fylte henne med håpløshet og taushet.
    Jeg vet ikke hvordan det var, men jeg vet en ting, nemlig at den ordløse bønnen som enken i Nain bar på, rørte ved Mesteren. Han hadde inderlig medynk med henne, og han hørte den bønnen hun ikke hørte selv. Hun visste kanskje ikke at hun ba den bønnen heller, men Mesteren visste det, og Han hørte det. Mesteren er ikke avhengig av ord for å se bønnen som stiger opp fra knuste hjerter og liv. Han ser og vet alt. Han ser deg i din aller mørkeste natt, og Han har inderlig medynk med deg som sørger.
    Til deg som sørger, Mesteren hører også din ordløse bønn som stiger opp i sukk som ikke rommes i ord. Han hører den bønnen som gråten bærer. Han hører den bønnen som du ikke vet at du ber. Han hører den bønnen som ingen ord kan bære fram. Han hører den bønnen som sorgen kveler og som du tror ikke når fram. Han hører den bønnen som ligger gjemt i den bunnløse, fortvilte og fryktelige sorgen som bærer deg.
    Han har inderlig medynk med deg i din sorg, og Han rekker ut hendene Sine til deg, nettopp til deg som sørger.
    Og en dag vil Han si til deg: «Ikke gråt!» Han vil tørke hver tåre av ansiktet ditt, og det er ikke noe smerte eller sorg mer, ingen pine eller død, for de første ting er borte og glemt.

    Med vennlig hilsen fra Irene

    1. nydelig skrevet Irene, sterk lesning som må ha vært til trøst og hjelp for mange.
      Som du sier i starten, sorg er så mangt, vi sørger når vi taper både muligheter, mennesker og ting vi verdsetter- men Gud ser det alt og han ønsker å trøste, styrke og lege oss.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: