Når det er noen som ser

Den unge moren har fått guttene på 1 og 3 til å sove. Hun vet at inne i stua sitter mannen og svitsjer seg gjennom kanalene på tv, sliten etter en dag på jobb. Selv synker hun sammen der ved kjøkkenbordet, om ikke lenge kommer han til å spørre om de ikke snart skal spise. Spise? Hun gav akkurat det siste de hadde til guttene. Sorgen og smerten knuger hjertet og overdøver smerten som den tomme magen gir fra seg. Tårene drypper stille ned på bordet og hun sukker: «Hjelp». 

Hun vet ikke at det er en som har sett dem, som vet at de trenger hjelp, som allerede har gjort noe med saken. Men på en annen kant av bygda holder en annen mor på med å pakke en pose med mat. Hun hadde bakt denne kvelden og da hun var ferdig med all oppryddingen kommer tanken om å ta en liten svipptur ned til ei hun kjenner og levere en pose med nybakte rundstykker. Hun synes tanken er rar, men har lært seg å stole på den lille stemmen. Hun sender en melding og spør om hun får komme innom på en kopp kaffe, hun tar med kaffe selv. Bare kom er svaret.

Hun hilser fort på mannen i huset og går videre ut på kjøkkenet der hun setter posen på bordet. «Gud sa jeg skulle ta turen ned hit med litt av den nylaga baksten», sier hun før hun fortsetter, «jeg la oppi litt pålegg og litt av den hjemmelaga sjokoladekremen også». Hun stopper opp og ser at tårene drypper hos den andre: «Jeg satt for ti minutter siden og sukket om hjelp fordi vi ikke hadde noe mat igjen».

Dette er en sann historie som skjedde for rundt 7 år siden, med vilje skrevet slik at mennesker ikke kan gjenkjennes. Vi tenker ofte og fort at mennesker i Norge har det de trenger, men det er de blant oss som innimellom ikke har selv det nødvendigste. Og i disse tidene er det tungt. Ikke bare er det et strev å få mat på bordet, men alt snakket om gaver, selskaper og annet gjør det enda tyngre.

Det var En som så denne unge moren og som gav et av sine barn beskjed om å hjelpe.
Det var ei som var villig til å gjøre godt mot noen selv om hun ikke forstod hvorfor.

Det er noen i dag som trenger at noen ser dem- og også, hører på den lille svake stemmen om å hjelpe noen andre. Det virker kanskje som litt rare tanker, men hva galt kan du gjøre ved å gjøre godt mot noen?

Det er mennesker rundt oss som trenger hjelp, våger vi å se på ordentlig? Ikke bare lukke ute tankene om at det kanskje er vanskelig for dem og at det kanskje er behov for hjelp fordi det er lettere å ikke ta innover seg andres problemer og prøvelser. Våger vi å se sannheten om andres nød og behov for hjelp? Og hvis vi ser, hvis vi vet, gjør vi noe med det?