Jeg sa jeg skulle skrive ett innlegg om hvordan vårt Gudsbilde- og forhold forandres etter som vi går igjennom langvarige prøvelser, og her er det første av dem (delt i flere innlegg grunnet lengde). Vi kommer til å ha 3 hovedkategorier her også (slik som i innlegget om de ulike typer relasjoner vi søker), men jeg ønsker først å nevne kort om en fjerde kategori som går forut for de andre.
De som har et ikke-forhold til Gud
I denne gruppen er mennesker som definerer seg som ikke-troende, men også de som sier de er kristne men ikke har et personlig forhold til Jesus og til det å leve med tro i hverdagen. Enkelte i denne gruppen vil oppleve at når de plutselig står ansikt til ansikt med opprivende og traumatiske hendelser i livet sitt, så begynner de å søke etter noe mer. Et mer de ofte ikke vet hva er. Det er heller ikke uvanlig at det er i mørke stunder mennesker begynner å rope ut etter Gud. Gud finnes du? Hva er meningen med alt dette?
1. Den unge troende
Selv om jeg sier den unge troende så finnes det mennesker i denne kategorien som har vært frelst i mange år, ja tiår. Jeg sikter ikke til vår biologiske alder eller hvor mange år vi har vært frelst, men til hvor modne vi er i troen. I denne kategorien finner vi mennesker som vet en del om Gud og hva Gud sier, og de har på ett eller annet tidspunkt tatt en bestemmelse om å ha Jesus som herre og frelser i livet sitt. De er innom møter og de deltar ofte i menighetssammenhenger, men de har likevel ikke utviklet en moden tro. De er litt slik disiplene var i starten da de gikk med Jesus, fulle av egne meninger, forventninger og tradisjonelle oppfatninger om hvordan Frelseren skulle være og hva han skulle gjøre. Slik vi ofte kan være, vi kjenner en god del til Gud, men vi kjenner ikke Gud selv så veldig godt. Det er ofte en ubevisst forståelse av at Gud er til for at jeg skal få det bedre og for at jeg skal få hjelp til å mestre og ha det godt. Og det er greit, hvis man er nyfrelst, men ikke greit hvis vi aldri beveger oss videre og inn i dypere kjennskap og fellesskap til Gud.
Hva som får endel av disse til å stille spørsmålstegn ved først Gud, og så mer riktig, hvordan de tror, er at ting blir vanskelig. Etter som de opplever prøvelse etter prøvelse raser inn og varer ved begynner troen på at livet sammen med Gud skulle være enklere og bedre å rakne i sømmene. Flere og flere spørsmål begynner å reise seg, både om Gud, om frelsen er ekte, om det ikke er mer enn dette og annet. De opplever at det er ikke nok å bare gå på møter og høre taler, det er ikke nok med de faste fellesskapene, de trenger noe mer, de trenger et fellesskap som går dypere, en tro som bærer også gjennom tunge og vonde dager.
Det er 3 veier videre etter man er kommet til et slikt punkt, det første er å feie til sides alle spørsmålene og fortsette som man alltid har gjort (bli værendes i samme «kategori»), det andre er å gå bort fra troen og Gud (gå tilbake til «ikke»-kategorien) og den tredje er å søke inn i en ny type fellesskap med Gud og andre troende. (som vi skal snakke om i neste innlegg)
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)