Hvordan går det med sorgen i dag?

Jeg har tenkt på det med å oppleve plutselige tap i kveld, om det er mennesker vi er glad i i som dør, om det er helsa som går føyken, jobben som forsvinner eller annet. Tap er så mangt, men det rører ved vårt innerste og etterlater oss i smerte og fortvilelse.

Så har jeg tenkt på hvor lite nyttig det er at folk alltid spør hvordan det går. For sånn egentlig, de fleste vil ikke vite hvordan det går, det er kun en høflighetsfrase mange sier, og da kommer standardsvarene frem. Mine er bl.a. «Jeg kjenner godt at jeg lever» som betyr jeg har innmari mye vondt og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Eller denne: «Jo da, det går som vanlig, ett skritt om gangen» mens jeg tenker at det ene skrittet er bare så innmari tungt og vondt å ta. Eller den enda koseligere «det går ikke i det hele tatt, for jeg sitter jo stort sett på rompa hele dagen» som betyr at det er ikke særlig bra med meg kan du si.

Når mennesker opplever tap så er vi ofte veldig omsorgsfulle og medfølende i starten, men etter en tid så kommer tanken om at nå burde jo ting snart gå bedre. Nå er det gått måneder så nå skal det bare ikke være like ille lenger. Men vet du hva, tap fører til sorg som må bearbeides, og sorg bearbeides i ulikt tempo, med ulik styrke og i ulik form. Vi er ikke like, og for noen tar det lang til å komme gjennom sorgen (avhenger selvsagt litt av situasjonen også).

Ære være dem som klarer å vise medfølelse og omsorg også etter hva flertallet opplever som lang nok sorgperiode, dere er gull verdt, dere gjør en stor forskjell i et sørgende menneskes liv. Dere bringer varme, håp og lys.

Men finnes det et bedre spørsmål enn «hvordan har du det i dag da?» ? For det er jo vanligvis det vi spør hverandre om. Men har du stoppet opp og tenkt over hvordan det spørsmålet kan oppleves når det høres for hundrende gang på noen måneder? Det oppleves av mange som at nå synes de at jeg må smile og være glad, nå mener de det er gått lang nok tid, nå vil de høre at det går bedre for hver dag (men sorgen er jo like sterk), Det spørsmålet oppleves av flere som et press til å uttrykke at ting går mye bedre enn det egentlig gjør. Det spørsmålet fører til at mange lukker smerten og sorgen inne og tar på seg smilet og sier, litt bedre takk. Det spørsmålet gjør at endel føler de og deres smerte ikke blir tatt på alvor.

Jeg er ikke fan av at andre spør meg om hvordan det går, for jeg vet ofte ikke hva de mener med det. Men hva jeg finner hjelpsomt er de som spør meg om
«hvordan er utmattelsen i dag, klarer du en liten gåtur eller?»
«hvordan er det med smertene i dag?»
«er hodet i ro eller er det konsert de inne?» og lignedne ting.
Da føler jeg at det er greit at jeg ikke er på topp, at det at jeg sliter og har vondt blir akseptert og jeg føler at jeg blir vist respekt. Jeg føler meg sett av et annet menneske og føler omsorg og at noen ønsker å ivareta meg- nettopp som den jeg er der og da, full av smerter, sorg, fortvilelse eller hva det skulle være.

Og jeg har tenkt på de som er kronisk syke, vi sliter med smerte, sorg og annet alltid. Jo, vi har bedre dager og perioder, men det er «alltid» ett eller annet med oss- og da er det vondt å oppleve at mennesker forventer at nå får du bli ferdig med sutringen og klagingen, vi har hørt det i noen år nå… Men beklager, om du hører det en gang inni mellom så er det min levde hverdag og det var den du spurte etter.

Skulle du være en av dem som har kjente som opplever tap, husk å tenke over hvordan du spør om ting, men for all del- ikke la være å spørre fordi du er usikker. Om det kommer litt skeivt ut, så er det bedre enn ingen ord. Kanskje skulle du i stede for å si «hvordan går det i dag?» spørre «hvordan går det med sorgen/smerten/fortvilelsen i dag?»

2 kommentarer om “Hvordan går det med sorgen i dag?

Legg til din

  1. Takk for en praktisk og god rettledning til folk som meg, vi som aldri har vært så flinke til å spørre de som sliter med noe hvordan det går på en skikkelig måte!

    Det finnes folk som spør som høflighetsfrase, og så finnes det folk (som meg) som rett og slett synes det er vanskelig å vite hvordan man skal spørre…

    Men takk for at det også finnes folk som deg som snakker om dette på den mest naturlige måten, som har selvironi og en litt «sprø» tilnærming til både dette og andre ting. Har nettopp lest «Jeg en kverulant…» (link) og holdt på å le meg ihjel! 🙂

    Fortsatt velsigna god kveld!

    1. Vet du hva, jeg synes også det er vanskelig å vite hva som er riktig å si, men jeg har lært at det er viktig å si noe- så får det heller være at jeg inni mellom ikke klarer å si det godt nok.

      Jeg vet det er gull som deg spredd rundtomkring, de som virkelig bryr seg, og derfor tenker jeg det er viktig at vi hjelper hverandre å støtte andre på en bedre måte- vi har alle mye å lære om hvordan vi best mulig kan vise omsorg for mennesker i ulike situasjoner, ingen av oss vil noen gang bli utlært i det.

      Måtte lese den kverulanten igjen jeg 😉 og må si at den fikk meg til å trekke på smilebåndet og minnet meg om at jeg en nok en stor smule unormalt sprø 😀

      Velsigna god helg og sommer!
      PS. Operasjonen er flyttet til starten av høsten

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: