La oss først slå fast at jeg vet det ikke forkynnes at dette er nådegaver, men ser og hører man hva som skjer i de kristne landskap, kan man begynne å lure på om mennesker tror så. For dette er holdninger som florerer i våre miljøer, og de er ubibelske. La oss minne oss selv om en viktig sannhet før vi fortsetter:
Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. (1. Pet. 2:9)
Kritikkens «nådegave»
Det er fem minutter etter at formiddagsmøtet er slutt og hører du etter så er det en smule sannsynlig at noen sier noe kritisk om hva som har foregått, og om ikke du hører det der, så vær viss på at det kommer frem når noen møtes:
* Jeg likte talen forrige gang bedre, han var litt daff/hard/kjedelig i dag.
* Så du hva hun hadde på seg? Den kjolen kunne vært 2 1/2 cm lengre synes nå jeg.
* Vet du hva jeg har hørt? Person og de skal ha samlinger hjemme. Jeg synes de er for spesielle til å kunne gjøre det.
* Jeg synes pastoren skal tone ned budskapet, hva vil andre tro om oss?
* Jeg vet hva bestefaren hans sa en gang, han burde ikke få lov å tale med den bakgrunnen.
Kritikk i alle sine heslige former florerer i våre menigheter og forsamlinger. Det er ikke galt i å ta tak i ting som ikke er bra, men den smålige sutringen og fremhevelsen av egen fortreffelighet som skjer endel ganger, er ikke sunn. Det finnes ikke noe slikt som kritikkens nådegave.
Skepsisens «nådegave»
Det skjer nye ting i omgivelsene rundt menigheten, og noen ivrige sjeler kommer med nye idéer til hvordan man kan fange inn de som blir berørt av Gud gjennom den nye settingen. Da reiser det seg noen stemmer i menigheten som klart og tydelig sier: Skeptisk!
* Vi har aldri gjort noe slik før, jeg er skeptisk.
* Dette nye, er det virkelig fra Gud? Jeg er skeptisk?
* Skal vi invitere disse menneskene inn? Skeptisk.
* Skal jeg gjøre noe nytt? Skeptisk.
* Skal de ha ansvar for den oppgaven? Skeptisk.
Vet du hva, å være skeptisk er ikke en nådegave, selv om man skulle tro det når man snakker med endel kristne folk…
Sutringens «nådegave»
Sutringens «nådegave» kan sees i sammenheng med «nådegaven» til kritikk. Ofte har den sitt utslag i at vi synes vi fortjener bedre enn andre, og i allefall bedre enn hva vi opplever. De som er sterkest influert av denne «nådegaven» har et selvopptatt og selvmedlidende bilde av seg selv i forhold til verden rundt dem.
* Jeg forstår ikke hvorfor hun skal synge solo i stede for meg?
* Jeg har vært trofast i tjenesten i mange år og så er det andre de skryter av?
* Jeg liker ikke at de opplever mer med Gud når så lite skjer i mitt liv…
* Jeg ville være den som delte vitnesbyrd først…
* Hvorfor skal det være så høy musikk og mye lyd?
* Hvorfor skal jeg oppleve vanskelige tider?
* Stakkars lille meg… men jeg kan ikke hjelpe for det, jeg er bare slik…
Å sutre over at andre får muligheter man selv ønsker. at andre opplever ros og gode tider, at andre behandles penere og annet er ikke bra. Det er en ting å konstanter at ting kanskje ikke er helt rettferdig, det kan gjøres på en god måte. Men hvis vi setter oss selv i sentrum og synes mennesker, verden og Gud er mot oss og lar det få utløp gjennom sutring, da er det galt. Sutring fører ingen ting godt med seg, og så det er tydelig sagt, det er ikke en nådegave.
* * *
Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. 23 Bli nye i sjel og sinn!… La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. (Ef. 4: 22-23, 29)
Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, 13 så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. (Kol. 3:12-13)
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)