Er jeg en hykler?

Det nærmer seg to (eller er det tre?)år siden det kom et eller annet inn i livet mitt som gjorde alt ekstra tungt. Jeg vet ikke hva det er, om det er en kamp av ett eller annet slag eller om det er renselse eller forberedelse eller bare livet… jeg vet ikke. Hva jeg vet er at jeg er sliten av å mange ganger hver dag å ta meg sammen, av å fortsette å fortsette, av at det meste i livet er en lang, slitsom og tung kamp. Helt ærlig, jeg lengter etter litt enklere dager…

Jeg er vel ikke av dem som skyver lengst under stolen at dette livet er tidvis strevsomt og vondt, men samtidig så har jeg også snakket mest om håp og tillit til Gud. Og det er i forhold til dette jeg kom til å tenke på spørsmålet: Er jeg en hykler? For er det ikke ganske så hyklerisk at jeg, i min situasjon, sitter og skriver side opp og ned om en god, trofast og tilstedeværende Gud? Jeg som kjemper mot mørket på innsiden, som ofte kjenner på at jeg blir såra og frustrert av mennesker, som merker at jeg liten er og lite kan i egne styrke. Jeg løfter frem ordene om en Gud som er med gjennom alt, også slike tider.

Følelsene mine og troen min er ofte milevis ifra hverandre. Jeg kan kjenne på en enorm ensomhet, men ved troen vet jeg at Gud er like nær meg som min egen pust. Jeg kan føle for å la såretheten gå over i avstandstakelse og kulde, men troen sier at Gud vil lege og hjelpe meg å bevare hjertet mykt. Jeg kan ha nok med å ta de neste 5 minuttene og klarer ikke tenke på morgendagen, men troen sier at Gud gir styrke for den enkelte dag og utfordring når den er der.

Hva jeg føler og kjenner på er meg i min kropp i mitt liv der og da, det er den virkeligheten jeg opplever, og det er jeg ikke interessert i å gjemme bort. Mennesker får ikke alltid høre om det, eller merke det, men jeg har en Gud som ser, forstår og hører både mine ord, mine sukk og mine tårer. De valg jeg tar baserer seg ikke (i hovedsak) på øyeblikkets følelser, de baserer seg på min tro, på hva jeg vet og har erfart med og om Gud. Det er ikke følelser som skal bestemme hva jeg gjør med det livet bringer meg, det er sannheten i Guds ord og kjennskapen til Guds hjerte.

For å hjelpe meg selv og for å hjelpe andre, så løfter jeg dermed frem sannheten om Gud (det lille jeg har sett). For sannheten er at Gud er god og tilstede, han er trofast og rettferdig, han er styrke og fred, han er hjelper og trøster, han er. Han er, levende og tilstedeværende i hele mitt (og ditt) liv og vi kan stole på ham. Guds nåde er ikke over, den er ikke smålig, den står ikke i fare for å brukes opp.

Jeg vet på at det er nåde for denne dagen, jeg vet at det er nåde for evigheten og jeg vet det er nåde for hver dag som måtte komme imellom de to ytterpunktene.

Så nei, jeg er ikke hyklersk når jeg titt og stadig snakker om en god og tilstedeværende Gud, men jeg velger å la troen min lyde høyere enn hva følelsene og omstendighetene mine tilsier- jeg velger å stole på Gud og hans tilstedeværende nåde i min hverdag, og jeg velger at det er dette jeg vil gi videre til andre.