du trenger bare være ekte

Jeg har lurt noen ganger på hvorfor jeg ble så rar av meg… ikke nå altså, nå er jeg bare småsprø og merkelig, men tidligere var jeg rar av meg når det gjaldt hvordan jeg gjorde ting. Hvorfor gjorde jeg som jeg gjorde bak der? Hvorfor måtte alt være på stell og ting gjøres på særdeles ordentlig måte? Jeg var slik en gang bak der og jeg tror at noe av svaret ligger i hvilke ting folk kommenterte til meg om meg. Jeg fikk høre de ting folk ikke likte med meg og hva de ikke likte jeg gjorde, jeg visste det var baksnakkelse og jeg følte meg nedvurdert i mange sammenhenger. Så behovet for å virke mer perfekt vokste frem, og det hjalp ikke at jeg ble enslig mor heller… for da øker kravene til at ALT må være på stell med barn og hus og annet.

Det merkelige var at jeg var ikke villig til å forandre hva jeg mente var riktig, jeg ville ikke innordne meg kun for å bli akseptert, men jeg gjorde noe annet. Jeg fjernet rommet for slinger i valsen og passet på at jeg i enkelte miljøer presenterte et bilde av meg og mine som var smakelig nok for dem jeg måtte forholde meg til. I sammenhenger hvor det ble mindre og mindre rom for å ikke være god nok og klare godt nok, ble jeg mer påpasselig enn godt var.

Når det endelige oppgjøret med det kom er jeg litt usikker på, men det gikk vel plutselig opp for meg at uansett hva bra jeg gjør vil mange ikke se det, de vil kun se hva de ikke liker med meg- så da ble det mer «dem om det» og jeg gjør mitt beste utfra mine muligheter.

Jeg som andre trenger aksept for den vi er og ikke for om vi klarer alt godt nok, for det gjør ingen av oss. Vi trenger å få klapp på skuldra og ros for hva vi klarer- og hva vi prøver å klare. Vi blir ikke bedre av å få høre alt vi ikke klarer, vi blir bedre av å oppleve aksept og få næring til selvverd og mestringsfølelse.

I går delte en venn noe med meg som gjorde at jeg møtte et av mine spøkelser igjen, følelsen av å ikke bli akseptert og å ikke få anerkjennelse for det gode man tross alt gjør. Selv om jeg vet at jeg er god nok og jeg gjør og gir mitt beste, så er det ikke til å skyve under en stol at vi trenger å høre og oppleve det også. Mange mener at vi burde forstå at så lenge de ikke sier noe, så er alt bra, men alle vet vi at det fungerer ikke slik i vårt indre liv- vi trenger ordene, klemmene og skulderklappene som viser at hva vi er og gjør både sees og settes pris på.

Jeg har falt til ro med at jeg trenger ikke streve etter å gi et perfekt bilde utad av meg og mine, det beste er å være ærlig. Uansett hvor godt man gjør ting vil det alltid være noen som finner noe å pirke på. Det viktigste er å huske at de som bryr seg om oss på ordentlig tåler at vi er oss selv med både opp og ned, med styrker og svakheter, med gode dager og dårlige dager, de tar oss som vi er. Dette prøver jeg å leve ut i forhold til mennesker rundt meg også.

Dagens oppfordring i adventskalenderen har å gjøre nettopp med hva jeg hørte og kjente på i går, som en påminnelse til meg og andre er dagens hvorfor ikke å tygge på setninga: Jeg trenger ikke at du er perfekt så lenge du er ekte.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: