Trygghet og glede i ødemarken

Kanskje skulle jeg kalt dette for «Guds favorittid i våre liv»? Det er hvertfall tanken jeg sitter med etter å ha kikket frem og tilbake på to steder i Bibelen. Jeg holder bl.a. på med å lese gjennom Mosebøkene og er i starten av den fjerde. I går avsluttet jeg med «skyen over boligen» (slutten av kap 9) hvor det står at skyen alltid hvilte over telthelligdommen og om natten så den ut som ild.

Hva som fanget min oppmerksomhet var hvor fokusert folket var på å se opp til Gud og å følge hvert minste vink fra Herren uansett om det var dag eller natt. Hvis skyen lå over boligen ble de hvor de var, om den lettet så var det oppbrudd av leiren og ny vandring, og det uansett om det var natt eller dag. De fulgte med på Herren, de var observante, de ønsket å være i overensstemmelse med Gud og de lot ham lede dem hvor han ville og når han syntes det var best. Vers 18 sier at «På Herrens ord brøt israelittene opp, og på Herrens ord slo de leir. Så lenge skyen lå over boligen, holdt de seg i leiren«.

De hadde blikket festet på Gud og de fulgte hans ledelse, om de følte det passende eller ikke. Gud var deres Gud, deres Herre, og det var ham de fulgte.

I dag åpnet jeg Bibelen igjen. Siden jeg akkurat er ferdig med Jesaja lå det ene merket i starten av Jeremia (jeg leser flere steder samtidig). Det var ikke her jeg skulle lese, men bokmerket lå der. Jeg ser fort over siden mens jeg tenker på hvilken bok jeg skal starte på nå og plutselig ser jeg noen vers som får meg til å stoppe opp.

Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms troskap, din kjærlighet som brud, da du fulgte meg i ørkenen, i et land der ingen kan så.
Israel var hellig for Herren, førstegrøden av hans avling. Alle som ville fortære Israel, måtte bøte, ulykke kom over dem, sier Herren.
(Jer. 2:2-3)

Er det ikke forunderlig hva Gud sier til folket at han husker, hvilken tid han husker? Gud trekker ikke fram da han fridde og frelste folket ut av Egypt, han trekker ikke frem da de inntok det lovede land, ei heller da David var konge eller da tempelet ble bygd eller innviet, men Gud husker da folket fulgte ham i ørkenen. Den tid Gud minnes med glede og lengsel er da de vandret i ødemarken og stolte på ham for ledelse og for hjelp. Ikke alle de gode jubeltoppene, ikke alle seiersmerkene, men da de i avhengighet og kjærlighet klynget seg til Gud og han var deres Gud, han var deres klippe og hjelper, vern og støtte, beskyttelse og fullender.

Vi ønsker de gode tidene og vil helst rase igjennom de tunge. Ødemarken er aldri forlokkende, men det er det å innta nytt land, å beseire kjemper, å vinne kriger og å feire seire. Det er de ting vi vil ha, men er det de tidene vi virkelig klynger oss til Gud og stoler på ham i alle ting? Ødemarken er ikke alltid enkel, den er utmattende og den føles ufruktbar. Hva er meningen med å tilbringe tid der hvor ingenting kan vokse når vi kan gjøre så mye mer for Gud under de gode tidene?

Gud minnes den tiden av folkets historie med glede, fordi det var da han på en spesiell måte fikk være deres Gud og de var hans folk. Det var da de i størst grad stolte på Gud, helliget seg og søkte ham for råd. Det var da de fulgte hans ledelse og stolte på hans kjærlighet, for hva annet hadde de?

Jeg vet at jeg skal ikke lese mer enn to kapitler i mosebøkene før jeg kommer til at folket sutrer og klager, de er lei av manna, de vil ha mer. Og det er ikke mer enn noen vers i Jeremia så sier Gud at «hva galt fant fedrene deres hos meg siden de gikk bort og vendte seg til tomme guder og selv ble tomme«? (v5). Og jeg er ikke bedre selv. Jeg synes ikke alltid at det er nok å bare være i avhengighet til Herren for den enkelte dag, jeg vil ha egne krefter og egne muligheter til å klare dagene. Men når de tingene kommer, så har jeg fort for å vende blikket bort fra Herren, for jeg trenger jo ikke ham like mye når jeg klarer selv. Det er lett å bytte ut tiden med Herren med tid til aktiviteter, det er lett å bytte ut tid i bønn med tid foran tv, det er lett å velge bort Gud når dagene er gode og jeg klarer selv- og da kommer også tomme guder og idoler inn- slik det gjorde for Israelsfolket. Da de var i ørkenen var de opptatte av å hellige seg og leve i avhengighet og tillit til Gud, da de kom inn i det lovede land begynte de vel, men ble fort fanget inn av umoral, avguder og opptatthet av seg og sitt.

Ødemarka er kanskje ikke forlokkende menneskelig sett, jeg innrømmer det, men jeg vet at det er i ødemarka jeg lever i den største avhengigheten til Gud. Det er da jeg søker ham mest intenst, det er da jeg er mest villig til å følge hans minste vink og jeg med lengsel løfter blikket for å se om han har noe nytt, noe annet for meg. Jeg venter på hans ledelse, på hans forsørgelse, på hans ord- og mens jeg venter vet jeg at han er min Gud og at han både beskytter meg, kjemper for meg og elsker meg. Det er her, i ødemarken, at jeg er mest lydhør overfor Gud og at jeg er mest opptatt av å elske ham, stole på ham og følge ham- ikke i de gode dagene. Det er i ødemarken jeg oppdager at «gleden i Herren er min styrke», at «det å vinne Kristus» betyr så uendelig mye mer enn menneskelig styrke og gode omstendigheter. Det er her jeg virkelig oppdager at Gud er den kilde til glede, trøst, fred, visdom, styrke, ledelse, kreativitet, omsorg og nåde som jeg trenger mest. Jeg trenger Gud mer enn jeg trenger egen styrke, gode dager og seieresrike opplevelser. Det er i Herren jeg opplever at mitt indre styrkes og forfriskes og at jeg dag for dag får erfare hans omsorg, godhet og kjærlighet mot meg. Og i denne avhengigheten skjer det forunderlige at jeg avskjæres fra verdens forstyrrelser og får komme nærmere Gud- og i hans nærhet oppdager jeg at det er trygghet og glede også i ødemarken.

Kanskje er ikke ødemarken bare den tid Gud liker godt i våre liv fordi vi klynger oss til ham på en spesiell måte, men kanskje er det også den tiden jeg verdsetter mest? Ikke fordi det føles så godt ut, men fordi at når jeg er der at Gud er alt jeg har, så oppdager jeg at han er mye mer enn nok.

2 kommentarer om “Trygghet og glede i ødemarken

Legg til din

  1. Dette er en dyp sannhet ikke alle har oppdaget. Ødemarken er ikke et sted vi normalt søker oss til, det er et sted vi havner på vår livsvei. Men der venter Gud på oss, og søker vi han i vår nød vil vi finne han, det sier Guds ord og mange kan vitne om det samme.
    Gud velsigne deg!

    1. Noen ganger må nok Gud ta oss ut av automatikk og rutiner for å få oss i tale, og selv om vi ikke liker det, menneskelig sett, er nok utfordringer hva som er beste virkemiddel. Og ikke alle av oss kommer dit… at vi ser velsignelsen som ligger i å være i ødemarka sammen med Gud.

      Gud velsigne deg og dine, dyrebare broder

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: