Når korset blir for tungt å bære (3)

del 3, ny del i morgen, hele stykket finnes her

Noen av dere tenker nå at hva har alt dette å gjøre med hva jeg startet med, skulle ikke jeg si noe om det å oppleve at man er til veis ende i seg selv og at man føler alt håp er ute? Hvorfor snakker jeg da om selvet og om å daglig ta opp sitt kors og velge Guds vei i stede for å snakke om det håp og den hjelp vi har i Herren? Kanskje venter du på fem nøkler som på magisk vis vil hjelpe deg å få alt i orden igjen? Du vil ikke få det, men vær tålmodig med meg litt til når vi nå skal gå et steg videre.

Jeg sa litt lenger oppe at vi måtte godta de prøvelser og tunge ting som kom inn i våre liv, med det mener jeg ikke at vi skal omfavne dem og gjøre dem til venner som skal følge oss livet ut, men vi må være ærlige om oss selv og om den verden vi lever i. Er ting vanskelig blir de ikke bedre av å si de ikke er, la oss være ærlige og si at dette er tungt, dette er vanskelig, dette kjennes ut som en byrde, og faktisk som en byrde som er for tunge for mine skuldre. Å akseptere den hverdag og virkelighet vi opplever er første steg til å bli fri fra det. Å godta er heller ikke det samme som å «legge seg under» for problemer og vanskeligheter. Vi skal ikke la prøvelser og omstendigheter få styre oss eller få bestemme hva vi tror om Gud og oss selv. Vi opplever disse tingene, men selv om de vil forme oss trenger de ikke bli en del av oss. Jeg tror at en måte å ta opp sitt kors på er å godta at det er ting i livet som ikke er gode og som vi ikke klarer og så velge å søke Gud om kraft, styrke og innsikt til å takle det på en god måte.

Men vi er ikke alltid så flinke til å søke Gud først i alle ting. Som jeg sa er selvet vårt så veldig preget av synd og annet at vi nesten automatisk går på i egen kraft og med egen innsikt. Vi er både opplært til og fast bestemt på at dette skal vi klare selv. Når vi så begynner å merke at børen vi bærer blir tyngre, så søker vi andre mennesker for trøst, råd og visdom. Vi bærer livets utfordringer og prøvelser i egen kraft og vi opplever at til slutt så kollapser vi, sammenbruddet kommer og vi ligger med nesa trykt ned i støvet og sukker fortvilt gjennom tårer, jeg klarer ikke mer.

Da begynner vi å lytte til den stille stemmen som har hvisket inni oss i lange tider: kom til meg, la meg hjelpe deg, la meg bære byrden. Når det kors som vi har blir for tungt å bære så er vi ikke alene, det er en som har vært ved vår side hele veien og ønsket å hjelpe oss, men vi har ikke sluppet ham til. Med en gang Jesus ikke klarte mer så var det en mann som ble tatt tak i og som fikk hans oppgave. Det var allerede en hjelper klar ved hans side, akkurat som du har en hjelper klar ved din side.

Oppi smerten, fortvilelsen og alle dine svake forsøk på å klare selv har han kalt på deg, gi det over til meg, men du ville ikke. Du ville klare selv. Han har sett alle dine tårer og hørt alle dine sukk og han har ventet med åpne armer og hjerte på at du skulle vende om fra å klare selv til å kaste deg for hans føtter, klynge deg til hans bein og si: Hjelp meg Jesus, jeg kan ikke.

Kampen du har kjempet er ikke over, men når du gir både den og deg over til Jesus så vil kampen bli kjempet på riktig sted og med riktig visdom og kraft. Gud har lenge kalt deg til å søke hans ansikt og å legge byrdene over på ham og når du velger å gjøre det, og fortsetter med å gjøre det, vil ting forandre seg på en måte du ikke hadde forestilt deg.

fortsettelse i morgen