Dette innlegget er ikke rettet mot ufrelste, slik noen trodde da de leste tittelen, det er rettet mot overgitte kristne som har en lengsel i hjertet etter å leve i nærere fellesskap med Gud.
Det er ei lita stund siden nå, jeg vet ikke om det er uker eller måneder, men du kjente plutselig at en lengsel ble vekket i deg. Du ønsket å se Gud mer som Han er, du ønsket å erfare mer av Hans nærhet og nærvær og du begynte plutselig å be mer og lese mer i Guds Ord. Ditt hjerte ropte ut etter møter med Gud, etter å bli bedre kjent med Ham, etter å vandre tettere ved Hans side. Du kjente deg godt igjen i versene til Korah-sangerne og David:
Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt? (Sal. 42:2-3)
Gud, du er min Gud, som jeg søker. Min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg i et vannløst, tørt og utarmet land. (Sal. 63:2)
Du tenkte ikke over at det var Gud som vekket denne lengsel i deg og at det var han som kalte på deg, men du gav gjensvar. Gud sa: Søk mitt åsyn, og du svarte: Ditt åsyn søker jeg Herre. Gud er den som virket i deg til å ville, til å lengte etter noe dypere og mer altomfattende. I starten forstod du ikke helt hva som skjedde, men litt etter litt gikk det opp for deg: Det er Gud jeg ønsker! Det er Gud jeg trenger! Og du sukket mange ganger hver dag og natt etter å se Gud klarere, etter å kjenne Han bedre, etter å oppleve en ny fylde av Ham. Bønnene dine, som du ikke tenkte på som bønner, førte deg inn i Guds Ord og du opplevde at en ny hunger og tørst kom over deg. Det var ord som ble levende for deg, ord som ble mat, ord som slukket tørsten og du gledet deg over hva du opplevde.
Så kom en dag der du plutselig kjente at noe tungt kom over deg og du kjente at det vokste fram en frustrasjon over deg selv. Du søker ansiktet til en hellig Gud, du tilber en Gud som er opphøyd over alt og så er du som du er! Du kjenner på at du er både svak, ynkelig og patetisk. Hvordan kan noen som meg tre fram for Guds trone? Du kjenner på frustrasjon, avmakt og fortvilelse, men verst er nok den tunge trettheten som hviler over deg. Du klarer ikke helt å sette fingeren på hva den er, men den tapper deg så for krefter at du noen ganger føler beina skjelver og du har vansker for å gå. Du har ikke funnet helt ordet for det, eller kanskje du har, men det er en sorg som er så dyp at den tynger ditt innerste ned i støvet og du vet ikke helt hvor du skal gjøre av deg selv. En sorg over hvem du er. For du er ikke slik du vet du burde være, du er ikke hellig i all din ferd, det er ting i deg som ikke samsvarer med den du burde være i Kristus. Du er tynget ned av en syndebyrde som du trodde frelste ikke skulle oppleve. Er det ikke bare ufrelste som kjenner syndebyrden hvile over seg slik? Du kjenner deg godt igjen i ordene til Paulus; at du gjør hva du ikke vil og hva du vil makter du ikke. Hvorfor klarer du ikke å leve slik du ønsker? er spørsmål som plager deg og trykker deg ned. Er jeg så svak, spør du deg selv, og fortviler mer.
For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg… Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner altså at denne loven gjelder: Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde.(Rom.7:15, 18b-21)
Hva som også frustrerer deg er at du ikke forstår hvorfor du kjenner på dette. Du har jo begynt å søke Gud, du har begynt å se mer av hvem han er og du har begynt å stole på ham også for de mindre ting i livet. Hvorfor kommer dette kastende over deg nå? Hva vi sjeldent hører forkynt om i dag er at jo mer vi ser hvem Gud er og jo større kunnskap og kjennskap vi får til Gud, jo mer ser vi også hvem vi selv er. Vi ser at vårt kjød ikke er så godt som vi trodde. Sammen med den nye kjennskapen og kunnskapen om Gud, ser vi synd som noe mye større, mer dyptgripende og mer alvorlig enn vi tidligere har gjort. Samtidig som vi ser synden som større ser vi den også igjen i ‘mindre’ ting, hva vi tidligere ville kalt ubetydeligheter opplever vi nå som synd. Ett nytt forhold til Gud fører til et nytt forhold til synd. I lyset fra den hellige Gud blir mer synd avslørt. Det er ikke det at du er blitt «verre» etter at du begynte å søke Gud mer, men sannheten om deg selv er blitt mer åpenbart og åpenlys, og det bringer sorg, skam og frustrasjon inn i livet ditt.
Fortvil ikke, dette er bra! Dette viser at du er blitt mer lydhør overfor Gud og at Han ved sin Ånd får lyse opp nye og dypere sider av ditt liv. Du er under Guds ransakende lys og du erkjenner at det er ikke med deg som det burde. Denne sorgen er av det gode slag fordi den vil, hvis du håndterer den riktig, dra deg enda nærmere Gud. Du vil kunne oppleve å gå inn i et enda tettere og nært fellesskap med Gud hvis du håndterer dette riktig, og det er jo det du vil, er det ikke? Den sorg du kjenner er etter Guds vilje.
fordi sorgen drev dere til omvendelse. For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10
En sorg over at vi ikke klarer å overvinne synd og tilbøyeligheter er en sorg over at vi ikke klarer å leve slik vi ønsker, en sorg som kommer fordi vi elsker Gud og ønsker å ære Ham i hele vårt liv, og dette er godt! Vi må huske å se det gode i det, at det at vi føler det slik faktisk betyr at vi er åpne for Gud og for at Han kan virke i våre liv. Hadde vi ikke vært mottakelige for Hans Ånd, ord, lys og ledelse hadde vi ikke reagert på denne måten. Å erkjenne sin synd er en del av det å kjenne Gud. De som klapper seg selv på skuldra fordi de aldri gjør noe galt, de kjenner verken seg selv eller Gud, i beste fall lever de på god avstand.
Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss… Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss. (1. Joh. 1:8, 10)
Hva gjør vi da, når vi kjenner syndebyrden tynger og vi vemmes over oss selv? Vi springer til Jesus. Vi husker korset og vi husker hva Jesus tilveiebrakte for oss. Jesus sonet for all synd på korset, også den du tynges ned av nå. Det er fortsatt renselse og frihet å få, du har ikke brukt opp nåden. Det blod som renset deg ved frelsen vil fortsatt rense deg. Og akkurat som du da kom og innrømmet din skyld og ditt behov for en frelser kan du komme nå. Det står så flott i 1. Joh. 1:9
Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.
Å bekjenne sine synder er ikke bare å si at man har gjort noe galt med leppene og så med hjertet bortforklare og unnskylde seg, det er ingen sann anger og omvendelse. Ordet bekjenne slik det er brukt her betyr å si seg enig med Gud. Vi sier oss enig med Gud når han sier vi har syndet og når vi gjør det gjennom å si hva vi har gjort galt (ærlig og oppriktig innrømmer og bekjenner vår synd) og ber om tilgivelse så er tilgivelsen vår. Jesus tar vår synd og vi renses av blodet. Det er ganske fantastisk å tenke på!
Når vi er overbevist av Ånden om at det er synd i livet vårt er det lett at vi graver oss ned i selvfordømmelse og synes at vi ikke fortjener å bli renset. Vi plager og slår oss selv flatere med tanker om hvor dumme, svake og patetiske vi er. Men det trenger ikke være slik. Når du er overbevist så omvend deg straks, spring til Jesus umiddelbart. Ikke tro at du må sitte i gjørma lenger, ikke tro at du må plage deg selv litt mer, ikke tenk at du fortjener å føle deg så dårlig som du gjør litt lenger. Vi gjør jo egentlig alle det, for vi alle fortjener dom, men Jesus blod renser oss alltid når vi omvender oss helhjertet. Vi trenger ikke prøve å lide oss til å fortjene tilgivelse og renselse, vi får det ufortjent og av nåde fordi vi klynger oss til Jesus og hva han gjorde for oss.
Så et spørsmål som endel vil sitte med i tankene, men hva hvis det samme skjer nesten umiddelbart etterpå, hva da? Har jeg egentlig ikke angret og omvendt meg? Jo, du har, men synden sitter dypt i oss og enkelte synder er mer tilbakevendende enn andre. Fortsett med å be om tilgivelse hvis du faller, men rop også ut til Gud om hjelp til å bli fri. Det er Guds vilje og behag å løse oss fra synd, ikke bare dens dom men også dens makt i våre liv. Kanskje skjer det ikke med en gang eller i løpet av en uke eller måned, men aldri fall til ro med at du må nok slite med dette, aldri godta synd som en følgesvenn. Fortsett å «hat synden» og be Gud om nåde, styrke og hjelp til å bli fri. Herren er mektig til å løse alle bånd, også de som sitter dypt i oss.
Kjenner du at hjertet har vært tynget av sorg over din egent tilstand? Ikke vent lenger, gå til Jesus med det med en gang. Si det som det er; jeg har syndet, jeg har gjort … og jeg vet det er galt. Tilgi meg og hjelp meg Gud. Du må løse meg, du må fri meg ut, du må likedanne meg Jesus. Jeg ønsker å leve til din ære, og da må dette gå. Hjelp meg Gud!
Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult! Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner skyld, som er uten svik i sin ånd. Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort mens jeg stønnet hele dagen. For dag og natt
lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens hete. Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine lovbrudd for Herren.» Og du tok bort min syndeskyld. (Sal. 32:1-5)
med Gud i hverdagen 
❤
Klem