La meg kjenne du er nær Gud

Hvilken smerte og prøvelse er den vondeste og tyngste å oppleve? var tanker jeg lå med i natt da jeg først våknet gloheit og deretter ble liggendes våken fordi det var så vondt å ligge at kroppen ikke fikk sovero. Jeg tenkte tilbake på mange hendelser og det var noen som skilte seg ut. Det var ikke da legen kikket på meg og sa alvorlig og lavmælt: «Du vet han kan dø av det»? Det var faktisk ikke tungt, for den gang fikk jeg kjenne på den fred som overgår forstanden. Jeg kjente i hjertet at dette var i orden, at guttungen hun snakket om, var trygg. Gud var nær på en spesiell måte den gangen. Det var heller ikke da jeg lå i ei sykehusseng og så på klokka at operasjonen av den ene guttungen hadde tatt over en time mer enn de 1 1/2 – 2 timene de hadde beregnet. Jeg lå faktisk og halvsov da kirurgen kom inn og fortalte ståa. Jeg hadde visst fra før vi reiste inn at selv om det kunne bli humper i veien, så ville det gå bra. Det har vært tider der andre har gjort skikkelig lumpne ting mot meg og mine, og det har vært sårt og tungt, men fordi jeg merket Gud var nær og tilstede, så er heller ikke de blant de tyngste og mest smertefulle tider jeg har opplevd. Det verste har vært når livet raser og stormer og jeg ikke merket at Gud var nær. Når jeg opplevde han var stille mens jeg satt med alt av smerter, sorger og uvisshet. Det har vært de stundene som har tynget mest, og de har det vært mange av det siste halvannet året siden det siste kraftige «smellen». Da beskjeden om at pappa hadde svulst på hjernen og i lungen kom i starten av desember i fjor, så var det bare en av mange vonde nyheter som kom i løpet av to korte uker. Å oppleve at Gud er stille når det raser og stormer på nesten alle mulige kanter, det er noe av det tyngste, mørkeste og såreste jeg vet.

Det har vært flere slike perioder for min del, og det er også i de tider jeg sliter mest. Jeg vet at Gud er nær, at han fortsatt holder meg og mine i sin trygge hånd og at han sørger for oss på flere måter enn jeg merker selv. Men det å ikke oppleve at Gud er nær, det er tungt. Gudstroen rokkes ikke for min del, og uansett hva jeg føler og merker mener jeg at Gud er verdt all pris og ære, han er og blir den opphøyde og hellige, den allestedsnærværende og allvitende, min frelser og fred, min rettferdighet og sannhet, min klippe og min borg.

Kriser av alle slag tester vår tro og enda mer når vi ikke merker Guds tilstedeværelse. Vi er ikke bare skapt for å ære ham, men også for å ha fellesskap med ham, og det er den delen som føles som om den mangler når Gud velger å være stille. Jeg vet ikke hvorfor han velger å være stille, og hvorfor noen opplever det oftere og over lengre tider enn andre, men det er i Guds fulle rett. Men når det skjer så ender jeg alltid med å løpe oftere til Gud med min uro og mine følelser og tanker, jeg ber mer om visdom og styrke, og jeg blir etter ei stund en ganske stor smule desperat etter igjen å merke at Gud er nær, at Gud og meg er sammen og deler fellesskap.

Kong David opplevde også slike tider i sitt liv og den ene gangen er beskrevet i salme 63. La oss først ta en liten oppfriskning av hva salmer er. De er sanger, helt enkelt. Og som med alle type sanger så trenger vi alt/hele sangen/salmen for å forstå den fulle meningen. Vi kan ikke bare lese ett vers å skape en mening utav det som er løsrevet fra resten, men vi kan stoppe opp ved enkelte vers å grunne nøyere over dem. Men vi må alltid huske helheten. Denne salmen er skrevet når kong David opplevde at den ene sønnen reiste seg opp mot ham og prøvde å ta makten. David måtte flykte fra Jerusalem med bare noen få folk og eiendeler. Ikke bare var det sorgen og smerten over hva sønnen gjorde som David måtte håndtere, men også det at endel av hans trofaste menn og fortrolige vendte ham ryggen og støttet sønnen. David visste at både hans fremtid som konge og hans liv var i fare.

David befant seg i Juda-ørkenen og hans omstendigheter var tørre, golde og utfordrende, både de fysiske omstendighetene, men jammen med også de indre og åndelige. Og det kan mange av oss virkelig kjenne oss igjen i! David starter med noen ord som virkelig viser hva som bodde i hans hjerte:

Gud, du er min Gud, som jeg søker. (v 2a)

David hadde flust av prøvelser og bekymringer som han kunne trengt å få hjelp med, men han viser her hva han virkelig ønsker, trenger og lengter etter; Gud. Noe vi ser tydelig i fortsettelsen:

Min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg i et vannløst, tørt og utarmet land (v 2b)

Hva David søker er først og fremst ikke hjelp for sine problemer, det er Gud. Og dette viser oss at David var en mann som hadde som sitt høyeste ønske å alltid være nær Gud. Jo da, han hadde sine turer der han gikk litt feil, men han kom alltid tilbake til at hva han ønsket mest av alt var Gud. Ikke statusen som konge og alle de goder som fulgte, ikke medgangsvenner og trygge fortrolige, ikke koner og barn, men Gud. Gud, og å være med Gud, var hans største lengsel.

Nå opplever han en ørkenvandring han ikke hadde forutsett og han velger å søke Gud først og å holde fast ved ham som har grepet han med sin høyre hånd (v 9). David lengter etter å oppleve det fellesskap han har opplevd med Gud tidligere. Da han i helligdommen skuet Gud og så hans makt og herlighet (v 4). Han ønsker mest av alt å igjen oppleve at Gud er nær. Ikke fordi det gir gode følelser, men fordi Gud er Gud og som David sier:

For din miskunn er bedre enn livet. (v 4)

David er så oppslukt i de ting som har med Gud å gjøre at han vet at livet her på jorden er forbigående og flyktige, han vet at uten Gud er all verdens rikdom og gleder intet verdt og at har han Gud så har han alt han trenger. Guds miskunn er bedre enn livet, skriver han, og han mener det (sidenote: mener vi det?).

Midt i sin prøvelse og ørkenvandring så søker David å oppleve Guds nærhet og nærvær, og han er ikke redd for å si det. Jeg lengter etter å oppleve det, slik jeg har gjort tidligere, Gud vær meg nær også her i ørkenen! Og det har jeg også sagt mange ganger til Gud, Gud la meg merke at du er nær! Som en nyforelska spirrevipp som ikke er fornøyd med å vente på neste gang han/hun skal se sin kjære, men som lengter og som søker alle mulige måter bare for å få tid sammen; den typen desperat er det jeg kjenner meg når jeg ikke kan merke at Gud er nær. Og som når de plutselig møtes igjen kjenner at alt er bare godt og at uansett hva problemer omstendighetene inneholder, så betyr det ikke noe fordi man er sammen med sin kjære. Jeg vet Gud er nær, men når jeg virkelig merker hans nåde og kjærlighet mot meg, da damper sorger og utfordringer fort bort.

Å oppleve at Gud er stille når vår personlige verden er rast sammen eller står i flammer er grusomt tungt, mørkt og vondt. Men la oss ikke bare sukke nedtrykt; «Gud hjelp», la oss vurdere vår tro og la oss kaste oss ved korsets fot og ikke rikke på oss før vi igjen merker at Gud er nær og at vi deler det nære, personlige og intime forholdet med hverandre slik vi tidligere har opplevd. La oss ikke skamme oss over å innrømme at vi lengter etter det fellesskapet med Gud og la oss søke det til vi får det. Vi skal ikke søke de gode følelser eller søke Gud kun for hans hjelp, vi søker fellesskap med Gud fordi han er den vi elsker mest og den vi har mest lyst til- og trenger mest- å være i nært fellesskap med.