På kanten av stupet

Et kapittel nærmer seg slutten og jeg vet at når siste ord skrives så starter ikke det nye, og det er rart. Når man leser bøker går man som oftest rett fra ett kapittel til et annet, men livet er ikke slik. Noen ganger avslutter vi ting uten å vite hva som kommer, og da kan det føles ut som om man står på kanten av et stup. Hva som var bak er kjent, men heller ikke ønskelig å gå tilbake i. Ikke fordi det er dårlig, men fordi vi skal bevege oss videre. Veien går fremover, det er lite vekst, modning og utvikling i å bli værendes i det samme hele tiden. Akkurat som en historie i ei bok ikke kan fortsette hvis vi ikke starter på et nytt kapittel, kan heller ikke våre livs historier fortsette hvis vi blir værendes i et kapittel som er slutt.

Det er et uttrykk jeg synes er litt flåsete og det er at når Gud stenger en dør for oss, så åpner han er ny. Det er ikke det at jeg ikke er enig i det, for jeg tror dette jeg også, men hva få sier er at korridoren mellom de to dørene tidvis er lang, ensom, mørk og merkelig. Når en dør lukkes bak oss, så ser vi ikke alltid den nye åpne døren. Hva vi ser er uvisshet, vi vet at vi skal videre, men hva skal vi videre inn i? Og ikke bare nok med det, det er ikke sikkert at den først åpne døren vi ser er vår. Mens vi er i korridoren, som er en fantastisk tid til forberedelse, testing av utholdenhet og tro og til å bli satt fri fra hva vi trodde skulle være, vil vi kunne oppleve at dører av muligheter åpner seg. Vi ser inn i dem og det er lyst og godt der inne og de hvisker til oss om muligheten til å komme inn, bli akseptert, finne glede og tilfredshet, men det er ikke sikkert at de trygge, gode og fristende tilbudene er det rette for oss. Jeg har fått dem før og gått forbi dem, og også denne gangen leter jeg etter en annen dør. Jeg leter ikke etter en dør som gir meg følelse av tilfredshet og enkle gode dager med aksept, jeg leter etter den døra som gir meg fred i hjertet og klump i halsen. Fred fordi jeg vet det er Gud som gir meg denne muligheten, klump i halsen fordi jeg vet jeg ikke kan klare dette, ikke uten Hans hjelp. Den døra skal jeg starte jakten på.

Jeg har lukket ett par dører den siste tiden og en av dem er å melde meg ut av menigheten jeg har tilhørt i over tjue år. Jeg har vært der så lenge jeg kjente Gud sa det var der jeg skulle være, men det gjorde jeg ikke til slutt. Jeg følte heller ingen tilhørighet til dem lenger, og det var rart… for jeg tror på menigheten, jeg tror på viktigheten av lokale forsamlinger og fellesskap, jeg tror menigheten er Guds måte å utruste troende, modne troende, vise sin godhet og barmhjertighet gjennom og at menigheten er Guds gave og utstillingsvindu til verden rundt oss. At vi ikke alltid oppfører oss slik er en annen sak.

Det er tre grunner til at jeg meldte meg ut, to av dem vil jeg dele. Den første er at jeg er ikke interessert i å kun være listefyll. For meg er ikke det å ha navnet på ei liste det samme som å være del av en menighet. Menighet for meg er fellesskap med Gud og mennesker, så enkelt. Og siden jeg ikke har fellesskap med noen der lenger, så ser jeg heller ikke poenget i å kun skal være et nummer og et navn på ei liste. For det andre så snakker Bibelen om å bevare vårt hjerte, og det er et viktig poeng for meg oppi denne avgjørelsen. Jeg har aldri forventet eller krevd at mennesker i menigheten skulle stille opp for meg, men jeg har håpet og trengt det. Og det håpet og behovet har åpnet opp for at jeg følte på svik og skuffelse, på utelukkelse og mindreverd. For jeg vet at flere er blitt godt ivaretatt i deres tunge tider i den menigheten, hva er da galt med meg? Ved å melde meg ut setter jeg meg selv fri fra muligheten til å håpe på noe som helst fra den kanten, for nå er jeg ikke «en av dem». Jeg stenger på en måte døren for skuffelser og såre følelser. Ellers er det viktig for meg å si at jeg har ikke noe vondt mot noen der nede. Jeg melder meg ikke ut fordi jeg er bitter eller sur, men fordi det var den rette tiden for det nå. Jeg er glad i dem som mine søsken og jeg ønsker alle, som enkeltmennesker, familier, fellesskap og forsamling alt godt.

Å skrive siste ord i dette kapittelet av livet mitt nærmer seg raskt. I natt tok jeg nest siste avsnitt og nå er det siste avsnitt jeg holder på med. Og jeg kjenner at det er en klump i brystet. Jeg føler som jeg skrev i tittelen at jeg står på kanten av et stup. Jeg vet at hva jeg har holdt på med var riktig og godt, og det bragte meg utrolig mange gleder og velsignelser (og jeg vet det har æret Gud og hjulpet andre mennesker), men jeg kan ikke bli i dette bare fordi det gav gode ting. Jeg ønsker ikke være en av dem som kun snakker om hva Gud gjorde i livet hennes, jeg vil være en av dem som snakker om hva Gud gjør i livet hennes. Og noen ganger må vi da slippe tak i enkelte ting for å komme videre, vi må være villige til å avslutte ett kapittel og lukke den døra (og la den være lukket) for så å bevege oss videre. Kanskje vil ikke den nye døra åpne seg med en gang og kanskje tar det litt tid før det neste kapittelet begynner å skrives, men det kommer.

Jeg vet at jeg om litt kaster meg utenfor det stupet jeg står på, og det er både skummelt og helt greit. Skummelt fordi jeg fjerner den siste bit av kontakt med omverdenen jeg hadde som bare meg. Jeg forventer å bli fort glemt av en del, men det må jeg tåle. Godt fordi jeg innerst inne vet at dette er riktig. Så er det noe annet jeg også vet. Når jeg tar dette steget ut fra stupkanten og ut i det store intet er det kun to ting som kan skje. Jeg kommer ikke til å falle og rase fort og langt nedover, nei! Det eneste som kan skje er at enten gir Gud meg vinger å fly på, eller så plasserer han sine hender under mine føtter slik at jeg skritt for skritt går trygt og støtt på luft til jeg når andre siden, går gjennom en ny åpnet dør og starter et nytt kapittel.

Da er de siste ordene her ved at jeg sier at min tid med blogging er over for nå. Jeg vet ikke hva som kommer, om jeg noen gang vil skrive eller blogge igjen, så om dette er farvel eller på gjensyn kan jeg ikke si. Hva jeg kan si er at dere er fantastiske mennesker som har gitt meg utrolig mye godt den tid vi har vandret sammen. Jeg ønsker dere alt godt og ber om frelse, styrke, kraft, håp, gjenopprettelse, legedom, frihet, fred, glede og alt godt Gud har for oss for hver og en av dere og alle de dere har kjær.

DU er fantastisk og dyrebar, ikke gi opp kjære venn, DU er viktig og bare du kan fylle din plass i denne verden. Bare du kan skrive historien om ditt liv og du velger hvem som skal være med i den og hvem som er dine hjelpere. Husk at Gud alltid vil være med deg og være der for deg, han er trofast og god.

Kjempeklem og MEGAsuperDUPERstor TAKK til dere alle.
~ Cecilie ~

32 kommentarer om “På kanten av stupet

Legg til din

  1. Åh, mi gode søster i Herren!
    Det følest vanskeleg å skrive i kveld.
    Du har betydd SÅ masse for meg og for andre.
    Takk!
    Lukke til med dine valg ♥

    Vil sakne deg sårt her i bloggverda!

    Stor klem sendt med vinden og ei rose kjem også med på vegen @-}–

    1. og da triller tårene enda en gang…

      Kjære skjønneste deg, DU er enestående! Jeg slutter aldri å la meg imponere over deg, du er et forbilde i hvordan du utrettelig viser omsorg for andre. Om dagene dine er harde, så er likevel hjertet ditt varmt og armene åpne mot andre. Jeg er så takknemlig for deg!

      Ønsker deg alt godt, må Guds kjærlighet, fred og styrke fylle hjertet ditt.
      DU er sett, du er aldri alene, Gud er trofast mot deg og i ditt liv.
      Kjempeklem og en ufattelig stor takk for alt godt du har gitt meg. ❤

        1. My dear and precious one,
          you are remembered!!!!!
          Pray your day is good and may the peace of God fill your heart ❤
          Blessings, prayers and (((((BiiiGHuuuGs)))))

  2. En takk til alle for gode ord, oppmuntringer og omsorg som er blitt delt med meg.

    Siden det blir spurt om: Begge bloggene blir stående som de er for nå. Jeg kommer ikke til å lukke dem eller ta dem ned. Jeg tror at hva som er skrevet fortsatt er aktuelt å lese for flere, spesielt siden en del angår ting som ikke snakkes verken ofte eller høyt om… Hva jeg gjør en gang der fremme, vet jeg ikke, men for nå blir det stående.

    Og ja, det vil fortsatt være mulig å skrive meg på den mailadressen enkelte av dere bruker og som også er oppgitt i hvem og hva. Ønsker du å lette hjertet, trenger noen å skrive med eller bare vil si hei, så er jeg her. Lover å lese alt og å svare etter beste evne.

    Ta godt vare på deg selv, de du har kjær og dem du møter på din vei.
    Guds fred og velsignelse

  3. Takk for alt du har delt. Det har vært høyst lesverdig også for en ateist som meg 😉
    Du minnet meg nettopp på motet som skal til for å lukke en dør og den trengte jeg for i mitt liv er det etpar dører jeg tenker på å lukke. Om jeg tør.
    Håper du blogger mer, men det er ditt valg alene. Og at du har skriveevner til å kunne skrive en bok er sikkert, uten at det ligger noe press i det. Ønsker deg bare alt godt og lykke til i korridoren. Kjempeklem ×××××

    1. Gode Frode!
      Ja det begynner å bli noen år siden vi traff på hverandre her i den digitale verden, og du har bragt mye godt min vei. Både omsorg og omtanke, men også tanker til ettertanke og forandring.

      Og vet du hva, du har mer tro enn mange jeg møter på. Du tror på det gode og på muligheter, samtidig så vet du at alt er ikke bare godt og enkelt. Du tror på det rene, det vakre og det som er verdt å bevare. Om det er skjønnheten som naturen avslører, det vakre i kunsten eller godheten og omsorgen i menneskers hjerter og liv- du ser det, du tar det inn over deg, lar det berøre deg og du gir videre. Jeg synes det er fantastisk flott!
      Du vet jo jeg tror på det samme, forskjellen ligger vel i at vi tror godhet og skjønnhet har ulikt opphav og kilde 😉

      Jeg leser jo at du og andre skriver positivt om skriverevnene mine, og selv om jeg vet jeg kan bedre enn mange, så er det likevel så normalt for meg… for det er bare slik det er… Nå er det hvertfall ikke hode, kropp, krefter eller hverdag til å fokusere på dette, men kanskje kommer jeg tilbake i skrivemodus etterhvert. Om det da blir blogging, hefter eller bøker- ja si det!

      Jeg ville bare bruke anledningen til å si tusen takk til deg for alt godt du har gitt min vei, du er dyrebar og jeg er takknemlig for å ha møtt på deg.

      Lykke til med dine dører- og korridoren derpå,
      du har motet i deg, bare gå!
      Kjempeklem

  4. Lykke til videre! Denne bloggen har vært til velsignelse, og kommer til å bli til velsignelse for flere. Du formulerer deg så utrolig godt skriftlig. Du klarer å finne de rette ordene på vanskelige ting. Du åpner en ny verden for oss som lesere. Du har i høyeste grad vært i Herrens tjeneste her inne.

    1. Kjære Lillemy!
      Tusen tusen takk for alle de gode, varme, oppmuntrende og rørende ordene.
      De gjorde godt da jeg leste dem første gang, og også nå når jeg leste igjen for å kunne svare.

      Med ønske om gode dager med mange stunder av stillhet, hvile og fred. Du er velsignet!
      Klem fra Cecilie

  5. Kjære, Kjære Cecilie.

    Leser om igjen det du har skrevet, – har tenkt på deg den siste tiden, –
    det er sterke ord du skriver. Takk for det du deler!
    Gud vil velsigne deg i det nye kapittelet i livet dit.
    Bra vi kan legge en og en ting FRA OSS, hos Jesus, – en sårhet, en utilstrekkelighet, en som ikke er slik jeg håpet, en…………..
    Bibelen sier at Gud er i deg fordi du tror, Han er hos deg, NÅ. – Jesus snakker også om der to eller tre er samlet, der er han midt i blant dem. Den eller disse som du skal ha felleskap med fremover, – legger vi også i Guds hender, sammen med deg 🙂

    To ting som gjorde inntrykk på meg denne uken:
    – En halv time stopp i Grimstad, der jeg traff tre som jeg merket hadde Jesus. Egentlig handler det ikke om oss 4 som møttes, men om Gud som er midt i blant oss.
    Det andre var en «blogger» som sender sangen: «Slik som Han har elsket og gitt av sin kjærlighet, skal vi også elske hverandre»: https://www.youtube.com/watch?v=i00_CZ9A-Ug

    GUD VELSIGNER DEG OG GUTTENE DINE!!!

    En hilsen fra
    MinsteBror

    PS. Flott å gå sammen med deg på hjemveien 🙂

  6. Lenge siden jeg var innom nå. Trist egentlig, at du måtte ta dette valget. Dette med menighet er ikke så enkelt, enda så viktig den er… den svikter, jeg må innrømme det. Vi trenger å be for den.

    Heldigvis er Guds menighet stor – og den går helt på tvers av kirkeveggene. Ja i blant helt på tvers av menneskene som er der også 😦 tenk at jeg får være en del av Guds menighet, også med mine feil og mangler. Jeg ber Gud om hjelp til å være en som bygger – mer enn jeg river. De menneskelige relasjonene er så kompliserte i blant. Men Gud kjenner alles innerste tanker. «Ja, før jeg har et ord på tungen vet du det Herre, fullt og helt»
    Så HAN både forstår og holder deg fortsatt Cecilie 😀

    Når det gjelder siste ord i bloggen…. vel, jeg vet ikke helt om jeg klarer å tro det (leeer) for vi vet begge hvordan det er for oss som tenker med fingrene 😀
    Men la det ligge – lenge om du trenger det. Ikke tenkt på å begynne en gang. Bare vit at muligheten er der, om skrivelysten og gløden dukker opp igjen.

    Jeg har også vært der. Har til og med stengt bloggen i perioder. Men nå lar jeg den ligge. Noen ganger kan det gå måneder uten at jeg skriver, andre ganger kan jeg skrive to bloggposter på en dag.

    Jeg har forresten en blogg som er bare min. Helt stengt for alle andre. Det skriver jeg alt jeg måtte ha behov for å få ut av meg…. og når det har gått en tid, så sletter jeg hele greia og begynner på nytt. Ingen ting som en ny start (leer)

    Men når det er sagt – det er en tid for alt. Og du kjenner jo selv hva som ligger på hjertet ditt nå. Er det å sette bloggpunktum, så er det selvsagt greit!!

    Så jeg avslutter med å si; Vær velsignet, uansett hva du måtte velge framover!

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: