På kanten av stupet

Et kapittel nærmer seg slutten og jeg vet at når siste ord skrives så starter ikke det nye, og det er rart. Når man leser bøker går man som oftest rett fra ett kapittel til et annet, men livet er ikke slik. Noen ganger avslutter vi ting uten å vite hva som kommer, og da kan det føles ut som om man står på kanten av et stup. Hva som var bak er kjent, men heller ikke ønskelig å gå tilbake i. Ikke fordi det er dårlig, men fordi vi skal bevege oss videre. Veien går fremover, det er lite vekst, modning og utvikling i å bli værendes i det samme hele tiden. Akkurat som en historie i ei bok ikke kan fortsette hvis vi ikke starter på et nytt kapittel, kan heller ikke våre livs historier fortsette hvis vi blir værendes i et kapittel som er slutt.

Det er et uttrykk jeg synes er litt flåsete og det er at når Gud stenger en dør for oss, så åpner han er ny. Det er ikke det at jeg ikke er enig i det, for jeg tror dette jeg også, men hva få sier er at korridoren mellom de to dørene tidvis er lang, ensom, mørk og merkelig. Når en dør lukkes bak oss, så ser vi ikke alltid den nye åpne døren. Hva vi ser er uvisshet, vi vet at vi skal videre, men hva skal vi videre inn i? Og ikke bare nok med det, det er ikke sikkert at den først åpne døren vi ser er vår. Mens vi er i korridoren, som er en fantastisk tid til forberedelse, testing av utholdenhet og tro og til å bli satt fri fra hva vi trodde skulle være, vil vi kunne oppleve at dører av muligheter åpner seg. Vi ser inn i dem og det er lyst og godt der inne og de hvisker til oss om muligheten til å komme inn, bli akseptert, finne glede og tilfredshet, men det er ikke sikkert at de trygge, gode og fristende tilbudene er det rette for oss. Jeg har fått dem før og gått forbi dem, og også denne gangen leter jeg etter en annen dør. Jeg leter ikke etter en dør som gir meg følelse av tilfredshet og enkle gode dager med aksept, jeg leter etter den døra som gir meg fred i hjertet og klump i halsen. Fred fordi jeg vet det er Gud som gir meg denne muligheten, klump i halsen fordi jeg vet jeg ikke kan klare dette, ikke uten Hans hjelp. Den døra skal jeg starte jakten på.

Jeg har lukket ett par dører den siste tiden og en av dem er å melde meg ut av menigheten jeg har tilhørt i over tjue år. Jeg har vært der så lenge jeg kjente Gud sa det var der jeg skulle være, men det gjorde jeg ikke til slutt. Jeg følte heller ingen tilhørighet til dem lenger, og det var rart… for jeg tror på menigheten, jeg tror på viktigheten av lokale forsamlinger og fellesskap, jeg tror menigheten er Guds måte å utruste troende, modne troende, vise sin godhet og barmhjertighet gjennom og at menigheten er Guds gave og utstillingsvindu til verden rundt oss. At vi ikke alltid oppfører oss slik er en annen sak.

Det er tre grunner til at jeg meldte meg ut, to av dem vil jeg dele. Den første er at jeg er ikke interessert i å kun være listefyll. For meg er ikke det å ha navnet på ei liste det samme som å være del av en menighet. Menighet for meg er fellesskap med Gud og mennesker, så enkelt. Og siden jeg ikke har fellesskap med noen der lenger, så ser jeg heller ikke poenget i å kun skal være et nummer og et navn på ei liste. For det andre så snakker Bibelen om å bevare vårt hjerte, og det er et viktig poeng for meg oppi denne avgjørelsen. Jeg har aldri forventet eller krevd at mennesker i menigheten skulle stille opp for meg, men jeg har håpet og trengt det. Og det håpet og behovet har åpnet opp for at jeg følte på svik og skuffelse, på utelukkelse og mindreverd. For jeg vet at flere er blitt godt ivaretatt i deres tunge tider i den menigheten, hva er da galt med meg? Ved å melde meg ut setter jeg meg selv fri fra muligheten til å håpe på noe som helst fra den kanten, for nå er jeg ikke «en av dem». Jeg stenger på en måte døren for skuffelser og såre følelser. Ellers er det viktig for meg å si at jeg har ikke noe vondt mot noen der nede. Jeg melder meg ikke ut fordi jeg er bitter eller sur, men fordi det var den rette tiden for det nå. Jeg er glad i dem som mine søsken og jeg ønsker alle, som enkeltmennesker, familier, fellesskap og forsamling alt godt.

Å skrive siste ord i dette kapittelet av livet mitt nærmer seg raskt. I natt tok jeg nest siste avsnitt og nå er det siste avsnitt jeg holder på med. Og jeg kjenner at det er en klump i brystet. Jeg føler som jeg skrev i tittelen at jeg står på kanten av et stup. Jeg vet at hva jeg har holdt på med var riktig og godt, og det bragte meg utrolig mange gleder og velsignelser (og jeg vet det har æret Gud og hjulpet andre mennesker), men jeg kan ikke bli i dette bare fordi det gav gode ting. Jeg ønsker ikke være en av dem som kun snakker om hva Gud gjorde i livet hennes, jeg vil være en av dem som snakker om hva Gud gjør i livet hennes. Og noen ganger må vi da slippe tak i enkelte ting for å komme videre, vi må være villige til å avslutte ett kapittel og lukke den døra (og la den være lukket) for så å bevege oss videre. Kanskje vil ikke den nye døra åpne seg med en gang og kanskje tar det litt tid før det neste kapittelet begynner å skrives, men det kommer.

Jeg vet at jeg om litt kaster meg utenfor det stupet jeg står på, og det er både skummelt og helt greit. Skummelt fordi jeg fjerner den siste bit av kontakt med omverdenen jeg hadde som bare meg. Jeg forventer å bli fort glemt av en del, men det må jeg tåle. Godt fordi jeg innerst inne vet at dette er riktig. Så er det noe annet jeg også vet. Når jeg tar dette steget ut fra stupkanten og ut i det store intet er det kun to ting som kan skje. Jeg kommer ikke til å falle og rase fort og langt nedover, nei! Det eneste som kan skje er at enten gir Gud meg vinger å fly på, eller så plasserer han sine hender under mine føtter slik at jeg skritt for skritt går trygt og støtt på luft til jeg når andre siden, går gjennom en ny åpnet dør og starter et nytt kapittel.

Da er de siste ordene her ved at jeg sier at min tid med blogging er over for nå. Jeg vet ikke hva som kommer, om jeg noen gang vil skrive eller blogge igjen, så om dette er farvel eller på gjensyn kan jeg ikke si. Hva jeg kan si er at dere er fantastiske mennesker som har gitt meg utrolig mye godt den tid vi har vandret sammen. Jeg ønsker dere alt godt og ber om frelse, styrke, kraft, håp, gjenopprettelse, legedom, frihet, fred, glede og alt godt Gud har for oss for hver og en av dere og alle de dere har kjær.

DU er fantastisk og dyrebar, ikke gi opp kjære venn, DU er viktig og bare du kan fylle din plass i denne verden. Bare du kan skrive historien om ditt liv og du velger hvem som skal være med i den og hvem som er dine hjelpere. Husk at Gud alltid vil være med deg og være der for deg, han er trofast og god.

Kjempeklem og MEGAsuperDUPERstor TAKK til dere alle.
~ Cecilie ~

32 kommentarer om “På kanten av stupet

Legg til din

  1. Det er en tid for alt – en tid for å blogge og en tid for å gå videre. Tusen tusen takk for alt du har bidratt med til alle! Og lykke til videre på ferden! 😉

    1. Takk skal du ha kjære deg,
      og bare så du vet det- det at du har trykket på liker har gjort godt 😉

      Stå på kjære deg, Gud kjemper for deg, du er ikke alene! Stå sterkt i Herren, han vil gjøre det!

  2. Tusen takk kjære flotte deg for alt du har delt her inne 💜 Ønsker deg såå masse alt godt videre. Veien blir til mens en går tenker jeg. Gud velsigne deg og guttene dine💜 God klem

    1. Heisann skjønningen!
      De sier at veien blir til mens man går, jeg håper jo at den også utfolder seg rett foran meg her jeg sitter i sofaen og ikke kommer så langt som jeg ønsker 😉
      Spøk til sides, det var faktisk ord som ble til trøst og oppmuntring nå i kveld, takk skal du ha!

      Jeg ønsker deg og dine kjære alt godt, og vit at du er båret av sterke armer og er trygg i Herrens favn. Ondt prøver å dra deg ned, men Gud er sterkere enn alt som møter deg og han vil føre deg ut i en ny frihet. Han er trofast og han vil gjøre det.

      Fatt mot dyrebare søster, du er høyt elsket! Kjempeklem fra Cecilie

  3. takk for alle gode innlegg og alle ganger de har løftet meg opp. håper din tid for legedom er kommet. uansett er no Jesus nærmere enn noen gang der vi alle skal bli leget og vi kan juble ut i lovsang.vi snakkes i himmelen. gud velsigne din tid videre. klem Tommy

    1. Helt ærlig, jeg tror ikke in tid er her enda… men jeg vet at uansett hva som møter meg i tiden fremover, så er Gud trofast og mer enn sterk nok til å bære meg igjennom. Vi må velge å følge Hans vei- også når den koster og smerter mer enn vi liker.

      Tusen takk for alt godt du sier, bringer trøst, glede og takknemlighet til mitt hjerte.

      Gud velsigne deg i hele ditt liv broder Tommy- Han ser din sak og i alle hans planer til ditt beste kan ingen overgå ham.

  4. Kjære deg. Et vemodig innlegg av flere grunner. Ikke lett å komme dit henat en melder
    seg ut av en menighet en har vært med i mange år. Men forstår deg veldig godt.
    Jeg vil heller ikke trives i en menighet der jeg ikke føler meg sett og verdsatt.
    Håper du finner et godt sted å tilhøre der du både kan være til velsignelse og
    også føler deg inkludert.
    En annen ting jeg syns var trist er at du velger å slutte med blogging.
    Har hatt mye glede av å lese dine innlegg. Ofte har jeg sett og lært noe om mitt Gudsfohold
    ved å lese det du har skrevet.
    Men det er en tid for alt. Ønsker deg bare Guds rike velsignelse og alt godt
    for fremtidsdager. Du kommer fortsatt til å stå på min bønneliste
    Klem fra meg 🙂

    1. Kjære skjønneste Astrid! ❤
      Blir nok ikke noe menighetsliv på meg med det første. Er noen år siden jeg måtte gi opp å gå på møter da ett kveldsmøte krevde mer enn en helgs hvile. Og i den tilstanden er det heller ikke lett å komme i kontakt med noe nytt. Jeg er ikke "brent" når det gjelder menighetsliv, slik enkelte tror, men jeg ser bare ikke vitsen med å stå på ei liste. Hva jeg ber om er at Gud sender enkeltmennesker som jeg kan vandre sammen med.

      Ellers er det jo godt å høre at det er trist at jeg avslutter bloggerkarrieren min for denne gang, betyr jo at jeg har gjort noe riktig og godt 😉 Er takknemlig hver gang jeg leser at det har blitt til hjelp for noen. Gud er sååå god mot oss, og tenk at Han virker gjennom skrøpelige kar. Men det er en tid for alt, og kanskje kan noen av de større skriveprosjektene som har svevet i hodet mitt finne plass i fingrene etter hvert??? Jeg vet ikke hva som kommer, bare Gud vet det, men vi er trygge når vi velger å lydig gå den vei han leder.

      Tusen takk for at du vil fortsette å be for meg, betyr utrolig mye å høre.

      DU er fantastisk og du sprer velsignelse overalt du går og er, den omsorg du har for andre stråler klart og varmer hjerter og bringer håp. Jesus skinner klart og tydelig gjennom deg skjønningen.
      Kjempeklem og stooor takk for alt godt du har bragt min vei

  5. Tusen takk for det du har delt! En styrke og oppmuntring i min ME hverdag.
    Lykke til med veien videre! Kraft og styrke ønskes.Klem

    1. wow… nå ble jeg rørt. Tusen tusen takk Sigrun. Jeg vet hvor tøff hverdagen kan være, og at det noen ganger er vanskelig å se Gud, men jeg ber om at du opplever å overøses med godhet og at hjertet fylles med med vissheten om at du er sett og båret av evige armer og at du ikke er alene. Kjempeklem til dyrebare deg. ❤

  6. Kjære fine Cecilie, du er ei klok dame!
    Takk for alt du har betydd for meg. Du har ei sterk tru, som eg har lånt bitar av.
    God, sterk klem til deg ❤

    1. Kjære gode du!
      Det var bare så utrolig fint sagt, og veldig rørende. Tusen takk!

      Jeg vet du har vanskelig for å forstå det, men du har vært til stor styrke, hjelp og trøst for meg. Du er trofast mot dem du får «lagt inn» i livet ditt av Gud, og det er en viktig egenskap.

      Du er sterkere enn du tror og Gud synger over deg.
      Kjempeklem til deg du dyrebare og skjønne Guds datter

  7. Kjære deg! Som jeg nettopp skrev på den andre bloggen skriver du nå et avslutningsinnlegg som blir et vitnesbyrd i seg selv.

    Jeg har klump i halsen når jeg skriver dette, men jeg kan ikke annet enn å takke og takke igjen for alt du har gitt, delt og formidlet på denne bloggen av erfaring, tanker, smerte og galgenhumor 🙂

    Du har en fantastisk formidlingsevne og skriver veldig godt om vanskelige tema (og dette vet jeg du har litt vanskelig for å ta til deg…!). Men mest av alt ønsker jeg å fremheve det store hjertet du har for mange av oss som har kommentert her, og den omsorgen du har vist for enkelte har gjort et veldig sterkt inntrykk på meg.

    Jeg er så takknemlig for at jeg oppdaget denne bloggen for 3 år siden og alt du har gitt meg i denne perioden! Gud velsigne deg i alt du foretar deg fremover, må du få kjenne at Han har planer og tanker for deg som overgår alt vi kan forestille oss!

    TUSEN TAKK!

    1. Kjære Ingar,
      tusen takk for alle de varme og oppmuntrende ordene- du har en egen evne til å nå hjertet med din omsorg. Jeg blir ganske så rørt og ordløs.

      Jeg er takknemlig (og undrende) for alt Gud har gjort gjennom ordene som er delt, og også for alle de flotte menneskene jeg har fått ha kontakt med. Som jeg har sagt tidligere, du er til stor støtte og oppmuntring.

      Gud velsigne deg rikelig du trofaste Guds tjener
      Klem fra Cecilie

  8. Kjære Cecilie. Det har vært flott å bli litt «kjent» med deg her. Begynner å bli riktig lenge siden jeg første gang var innom deg. Jeg vet at Hyrden kommer til å lede deg så sine veier, gi deg å spise fra sine saftige grønne enger og gi deg drikke fra Kilden som aldri blir tom. Han vil dekke bord for deg der du minst aner det, og du skal få gå framover i triumf. Når hjertet ditt er helt med Ham vil Han fortsette å hviske ting inn i ditt øre, føre mennesker i din vei som du skal styrke, og andre som skal styrke deg. Du har et stort hjerte som rommer mange og det går ikke upåaktet hen hos din Far. Takk for alt du har gitt, og velkommen tilbake hvis det skulle bli aktuelt. Jeg tipper vi er her alle sammen 🙂

    1. Kjære Bibbi,
      tusen takk for alle de gode, varme og oppmuntrende ordene. Det er godt vi kan hjelpe hverandre med å huske Guds ufattelige store og gode løfter til oss. Jeg ønsker deg nok. Nok glede til å tåle sorgen, nok håp til å tåle smerten, nok sol til å tåle regn. Nok av alt. Gud velsigne deg skjønne søs. Klem

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: