Å prøve å leve kristelig

Har du noen ganger tatt deg selv i at du prøver å leve «kristelig»? Du prøver å være bedre og flinkere enn du er, du prøver å vitne for andre men ordene sitter fast i halsen, du prøver å være glad selv om du er frustrert og fortvilet. Er det ikke slik vi kristne skal være da? Glade, oppmuntrende og alltid forkynnende?

Det funker bare ikke, gjør det vel? Og hvis du er riktig så uheldig er det akkurat den kvelden du føler alt er på trynet at en i bibelgruppa påpeker med tydelighet at «vi må jo ha fred og glede, for hva vil de rundt oss tro om Jesus hvis ikke?» eller så er søndagsmøtet fullt av påminnelser om at «vi må jo forkynne så alle kan høre». Der og da får man mest lyst til å eksplodere og springe halvgal ned en gate med hendene foran ørene mens man skriker» jeg vil ikke høre mer, jeg klarer ikke dette»!

Kjenner du deg igjen? Vi havner alle der til tider, på det stedet der vi prøver å være kristne slik vi tror kristne skal være. Mens egentlig har vi lyst å kunne si at det er ikke bra akkurat nå, jeg har mine tvilstanker, jeg kjemper med hverdagen og annet. Egentlig er det det vi vil si og så vil vi at andre i stede for å glatte over det skal hjelpe og støtte oss, vi vil at de som er mer modne i troen skal si at det vil gå bra og at det faktisk er helt naturlig å føle det slik til tider. Vi vil få lov å være oss der vi er og ikke måtte passe inn i andres (og egne) oppfatning om hvordan det skal og bør være.

Selvfølgelig er det ting som bør være selvsagte, som at man har et hjerte for andre og at man ønsker å leve hellig, men de ting bør ikke gjøre at vi prøver å være en annen enn vi er. Vi bør strebe etter å være ærlige i vårt liv og i vår ferd. Å være ærlig betyr ikke at uansett hva som flyr gjennom hodet vårt så sier vi det, men det betyr at vi mener hva vi sier. Gud tåler at vi har våre opp og ned og kanskje burde vi tåle det litt bedre selv også? Vi er ikke like rause med oss selv og andre som det Gud er mot oss, er vi? Vi tror at vi må prestere selv om det egentlig tar knekken på oss…

Jeg har en god nyhet til deg, du vil aldri klare å leve kristenlivet i egen kraft! Er ikke det godt nytt? Du ser, det å leve som en Kristi etterfølger krever gudommelig hjelp, styrke, visdom, nåde, kjærlighet og kraft. Skal vi bli likedannet Kristus, være lys og salt i denne verden og kunne utgjøre en forskjell som har evige perspektiver over seg, trenger vi Guds hjelp. Vi kan ikke klare det selv. Så kanskje vi skulle slutte å prøve å være gode kristne og heller gå ærlig innfor Gud å innrømme: GUD! HJELP! Jeg trenger hjelp…

Det er ikke alt vi gjør for å behage Gud som er viktig, for vi kan aldri gjøre oss fortjent til noe på den måten, det viktigste er hva vi lar Gud gjøre i oss og gjennom oss. Så kanskje vi skulle la være å springe rundt å prøve og fikse alt på egen hånd? Kanskje skulle vi heller sette oss ned ved Jesu føtter og ta til oss  av hva han vil dele?

Har du fått noe fra Gud vil du merke at det er mye enklere og mer naturlig å smile og dele oppmuntring, du vil gjøre det gode fordi du ønsker, ikke fordi du må. Akkurat som nåden frelste oss er det nåden som må bære og forme oss, vi må legge ned eget strev og la Gud få fri tilgang til våre hjerter og liv.

7 kommentarer om “Å prøve å leve kristelig

Legg til din

    1. Du er bare NYDELIG! ♥
      Siden det er Gud som legger ting i hjertet og tankene, noe dette innlegget er, så vet vi begge at takken er Hans og Hans alene. Jeg bare skrev og delte ordene jeg.

      Nå stikker vi snart på ferie, så benytter anledningen til (igjen) å ønske deg en god og velsignet sommer! Du har gitt utrolig mange oppmuntringer de siste dagene og ukene, tusen tusen takk! Kjempeklem fra Cecilie (som savner verdens beste jobb 😉 )

    1. Takk for gode ord Bibbi, de gjorde godt i en litt trasig-følende tid.
      Og som sagt over, det er ikke min skyld at det er gode ord, så takk og ære til Gud!
      Kjempeklem og ønsker om en fantastisk god og opplevelsesrik sommer til deg og dine!

  1. Jeg er jo ikke kristen, men det du skriver får meg til å ville gi et lite råd på veien til kristne mennesker. Du treffer jo (som vanlig) spikeren på hodet Cecilie, men kanskje kan det være greit å få bekreftet fra en ikke-kristen at det du skriver er sant?

    Rådet er ganske enkelt: Vær ærlig.

    Ikke prøv å spille lykkelig og glad når du ikke er det. Ikke forsøk å fremstill det som om det å være kristen er å være konstant lykkelig og harmonisk og at alle problemer bare preller av. Ikke klistre et smil om munnen når du helst vil være melankolsk og trist. Vær deg selv!

    For uærlighet blir avslørt før eller senere. Og søkende mennesker kan bli forledet til å tro at det å være kristen er å være lykkelig hele tiden. For derved å forkaste hele kristendommen som uaktuelt for dem. Dersom du ønsker tillit fra andre, ikke spill skuespill men vær en god venn med alle dine sider, også de vanskelige. Da vil andre se at det går an å være en troende uten å være perfekt.

    Dette er faktisk et tema jeg har hørt mange ganger fra ikke-kristne: At de kristne forsøker å være så forbanna perfekte. Jeg er ikke alltid like enig i det, men kan jo ikke nekte for at noen har hatt negative erfaringer med kristne miljøer der de følte det ikke var rom for dem, i all deres ikke-perfekthet og menneskelighet.

    Bjørn Eidsvåg harselerer jo over denne perfektheten i en av sine sanger der han synger «Dette er kristen livsstil.» Og det gjelder på mange plan. Får folk et inntrykk av at når du er kristen kan du ikke røyke, drikke, forbanne tilværelsen eller gjøre andre høyst menneskelige ting, så gidder de ikke høre mer om kristendommen.

    Så vær ærlig, og du vil vinne venner. Noe som naturligvis er like riktig for oss alle uansett hva vi tror på.

    1. For en fantastisk god kommentar Frode!
      Har egentlig ikke noe å tilføye jeg, for du sier mye viktig og du sier det bra!
      Og ja, de bekreftelsene er ikke dumme å få, selv om jeg vet hva jeg skriver treffer mange- både ufrelste og frelste (for å bruke de ordene). Vet ikke hvor mange ikke-kristne jeg har møtt som frustrerer og irriterer seg over falskhet og dobbelmoral blant kristne, og vet ikke hvor mange kristne jeg har møtt som strever med å være ærlige fordi de føler det ikke er rom for det… Begge deler er like tragisk og skulle vært unødvendig.

      Litt på sidelinjen, men: Noen ganger lurer jeg på om troende tenker (ubevisst?) at de gir et dårlig bilde av Gud hvis de sier ting ikke er bra… at de liksom må trekke på smilet for å skulle overbevise andre om at Gud er verdt å ha i livet… På trynet spør du meg, akkurat som om Gud skulle trenge oss til å forsvare seg? Er han ikke Gud god nok for dårlige dager også, så får det heller være- men min erfaring er at han er med både i sol og regn. Den erfaring jeg har fått med Gud i hverdagens tyngre dager, deler jeg fordi jeg bl.a. håper det kan være med på å skape større rom for, åpenhet og ærlighet om hele livet. For uansett hva vi tror på vil vi alle måtte gå igjennom både gode og mindre gode tider i livet. Som ditt råd til oss kristne: Vær ærlige. Er så enig, så enig.

      Håper mange gode dager og stunder kommer din vei, både nå før feriestart og i ferien! Vi setter snart turen østover og jeg har to ivrige og forventningsfulle gutter i hus! Klem til gode du! 🙂

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: