På kanten av stupet

Et kapittel nærmer seg slutten og jeg vet at når siste ord skrives så starter ikke det nye, og det er rart. Når man leser bøker går man som oftest rett fra ett kapittel til et annet, men livet er ikke slik. Noen ganger avslutter vi ting uten å vite hva som kommer, og da kan det føles ut som om man står på kanten av et stup. Hva som var bak er kjent, men heller ikke ønskelig å gå tilbake i. Ikke fordi det er dårlig, men fordi vi skal bevege oss videre. Veien går fremover, det er lite vekst, modning og utvikling i å bli værendes i det samme hele tiden. Akkurat som en historie i ei bok ikke kan fortsette hvis vi ikke starter på et nytt kapittel, kan heller ikke våre livs historier fortsette hvis vi blir værendes i et kapittel som er slutt.

Det er et uttrykk jeg synes er litt flåsete og det er at når Gud stenger en dør for oss, så åpner han er ny. Det er ikke det at jeg ikke er enig i det, for jeg tror dette jeg også, men hva få sier er at korridoren mellom de to dørene tidvis er lang, ensom, mørk og merkelig. Når en dør lukkes bak oss, så ser vi ikke alltid den nye åpne døren. Hva vi ser er uvisshet, vi vet at vi skal videre, men hva skal vi videre inn i? Og ikke bare nok med det, det er ikke sikkert at den først åpne døren vi ser er vår. Mens vi er i korridoren, som er en fantastisk tid til forberedelse, testing av utholdenhet og tro og til å bli satt fri fra hva vi trodde skulle være, vil vi kunne oppleve at dører av muligheter åpner seg. Vi ser inn i dem og det er lyst og godt der inne og de hvisker til oss om muligheten til å komme inn, bli akseptert, finne glede og tilfredshet, men det er ikke sikkert at de trygge, gode og fristende tilbudene er det rette for oss. Jeg har fått dem før og gått forbi dem, og også denne gangen leter jeg etter en annen dør. Jeg leter ikke etter en dør som gir meg følelse av tilfredshet og enkle gode dager med aksept, jeg leter etter den døra som gir meg fred i hjertet og klump i halsen. Fred fordi jeg vet det er Gud som gir meg denne muligheten, klump i halsen fordi jeg vet jeg ikke kan klare dette, ikke uten Hans hjelp. Den døra skal jeg starte jakten på.

Jeg har lukket ett par dører den siste tiden og en av dem er å melde meg ut av menigheten jeg har tilhørt i over tjue år. Jeg har vært der så lenge jeg kjente Gud sa det var der jeg skulle være, men det gjorde jeg ikke til slutt. Jeg følte heller ingen tilhørighet til dem lenger, og det var rart… for jeg tror på menigheten, jeg tror på viktigheten av lokale forsamlinger og fellesskap, jeg tror menigheten er Guds måte å utruste troende, modne troende, vise sin godhet og barmhjertighet gjennom og at menigheten er Guds gave og utstillingsvindu til verden rundt oss. At vi ikke alltid oppfører oss slik er en annen sak.

Det er tre grunner til at jeg meldte meg ut, to av dem vil jeg dele. Den første er at jeg er ikke interessert i å kun være listefyll. For meg er ikke det å ha navnet på ei liste det samme som å være del av en menighet. Menighet for meg er fellesskap med Gud og mennesker, så enkelt. Og siden jeg ikke har fellesskap med noen der lenger, så ser jeg heller ikke poenget i å kun skal være et nummer og et navn på ei liste. For det andre så snakker Bibelen om å bevare vårt hjerte, og det er et viktig poeng for meg oppi denne avgjørelsen. Jeg har aldri forventet eller krevd at mennesker i menigheten skulle stille opp for meg, men jeg har håpet og trengt det. Og det håpet og behovet har åpnet opp for at jeg følte på svik og skuffelse, på utelukkelse og mindreverd. For jeg vet at flere er blitt godt ivaretatt i deres tunge tider i den menigheten, hva er da galt med meg? Ved å melde meg ut setter jeg meg selv fri fra muligheten til å håpe på noe som helst fra den kanten, for nå er jeg ikke «en av dem». Jeg stenger på en måte døren for skuffelser og såre følelser. Ellers er det viktig for meg å si at jeg har ikke noe vondt mot noen der nede. Jeg melder meg ikke ut fordi jeg er bitter eller sur, men fordi det var den rette tiden for det nå. Jeg er glad i dem som mine søsken og jeg ønsker alle, som enkeltmennesker, familier, fellesskap og forsamling alt godt.

Å skrive siste ord i dette kapittelet av livet mitt nærmer seg raskt. I natt tok jeg nest siste avsnitt og nå er det siste avsnitt jeg holder på med. Og jeg kjenner at det er en klump i brystet. Jeg føler som jeg skrev i tittelen at jeg står på kanten av et stup. Jeg vet at hva jeg har holdt på med var riktig og godt, og det bragte meg utrolig mange gleder og velsignelser (og jeg vet det har æret Gud og hjulpet andre mennesker), men jeg kan ikke bli i dette bare fordi det gav gode ting. Jeg ønsker ikke være en av dem som kun snakker om hva Gud gjorde i livet hennes, jeg vil være en av dem som snakker om hva Gud gjør i livet hennes. Og noen ganger må vi da slippe tak i enkelte ting for å komme videre, vi må være villige til å avslutte ett kapittel og lukke den døra (og la den være lukket) for så å bevege oss videre. Kanskje vil ikke den nye døra åpne seg med en gang og kanskje tar det litt tid før det neste kapittelet begynner å skrives, men det kommer.

Jeg vet at jeg om litt kaster meg utenfor det stupet jeg står på, og det er både skummelt og helt greit. Skummelt fordi jeg fjerner den siste bit av kontakt med omverdenen jeg hadde som bare meg. Jeg forventer å bli fort glemt av en del, men det må jeg tåle. Godt fordi jeg innerst inne vet at dette er riktig. Så er det noe annet jeg også vet. Når jeg tar dette steget ut fra stupkanten og ut i det store intet er det kun to ting som kan skje. Jeg kommer ikke til å falle og rase fort og langt nedover, nei! Det eneste som kan skje er at enten gir Gud meg vinger å fly på, eller så plasserer han sine hender under mine føtter slik at jeg skritt for skritt går trygt og støtt på luft til jeg når andre siden, går gjennom en ny åpnet dør og starter et nytt kapittel.

Da er de siste ordene her ved at jeg sier at min tid med blogging er over for nå. Jeg vet ikke hva som kommer, om jeg noen gang vil skrive eller blogge igjen, så om dette er farvel eller på gjensyn kan jeg ikke si. Hva jeg kan si er at dere er fantastiske mennesker som har gitt meg utrolig mye godt den tid vi har vandret sammen. Jeg ønsker dere alt godt og ber om frelse, styrke, kraft, håp, gjenopprettelse, legedom, frihet, fred, glede og alt godt Gud har for oss for hver og en av dere og alle de dere har kjær.

DU er fantastisk og dyrebar, ikke gi opp kjære venn, DU er viktig og bare du kan fylle din plass i denne verden. Bare du kan skrive historien om ditt liv og du velger hvem som skal være med i den og hvem som er dine hjelpere. Husk at Gud alltid vil være med deg og være der for deg, han er trofast og god.

Kjempeklem og MEGAsuperDUPERstor TAKK til dere alle.
~ Cecilie ~