Gud er…

Det er Guds nåde som gjør at jeg kan skrive hva jeg skal skrive nå. Uka med varmt vært har forandret mye i min kropp og endelig fikk jeg igjen mulighet til å lese uten å bli dårlig. Normalen i det siste har vært at jeg klarer noen linjer nå og da, men prøver jeg å lese litt lengre stykker, så har jeg får noe som minner om «hjernespreng». For de av dere som kjenner til kraftig brystspreng, doble det opp noen ganger og flytt smerten og ubehaget opp til hjernen, det er slik min ME-hjerne reagerer når jeg er dårlig. Men ikke denne uka, og det er Guds nåde og godhet!

Hvor lett det hadde vært å legge hele skylda på varmen og det fine været, men det er ikke sant. Hadde det ikke vært for Guds godhet og barmhjertighet mot meg, så hadde ikke varmen hatt en slik positiv effekt på meg. Takk Gud for det!

Så til min store glede kunne jeg etter ett par dager med fint og varmt vær legge bort håndarbeid og hente fram bibel, bøker og undervisningsserier. Jeg synes håndarbeid er helt greit og trives med litt, men når det er det eneste man klarer å gjøre er det ikke alltid greit. Og har jeg fysisk mulighet så kommer alltid lesing før håndarbeid. Så her satt jeg og leste og tenkte. Jeg tror det knakte skikkelig i hjernen, for tankene tok meg i så mange vinkler, retninger og omkretser at jeg er overbevist om at jeg har vridd og vrikket hjernen i uka som gikk. Og det fordi jeg valgte å konsentrere meg om å lese om Gud.

Gud er… skrev jeg i tittelen, og vet du hva som forundrer meg litt, jo mer jeg blir kjent med Gud, jo mindre føler jeg at jeg har grepet hvem han er. Jeg har både lest og erfart mye med Gud opp igjennom årene, men jeg føler at jeg i dag vet mindre om ham enn noen gang. Jeg har så vidt skrapt i overflaten av hvem han er, jeg har så utrolig mye igjen… Jeg vet jeg kjenner ham bedre, men jeg vet også mer om alt jeg ikke vet. Grunnen til dette er fordi jeg forstår litt bedre hva det betyr at Gud er allmektig, allestedsnærværende og evig. Jeg har sett, erfart og lært mer om hvem og hva han er, og den storhet, makt og majestet jeg har fått rørt litt ved, gjør at jeg forstår at det er så uendelig mye mer jeg ikke har grepet.

Vi vil aldri kunne kjenne Gud fullt ut, vi vil aldri forstå helt hvordan han er, det har vi bare ikke kapasitet til. Gi oss titusen år ved hans side, og vi vil fortsatt ikke ha utforsket alle dybder og høyder, bredder og lengder av hvem Gud er. Gud er over alt og alle. Hvordan kan vi forstå det uforståelige, gripe det ubegripelige og kjenne det allmektige? Vi kan ikke, og vi må aldri tro at vi kan. Tror vi at vi vet alt som er å vite om Gud, så skaper vi oss et falskt bilde av Gud, for Gud er alltid større, mektigere og mer majestetisk enn vi kan forestille og tenke oss. Og dette er en av de største utfordringene vi møter i kristenlivet, hvordan kan det skapte bli kjent med skaperen og hvordan kan det forgjengelige kjenne den uforgjengelige? Og hvordan kan vi bli kjent med Gud når han har skapt de ord vi må bruke for å forklare ham? Våre forsøk vil aldri rekke langt opp, men vi skal gjøre dem helhjertet og med iver og innsats! For er det noe viktigere enn å bli bedre kjent med Gud? Og ikke bare gjennom hans ord, men gjennom at han åpenbarer seg selv for oss- og da trenger vi å sette av tid til å pleie fellesskapet med ham i bibel og bønn. Når vi trekker oss nærmere Gud så vil ikke han springe og gjemme seg, han vil med glede, jubel og kjærlighet overøse oss med seg selv, med den nåde, sannhet og glede han er. Vi vil erfare at han er vårt alt og at uten ham er ingen ting verdt.

Du vet, mange sukker og rister på hodet når de ser innlegg som dette. Om Gud? Kjedelig, jeg kjenner ham alt… Stakkars sjeler, tenker jeg, hvis de tror de kjenner Gud har de et svakt bilde og syn på hvem han er. Hva slags Gud hadde han vært hvis vi kunne forstå og kjenne ham fullt ut? Da hadde han jo vært mindre enn oss mennesker både i styrke, kunnskap og annet… Nei, å lære om Gud, å gi tanken mat ved å strekke vår forståelse og innsikt og å øke vår kunnskap om Gud skal være en stor glede og iver for oss! For er det ikke så at vi er skapt for å ære ham og for å være i fellesskap med ham, både på jord og i evighet? Skal vi ikke kunne glede, juble og fryde oss i frelsen som han har gitt oss og over den godhet, nåde, barmhjertighet og medlidenhet han viser oss og overøser oss med? Og hvis vi skal styrke vår tro, gjøres ikke det best ved å bli bedre kjent med ham som er troens opphavsmann og fullender? Er det ikke mest vist å søke kunnskap og innsikt gjennom det hellige ord Gud selv har gitt oss og be om hjelp og åpenbaring av den perfekte, nådefulle Lærer og Talsmann vi har fått?

Gud er… vi vil aldri helt få svar på dette, vi vil aldri fullt ut kjenne ham, men la oss jage etter å bli best mulig kjent med ham. La oss tenke på det som det store privilegium og den store, ubeskrivelige nåde det er, at vi kan bli bedre kjent med Gud! En synder som meg, kan pga Jesus, få komme nær Gud og vandre i fellesskap med ham og leve i hans nærhet! Fantastiske, herlige, nådefulle og underfulle Gud!!!

For meg er det å bli bedre kjent med Gud som å skulle drikke Atlanterhavet tomt. Umulig, men jo mer innsats jeg legger i det, jo mer vil jeg vokse både i kunnskap og kjennskap til min herlige frelser og hellige og allmektige Gud! Og selv om enkelte ønsker og behov for en kortere periode kan ta førersetet i mine tanker, så vender jeg alltid tilbake til dette: Det er og blir mitt dypeste ønske og behov å kjenne Gud bedre.

* * * * *

Postet for noen dager siden på den andre bloggen
Vår Gud er uforanderlig
Vi vet at Gud ikke forandrer seg, at han er uforanderlig, men hvor ofte tenker vi over hva det egentlig innebærer?