Direkte fortsettelse fra del 1, så husker du ikke denne/ikke har lest den, bør den gjennomleses først.
Og dette er det som gjør at jeg sier forkynnelsen om livet med Gud er for ensidig og at enkelte mange mennesker lever også i denne ensidigheten. Det er mye snakk om alle de gode følelser, om glede og fred, og om det å oppleve styrke og kraft, men det nevnes sjeldent at det er både nødvendig og riktig at vi også opplever smerter og lidelser. Vårt indre liv med Gud skal ikke bare være høyder, det er også dype daler. Vi kjenner noen ganger på en salighet som vi ikke kan beskrive med ord, mens andre ganger er det utrolig sårt og vondt. Det siste er ikke galt, slik det ofte gis uttrykk for.
Og det er de ting jeg er blitt vist til rette for, fått «kjeft» for og blitt sett ned på for mange ganger. Jeg ser det ikke som viktigst at jeg blir frisk, jeg tror Gud kan bli æret mer av mennesker som står i tunge lidelser enn av de som opplever helbredelse og utfrielser, jeg tror ikke vi skal leve fra salighet til salighet, uten å ta turen innom tårer, smerter og lidelser.
Det er så enkelt å si at vi vil bli mer lik Jesus, men de fleste vil bare bli mer lik en side av Jesus, og det er den del med oppstandelse og herlighet. Snakker man om å lide med Kristus så er det helomvendig og fullt firsprang. Vi snakker om at vi vil sååå gjerne bli bedre kjent med Gud, men bare den delen som innebærer at vi får hjelp før ting blir for vanskelig, at vi kjenner oss elsket og opplever stunder med gledesrus.
Mange kristne har hva jeg vil kalle en materialistisk kristendom (noe som egentlig ikke er mulig). De fleste tenker på materialisme ifm penger, men det dreier seg om mye mer enn det. Det er kretset om materie, altså det skapte. Og for de som er materialister så gjelder det å både få og oppleve de gode ting i livet. Lykke er noe som henger sammen med å ha mer enn nødvendig slik at man ikke bare kan leve, men også nyte. Det gjelder å fly fra alt som er vanskelig og å unngå smerte så langt det er mulig. Skaperen er tatt ut av beregningen og det er det skapte det dreier seg om. Og i dette ser vi at det egentlig er umulig å sette materialisme og kristendom sammen, men mange prøver seg likevel på det. De er fokusert på de samme ting, på at de skal ha det godt, ha mer enn nødvendig, at de skal ha goder og gode opplevelser og at de må unngå smerter og lidelser. Deres personlige lykke, og de nærmeste sin lykke og trygghet er det viktigste, og dette bruker de nå Gud for å oppnå. De kaller seg kristne, men de søker alltid etter gaver, aldri etter giveren. De søker hva Guds hender kan gjøre for dem, men aldri å se hans ansikt og skue hans herlighet. De pakker egoistiske ønsker og motiv inn i kristne ord og regler, og tror de slipper unna med det. Men når Gud er et middel for å oppnå noe og ikke selve målet, da er man på særdeles svak og gyngende grunn.
En del av de som lever slik har en ‘tro’ som er avhengig av store opplevelser. De må oppleve ting med Gud og helst i kategorien undergjerninger (mirakler, helbredelser ol) for at de skal kjenne at troen er der. De trenger møter der lovsangen bringer sterke følelser (som kan være bare følelser og nødvendigvis ikke Ånden) og de trenger å oppleve et stadig nærvær av Gud. Hvis de ikke gjør dette, så søker de etter disse opplevelsene. En tro som trenger å se og føle er ikke en sterk tro, og i mange tilfeller er det også vantro. Bare tenk på hva som skjedde da Jesus mettet mange mennesker. Da de så hva han gjorde så ville de gjerne følge ham, ikke for den han var, men for det han gjorde. Da han litt senere fortalte hva det krevde å følge ham og å tjene Gud i sannhet, da forsvant de fleste. De ville ha undergjerninger, opplevelser og følelser, men de ville ikke tro Guds Ord og leve etter det (for det var for strengt og hardt).
fortsettelse kommer
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)