Jeg tenker at verden er litt snudd på hodet for tiden, bare det at det plutselig er blitt positivt å være negativ sier sitt. Jeg vet ikke hvor mange jeg har lest som sier at de er negative som om det var positivt. Og ja, jeg kverulerer og har det egentlig ganske morsomt med det selv- men det setter fingeren på noe veldig viktig: Hvordan ser vi på verden? På livet? På Gud? På oss selv? På andre? For mange skal det fint lite til for å snu det synet de har hatt på de overnevnte ting til noe annet og som oftest mer negativt. Hvis vi ikke har en moralsk og indre forankring som er grunnfest i noe annet enn det synlige og materialistiske (= det skapte), så er vi egentlig lett bytte for at omstendigheter og endringer styre hvordan vi tenker og føler oss. Vi er ekstremt utsatte for et berg-og-dalebaneliv der hva vi tenker og føler om alt er styrt av om det går godt eller dårlig for oss.
Slutter vi å ære Gud som Gud vil vi også få et forvrengt bilde av verden, oss selv og andre- og vi vil drives mer av de bølger som herjer verden og raser i menneskers indre.
Det er helt normalt at mange kjenner på en uro og bekymring i forhold til alt som har skjedd dette året og mange er hardt rammet av det. Vi har alle en indre lengsel etter trøst og hjelp når det blir slik og vi lengter etter ord av håp. Men hvor ofte går vi dit vi vet håpet er samlet opp i bøtter og lass? Til Guds Ord og inn i bønn? Hvor flinke er vi til å søke skjul hos Gud ved å innvie mer tid til Bibelen og i bønn? Vi holder oss borte fra den beskyttelse, hjelp, nåde og håp Gud har klart for oss ved at vi styrer og strever selv eller søker andre mennesker for at de skal stille vår uro og fylle vår tomhet…
Mange vil ikke se at det er hos Gud alene vi finner den nåde og styrke, den trøst og hjelp som vi alle trenger. Om det er fordi man er ensom eller redd, uten inntekt eller har fått store utgifter, hos Gud finner vi skjul for stormene som raser og vi kan finne hvile for våre urolige sjeler og stille vår tørst og sult gjennom fellesskap med Gud i ord og bønn. Men har vi øyner som ser dette? Ser vi forbi alt som raser i denne synlige verden og ser Jesus sitte ved Faderens høyre hånd og ser at Gud er fortsatt Gud og han ønsker å være med oss igjennom alt livet har bragt vår vei. Har vi øyne som ser at det ligger rike velsignelser i den uro som er i verden, fordi det tvinger Guds barn til å igjen søke mer helhjertet og overgitt inn i Guds ord og inn i bønn? Eller ser vi bare at det er tøft, vanskelig og stakkars meg og alle andre?
med Gud i hverdagen 
❤