Litt setter også spor

Jeg får absolutt ikke vært så mye sammen med tanteungene mine som jeg ønsker, det rekker ikke helsa til. Jeg vil egentlig ta dem med på turer i skogen, drive med klatring og moro. Ta turer til sjøen for å plukke skjell og lage noe. Eller det å ha en ettermiddag på museum. Og tenk hvor koselig hvis vi hadde kunne hatt lekekveld og overnatting! Det er ikke bare det at kroppen stopper meg fra å gjøre ting med dem, men litt sårere er det å være fratatt muligheten til fellesskapet med dem, for også det å bare være sammen er ting jeg må begrense kraftig.

Men i går var en av de gode dagene og stundene. Vi har tatt ferie her i huset og da visste jeg at selv om det gir noen dårlige dager så vil jeg være med dem. Klokken 3 på ettermiddagen ble de levert av lillebror og vi fant fram lekekassene. Og de visste godt på hvilket rom de stod og hvilke kasser de forskjellige leker var oppi. De er i gang og jeg går på kjøkkenet og kjevlet ut kakemanndeigen. Det er ikke lange stunden før de sitter på hver sin stol og trykker ut stjerner, engler, dinosaurer, tog og annet. Og vi velger hvordan desserten skal se ut og teller og trykker oss fram til hvor mange vi trenger. Jeg avslutter mens de går tilbake til leking og selvsagt; de kommer flere turer ut på kjøkkenet for å hente ny forsyning av de kakemennene som var ferdig. De begynner også å dekorere glassene i gangdøra min med vindusklistermerker.

Plutselig kommer nevøen min og er nedi den ene kjøkkenskuffen og henter fram sugerørglasset. Han er tørst og skal ha vann. Ikke lenge etter dukker søstera ned i samme skuff etter siste sugerørglass. Vi finner ut at det passer med en julefilm, litt frukt og selvsagt is. Og is vet de hvor er!

Vi koser oss og de klager litt over full mage (merkelig🤭😅), når første del av filmen er over bestemmer vi oss for å pynte dessert. De utvalgte store kakemannhjertene legges på rad, jeg sprøyter melis på og de pynter med nonstop, vel mellom spising selvsagt. Og vi går over til å rydde spisebordet i stua og de hjelper med ny duk, tallerkener, glass og annet. De svinset fram og tilbake med hva vi trenger og når vi er ferdige er det ikke mange minuttene før både pappa’n og maten er på døra. Og mens vi spiser kommer også mamma’n.

Jeg gleder meg over de dagene, selv om det fører til en kveld i «koma» i sofaen og mindre greie dager i etterkant. Fordi jeg er glad i dem, fordi jeg får være sammen med dem og derfor er det også verdt det en gang inni mellom.

I dag gikk jeg og tenkte at jeg skulle gjerne hatt de stundene med dem oftere, men det er bare ikke mulig. Men så dukket noen minner opp, da de visste hvilke av lekekassene de ville ha, da nevøen hentet sugerørglass og da de var rett i isskuffa. Den er så enkle ting, men de forteller også en større historie. De har vært så mye sammen med meg her hjemme at de er kjent, og det sier meg at selv om jeg gjerne ønsker mer, så er hva vi får nok til at de er kjente og trygge både på hus og på meg.

Det er hva vi gjør som faktisk teller. Noen kan gjøre mye, andre kan litt, men alle monner drar. Og når det gjelder andre mennesker så er det ikke alltid så mye som skal til for at vi berører hverandres hjerter og fellesskapsbåndene styrkes. Hva vi gjør er det viktigste, ikke alt vi ønsker å gjøre og om vi helst vil mer og oftere, så må vi ikke glemme at også korte stunder setter sine spor.