Den skjulte synden skader

I november hadde jeg bilen på service pluss at jeg ville de skulle prøve å finne ut noen ekstra ting for meg, den ene var at det kommer vann inn i bagasjerommet. De fant ikke årsaken til at det kommer vann inn, noe som gjør at jeg har en ekstra utfordring nå når gradestokken viser ti blå. Når jeg skal ut er det mer is inni bilen enn det er utpå… kjipt, og tidkrevende. Det er greit når man kan varme bilen mens man skraper utsiden, men når innsiden er like isete når man er ferdig kommer man ikke av flekken uansett.

Ofte snakker vi ikke så høyt om synd og det alvoret det er. Vi holder nåden så mye høyere og vi opplever også at synd blir sett på som «ikke så farlig» fordi «vi har jo nåden». Vi mindregjør alvoret og vi vil ikke innrømme at det er faktisk ganske mye grums som bor på vår innside og som påvirker våre og andres liv.

Om vi er frelst så betyr ikke det at Gud ser mindre alvorlig på at det er synd i våre liv, men fordi vi er ikledd Kristi rettferdighet kan vi av bare nåde komme fram for Gud og vi kan oppleve fellesskapet med ham. Men Gud er fortsatt en hellig Gud som ikke tåler synd og det gjelder også synden i livet til frelste mennesker. Det at vi ikke snakker om synd med dypt alvor gjør at mange tror at det ikke står så ille gale til med dem, men det er verre stilt med oss alle enn vi tror. Vi er alle mye mer kjødelige og drevet av synd enn vi tror og liker å innrømme. Og dette var det bilen min minnet meg på i dag.

Når det er varmt i været så merker jeg ingen ting til at det er en åpning som gjør at vann slipper inn. Mens når det er høst og regn så merker jeg det ved at det er bløtt i bagasjerommet og at det er fukt på vinduene. Og nå når vinterkulda er her så merkes det veldig godt. Problemet er det samme alle årstider, men jeg merker ikke konsekvensene like godt hele året. Og slik er det med synden også, den er der, men vi merker det ikke alltid. Spesielt ikke hvis vi er på et godt sted i livet, da har vi mye lettere for å overse syndens virkning i våre liv. Vi klarer mye godt og vi henger med på hva hverdagen og livet bringer og krever av oss. Det føles som grei skuring over hele fjøla. Men så kommer de tidene som er litt tyngre og vanskeligere og da begynner plutselig syndens grelle ansikt og konsekvenser å bli tydeligere for oss. Vi er ikke så gode som vi tenkte, vi tror ikke så faste i troen som vi mente, vi er ikke så trygge i Gud som de gode dagene fikk oss til å tro. Utfordringer tapper oss for overskudd og de ting som bor litt dypere i oss- og som vi i gode tider holdt nede- presser seg nå fram.

Vanskeligere tider og utfordringer er gode på å vise oss hva som virkelig bor i oss, men spørsmålet er om vi vil innrømme sannheten om oss selv eller om vi prøver å ufarliggjøre den gjennom bortforklaringer og selvrettferdighet. Synden er i oss selv om den ikke lenger hersker over oss, og det må vi ta på alvor. Ønsker vi å leve liv som bringer Gud ære og glede er en av tingene vi må gjøre å ta tak i synden i vår liv og klynge oss til Gud for hans hjelp til å overvinne den.

Når vi står ansikt til ansikt med synden så kan det være vanskelig å se hva som er foran oss fordi den stenger og farger vårt syn på virkeligheten, litt som at selv om jeg har skrapt bilen på utsiden kan jeg fortsatt ikke se ut fordi vinduet er dekket av is på innsiden. Synden som tidligere skjulte seg, vil i tunge tider bli synlig og vi vil se hvor stort omfang den egentlig har. Den farger vårt syn på Gud, på oss selv, på andre, på omstendigheter, på fortid, på fremtid, på muligheter, ja på utrolig mange områder. Og det er ikke bare i de dårligere tidene at den skader oss, den gjør det også under de bedre dagene når vi ikke merker den. Bare ta bilen min igjen, den har like litt godt av fukt på innsiden sommerstid som den har vinterstid. Fukt skader den om jeg merker fukten er der eller ikke, akkurat som synd skader oss og menneskene rundt oss om vi merker det eller ikke.

«Skap i meg et rent hjerte» er en stadig bønn som jeg må vende tilbake til, fordi jeg merker at det er så mye rart på innsida mi som jeg egentlig ikke ønsker skal være der. Men for at jeg skal bli fri, hjelper det lite å bare synge en glad lovsang og minne meg selv om Guds godhet, jeg må først innrømme sannheten om meg selv og så be Gud om hjelp til å bli fri og gjenopprettet. Davids bønn om å bli tilgitt til og med de synder han ikke vet om er for mange å dra det hele for langt, men for meg viser det at han var en mann som visste at synden råder over mer enn vi er klar over.

Vi er tilgitt, vi er rettferdiggjorte, men vi er ikke syndfrie. Vi faller og feiler oftere enn vi liker å innrømme og vi er alltid avhengig av Guds nåde og hjelp. Vil vi ta Gud på alvor, så må vi også ta synd på alvor og det betyr at vi må være ærlige om at vi er ikke så gode som vi helst vil være. En av de ting jeg finner størst trøst i er faktisk å oppleve at Gud ved sin Ånd pirker på meg om at det skulle du ikke sagt, tenkt eller gjort- for det at jeg merker at Gud beveger seg slik i mitt indre, gjør at jeg vet jeg ikke er kommet på avstand. Hvis vi aldri merker at Gud viser oss at det er ting vi må omvende oss fra, så er vi på litt farlig grunn, hvordan kan vi vokse i helliggjørelse hvis vi tror alt er bare bra alltid? At Gud pirker borti oss er ikke et tegn på at vi er ekstra ulydige eller dårlige kristne, det er et tegn på at vi er nære Gud og vare for hans ledelse og virke i våre liv. Det å bli pirket borti av Gud er en god ting. Det gir oss mulighet til å omvende oss fra noe som ikke ærer og gleder Gud og til å klynge oss til Ham for hjelp til å bli fri, gjenopprettet og mer lik Jesus.