Drabli sjølobtadt du æ då!

Først tydning av tittel for de av dere som sliter; Veldig hvor selvopptatt du er da! Og så det er sagt, jeg sikter til meg selv. Dette er et av de innlegg som egentlig hadde vært greit å ikke poste fordi det er skammelig å innrømme at jeg er slik, men jeg har lovet at det skal være en blogg der ærlighet om også det mindre gode kommer fram. Da jeg satt og leste i Guds Ord og skrev forrige innlegg så ble jeg igjen arrestert på hvor selvopptatt jeg er. I innlegget nevner jeg at det er enkelte lærde vi skal ta oss i vare for og holde avstand fra, men jeg skal innrømme at jeg begynte å kikke på meg selv før jeg postet den delen. De færreste av de som kjenner meg ville kalt meg selvopptatt, og det er hva mange bruker som ei sovepute- andres oppfatning. Eller jeg kunne hatt en falsk selvforståelse og trodd jeg var bedre enn jeg er, men sannheten: Jeg er mye verre enn noen av dere innbiller dere. Om jeg sikter inn mot Gud og andre, så er det veldig mye meg, meg, meg som tidvis føles og flyr i tankene. Alt for mye. Og når jeg kjenner Guds Ånd gjør meg oppmerksom på de sidene av meg igjen (ja, igjen!) så har jeg liten interesse av å unnskylde meg.

Jeg har ikke tall på alle de ganger ensomhet, skuffelse og følelse av ubetydelighet har gjort at jeg har tenkt tanken jeg vil også, jeg vil gjerne, jeg trenger også og annet. For jeg har et ensomt liv utenfor de fleste felleskap og under radaren for enda flere. Jeg kan bruke forklaringen at vi er skapt for fellesskap og at vi alle trenger å bli sett og verdsatt, og dette er sant- men rettferdiggjør ikke den «stakkars meg» som kommer. Jeg vil likedannes Kristus og Jesus gikk ikke rundt å syntes synd på seg selv fordi andre ikke trodde ham, ikke støttet ham eller likte ham. Jesus hadde sin identitet i Far og det å gjøre Fars vilje var det viktige- ikke menneskers meninger og oppførsel.

Jeg vet flere synes jeg er vel drøy nå og jeg forstår at dette kan oppleves som flisespikkeri, men følg tanken min. Jeg ønsker å bli bedre kjent med Gud og for å vokse i kjennskap til ham er helliggjørelse nødvendig, hva annet kan jeg da gjøre enn å innrømme min mørke egoisme når Gud gjennom sitt ord og ved sin Ånd peker på det?

Hadde jeg opplevd den støtte og omsorg mange av oss lengter etter så hadde jeg ikke fått sett dybden av mørket i eget hjerte, og derfor er det er en Guds nåde og hjelp i det hele. Jeg får i slike tider se hvor syndig jeg er- og det driver meg igjen til korset. På to måter; jeg velger å si meg enig med Gud om at Han har rett når Han viser meg hvor ille stilt det er med meg. Jeg velger å ta opp mitt kors, å gå selvoppofrelsens vei, og det driver meg til Kristi kors fordi jeg trenger tilgivelse, renselse og hjelp. Hvordan kan jeg holde fast på de synder som spikret Jesus til korset?

Og det er både fantastisk og nydelig og dyrebart hvordan Gud bruker slike stunder til å vise meg mer av Hans storhet og godhet, mer av Kristi verk og mer av Hans enorme nåde og kjærlighet mot meg. Gud viser meg ikke mine mørke sider for å irettesette meg, Han gjør det slik at jeg kan bli bedre kjent med Ham og komme nærmere Ham. Jesu kristi blod dekker min synd, jeg kan tilgitt og rettferdig komme fram for tronen og vite at jeg er både elsket og ønsket. Gud svarer på hjertets lengsel etter å kjenne Ham bedre ved å noen ganger vise meg min synd, men når jeg bøyer meg for Hans Ord og ledelse så opplever jeg at Han drar meg nærmere seg selv og jeg får kjenne Ham bedre. Å nåde stor, at Kristus levde, døde og stod opp igjen for meg og hvor aldeles nådig og god Gud vi har!