De fleste er godt kjent med fortellingen om den fattige enkens gave som vi finner i bl.a. Mark.12.41-44. Hun gir ikke av sin overflod slik andre gjør, hun gir alt hun har å leve for. Disse versene blir ofte misbrukt til å fortelle oss at Gud verdsetter at vi gir alt, men når mange sier det så legger de en mening i teksten som egentlig ikke er der. Leser vi versene som kommer før denne fortellingen så er det en advarsel mot de skriftlærde som utnytter sin posisjon i stede for å tjene Gud og mennesker (Mark. 12.36-40). Det er norske oversettelser som får det til å virke som om vi skal ta oss i vare for alle skriftlærde, men leser vi i Guds Ord-oversettelsen ser vi at et viktig ord er med; ta dere i vare for de skriftlærde som liker å sprade rundt, få gode ord, ha status og snylte på enker. Ordet som viser oss noe viktig; ikke alle er slik, men de som oppfører seg slikt skal vi ta avstand fra- de vil føre ødeleggelse over alle som hører dem og som følger dem. Dette er noe å virkelig være obs på i disse tider, for vi har ledere, forkynnere og selvproklamerte profeter/apostler/helbredere o.a. som liker å få anerkjennelse, bli løftet fram og som har et ytre skinn av hellighet, og vi har mange av dem som snylter på eldre og fattige. Hvis noen prøver å presse deg til å gi penger og lover at Gud vil velsigne deg med helse eller økonomisk rikdom, så er det deres eget hjerte som snakker, ikke Gud. De er mennesker som kanskje snakker pent, men deres hjerter er ikke helt med Herren, og de bruker Gud og Hans ord for å fylle egne lommer og bankkontoer. Vi ser dette flere stede i dag og hvis vi hører litt etter når slike «offerstunder» nærmer seg kan vi se at de sikter seg inn mot spesielle grupper; eldre, uføre, syke og andre som i utgangspunktet har lite. Hvis de gir alt de har- ja noen oppfordrer faktisk til at man også tar opp lån for å gi- så selvsagt vil Gud velsigne rikelig tilbake med helse og penger. Hva som skjer er at de blir rikere og de som gir, blir fattigere. Og som det står, deres dom vil bli desto strengere.
Jeg tok den ekstra omveien fordi vi trenger å vite i hvilken sammenheng historien om den fattige enken kom. Etter at Jesus har pekt på dette sitter han overfor tempelkisten og ser hvordan mennesker gir. Det er mange rike som gir mye, men hva som virkelig fanger Jesu oppmerksomhet er når den fattige enken kommer. Dette er så spesielt at han snakker om det overfor disiplene. De rike gir av sin overflod, men så kommer denne eldre damen, en ekte enke uten noen til å hjelpe seg, og hun gir to små mynter. Jeg tror de menneskene som så dette nok syntes at det var så lite at hun kunne latt være, og kanskje følte hun selv at hva hun gav var lite- men hun ønsket å ære Gud så hun gav det lille hun hadde. Og jeg tror ikke hun følte bare godt med det, for hun ville nok gitt mer…
Hva gav egentlig enken? Regner vi det om fra hva vi ser i teksten myntene er, vil det tilsvare ca 1/64 av en dagslønn, noe som igjen betyr at hun gav verdien av et sted mellom 5-10 minutters arbeid. Ikke mye gitt… men dette finner Jesus så fantastisk stort at han løfter det fram! Hvorfor? Fordi hun gir ut av sin fattigdom, fordi at hun gir på en måte som krever at hun ofrer noe, fordi hennes hjerte var vendt til Gud og ønsket å ære ham gjennom å gi hva hun kunne. Jesus sier det; de andre gav av overflod (krever ikke offer av noe slag det), mens hun gav alt hun hadde (et stort og kostbart offer for henne).
Hva betyr det for oss? Først, selv de som gav av sin overflod har gjort noe godt hvis de har gitt fordi de ønsker å fremme Guds rike og støtte menigheten- men hvis man gir for å bli sett og få anerkjennelse så er det nytteløst (husk hva Jesus sa om de skriftlærde). For det andre, Jesus irettesetter ingen for å gi offentlig, han irettesetter motivene bak, Jesus ser hjertene. For det tredje, og hva jeg har ville sagt fra begynnelsen av: Gir du av det lille du har, så vil du kanskje føle både glede og sorg over det- for du er glad for å gi, men sorgfull for at du ikke kan gi mer- men Jesus både ser hjertet ditt og vet hva det koster deg.
Det er spesielt to situasjoner jeg har gått og tenkt på, kanskje fordi jeg vet at enkelte av dere er oppi enten den ene eller begge av disse. Den første er selvsagt penger. Hvis noen gir 10 000 av sin overflod og ikke merker at pengene er borte, mens andre gir de 100 kronene de hadde igjen for månedens siste 5 dager, så er det siste offer størst. Gis de 100 kr fordi man elsker Gud og ønsker å fremme Guds rike så er det en gave som fanger Guds oppmerksomhet. Det å gi 10 000 er bra og godt- jeg mener ikke det er dårlig og unyttig- men Jesus vet for hvem av disse det kostet mest å gi. For dem som sliter med å få endene til å møtes oppleves det ofte vondt å ikke kunne gi så mye, men ikke la det stoppe deg, ønsker du å gi inn til Guds rike så gjør det uansett hva summen er (bare hold deg unna kategorien nevnt tidligere). Hold fast på gleden ved at du kan gi hva du kan, Gud ser ikke på summen, han ser på hjertet bak og vet hva offer det er.
Den andre er i forhold til tidsbruk og tjenesteevne. Hvem av oss ønsker ikke at vi kunne lese og be masse og stå i tjeneste i menighet i timesvis? Vel, hvertfall de fleste som virkelig elsker Herren! Og også her vil mange av oss føle at vi kommer til kort og at hva vi har å gi er så lite. Mennesker ser det kanskje som lite, du kan føle det er lite, men Jesus vet hvordan ditt liv er og Han kjenner hjertet ditt. Det er to underpunkter også her, den første tar vi i forhold til familie og tjeneste. Den viktigste tjeneste du har fått- utover å elske Herren med alt du er- er å være tilstede for din familie. Familien skal ikke ofres på tjenestens alter, du skal ivareta, elske og lære opp dine egne først. Er dette noe du klarer fint og så har overskudd, så tjen Herren i menigheten eller på andre måter også- men hvis det å ivareta dine nærmeste krever alt av deg, så skal du ikke ha dårlig samvittighet for å droppe det andre. Hvis du egentlig ikke orker (å ikke gidde er unnasluntring) fordi du er strukket i alle kanter, bruker mye krefter på å bare komme igjennom dagene og likevel velger å gi tid, omsorg, støtte og veiledning inn i dine nærmestes liv og hjerter, så er dette stort. Å velge å leke med barna selv om du vet du blir dårlig, å velge å snakke med en venn eller nabo selv om du vet du trenger hvile sårt, er større enn du tror. Gud ser ikke på hva vi skulle ønske vi kunne gjort om alt var perfekt, han ser på vårt hjerte og hvordan vi velger å bruke de ressurser vi faktisk har. Den andre er tid i bibel og bønn, og også her må vi være litt jordnære. Hva har du mulighet til og hva gjør du? Døgnet har like mange timer for oss alle, men det betyr ikke at kvaliteten på de timene er lik. Noen kan lese og be en time og bruker så 5-6 timer på å scrolle gjennom sosiale medier, på hobbyer og å se på tv eller streame, og jo- den timen er godt brukt hvis du gjør det fordi du ønsker å komme nærmere Gud og ikke fordi det er en slags plikt du må gjennomføre. Men enkelte er så tynget av sykdom og prøvelse at de har kanskje bare ti-femten minutter (vet det er myyye for enkelte) som de vet de kan bruke på å lese eller se på noe, og da er spørsmålet: Hvordan bruker du de 10-15 minuttene? Å bruke det lille du har på å kjenne Gud bedre er stort! Bare tenk hva jeg skrev om penger og overfør det til dette.
Spørsmålet er ikke hvor mye vi gir eller bruker av tiden vår på ting med Gud utfra menneskelig målestokk, men hva gjør vi innenfor de muligheter vi har. Hvordan vi bruker de ressurser vi faktisk har, er hva Gud ser på, og på vårt hjerte- om vi gjør det utav kjærlighet til Ham eller utfra selviske motiv og/eller pliktfølelse. Under langvarige prøvelser vil vi ofte se smått på det vi klarer, og vi kan noen ganger føle for å la være fordi det er så lite, men når vi utav kjærlighet for Gud og mennesker velger å bruke det lille vi har på de ting som har med Gud og andre å gjøre, så er det offer som fanger Jesu oppmerksomhet- akkurat som han så enka og hennes- for ham- store offer. Og noen få brød i Mesterens hånd kan fø store skarer, også den som villig gav det til Herren selv.
med Gud i hverdagen 