Barn av Gud

Jeg har gått og gnagd på flere av punktene som kommer i dette innlegget de siste ukene og jeg kommer ikke til å bli ferdig med å tygge på dem før jeg går i grava. Guds visdom og rikdom er ufattelig, og det er dybder og bredder som vi aldri vil favne om, men la oss alle ønske å vite og forstå mer for hver dag Gud gir oss på jord, til Hans ære og pris, og til vårt og andres beste og gagn.

«Fader vår»… «Vår Far»… var så langt jeg kom i bønnen min før det gikk over til hva jeg kaller å tenke-be. Jeg var i bilen på dagens tredje tur av rundreisen jeg gjorde for noen, og hver tur hadde jeg sittet og bedd. Første tur hadde jeg på en kristen radiokanal noen minutter, men etter å ha hørt en sang som ikke hadde bibelsk innhold (tvert imot heller) og også hørt på en programleder som leste fra Bibelen si ting som var i motsetning til hva hun satt og leste, slo jeg av og begynte å be om at Guds Navn måtte holdes hellig, at vi ved Hans hjelp skulle vokse i innsikt og kunnskap og at vårt fokus var på å løfte Ham opp. Den andre turen gikk det i litt av det samme, men også at Guds rike måtte komme. At sannheten om Jesus, og om vårt behov for ham, må forkynnes klart og tydelig slik at riket kan utbre seg en sjel om gangen og også styrkes gjennom at vi som tror grunnfestes. Nå gikk tankene til hvem er Guds barn? Hvem bestemmer hvem som er Guds barn? Hva betyr det å være Guds barn og andre tanker som ble bedt over. Jeg vil dele litt om den som har med hvem er Guds barn i dette innlegget, kanskje tar jeg noen av de andre ting senere, tiden vil vise.

Mange kaller seg Guds barn, men selv om de tror og mener de er barn av Gud, så er det ikke sikkert de er det. Hvem som er Guds barn er det ikke vi mennesker som bestemmer. Mye av forkynnelsen i Norge sier at vi velger om vi vil være Guds barn, men dette er ikke i overensstemmelse med Guds Ord. Guds Ord er tydelig på at Gud er den som utvelger og kaller, og også at det er Gud som må gi omvendelsens gave til oss slik at vi kan bekjenne Jesus som Herre og motta frelsen. Jeg ble selv i menighetssammenhenger opplært til at det er vi som velger Gud, men etter som jeg leste mer og mer i Bibelen selv var dette faktisk en av de første tingene jeg for over et tiår siden begynte å stille spørsmål ved. Jesus sier at det er bare de Faderen gir Ham som kommer til Ham og at Faderen er den som drar mennesker til Jesus. Hvordan kan jeg da velge å bli frelst hvis det krever en handling fra Gud? Er det ikke da Gud som utvelger oss til å motta frelsen? Og så sier Jesus til Nikodemus at for å bli en del av Guds rike må man bli født på ny, eller født ovenfra som det også kan oversettes. Hvem av oss bestemte når vi ble født? Hvem av oss trykket på startknappen slik at fødselen startet? Ingen, og i følge Jesus kan vi like lite frembringe vår åndelige fødsel som vi kunne vår fysiske. Å bli frelst er et Guds verk fra begynnelse til slutt. Derfor finner jeg det skremmende at mye forkynnelse dreier seg om å overtale mennesker til å akseptere Jesus, når fokuset heller burde være på å forkynnes menneskers syndighet og behov for en frelser. Ordet om korset er mektig nok til å frelse selv den hardeste og mest forherdede synder, men Ordet må forkynnes for at mennesker skal kunne bli frelst. Gud har ikke valgt å åpenbare seg gjennom følelser og overtalelse, men gjennom at Jesu verk forkynnes klart og tydelig.

Vi blir barn av Gud når vi er født av Gud, vi er blitt adoptert av Gud og Han ser på oss som sine barn, sine sønner og døtre. Han er ikke en Far som forskjellsbehandler barna sine, men Jesus har høyere rang enn de adopterte barna. Dette vil de fleste si selvsagt til, men jeg skriver det fordi jeg oftere og oftere hører en sammenblanding av Jesus som Guds Sønn og oss mennesker som Guds barn. Vi har ikke samme natur som Jesus, selv om vi er født på ny. Jesus er og blir Guds enbårne Sønn, den som er unik og over alt og alle. Han er eneste menneske med guddommelig natur. Det å gi mennesker samme natur som Jesus er å nedgradere Gud og opphøye mennesker, men dette gjøres ofte. Vi kan bl.a. gjøre de samme ting som Jesus fordi vi er guddommelige som ham, og i ekstreme tilfeller forkynnes det at Jesus ikke er Guds eneste enbårne sønn, men at vi alle blir det når vi blir frelst og dermed har tilgang på alt Gud er og har… Vi er blitt nye skapninger, men la oss huske at vi er fortsatt syndere i behov av Guds nåde og hjelp. Vi er ikke hellige og feilfrie slik Jesus var, og så lenge vi vandrer på denne jord vil vi måtte kjempe mot syndenaturen i oss. Vi vil falle, Jesus falt aldri. Vi vil svikte Guds lov, Jesus sviktet aldri. Vi vil trasse, Jesus var alltid lydig. Vi er ingenting lik Jesus, men vi er Guds barn, vi er kjøpt fri fra synden ved det dyrebare Jesus blod og vi er adoptert inn i Guds familie.

Jeg vil avslutte med å dele en opptenkt historie som jeg tenkte på i forbindelse med dette. Se for deg at jeg sitter i sofaen og skriver slik som jeg gjør nå, plutselig går ytterdøra mi opp og inn kommer ei jente på 9-10 år med en koffert i hånda. Hun sparker av deg skoa i ganga og kommer gående inn i stua og slenger seg med selvsagt mine i sofaen min. Jeg blir selvsagt veldig paff og spør hvem hun er og hva hun gjør her? Og enda mer sjokkert blir jeg når jeg hører henne si: «Jeg har bestemt at du skal være mammaen min og nå bor jeg her»!. Noe jeg selvsagt ville protestert på og prøvd å finne ut hvor hun hørte til. Man kan ikke bare dukke opp hos noen og si at jeg har bestemt at jeg er din datter! Ingen av oss ville funnet oss i dette!

Men, vi mener Gud skal finne seg i det? Han må bare sitte å se på og akseptere at hvem som helst som bestemmer seg for å bli hans barn må han ta imot? Er det et barn som bestemmer hvem som skal adoptere det eller der det den voksne som bestemmer hvem de vil adoptere? Vi mener at vi har selv rett til å ta den avgjørelsen, om hvem vi vil adoptere og kalle vårt barn, men vi blir fornærmet hvis Gud har samme rett og kaller det for urettferdighet?