Mirakelbabyen, Immanuel

Noen ganger må man bare smile over hvordan ting klaffer sammen. Jeg satt tidligere i dag og tenkte på hvordan vi ofte feilbruker bibelske uttrykk, blant annet ordet mirakel. At barn er et mirakel er noe alle av oss har hørt, og mest sannsynlig også sagt, men sant er det ikke. Barnefødsler og nye verdensborgere er noe av det mest naturlige og normale som finnes, det er ikke noe mirakuløst ved det. Det er så naturlig at jeg kunne brukt et avsnitt på å beskrevet det, men det er en beskrivelse dere ikke trenger. Et mirakel er ikke naturlig, det er overnaturlig. Et mirakel er ikke hverdagskost, men en sjeldenhet. Et mirakel er ikke menneskeverk, men Guds verk. Barn er en gave og velsignelse fra Herren, men mirakler er de i ordets rette forstand ikke.

Men det finnes en mirakelbaby, og det er Jesus. Hans menneskekropp ble til på forunderlig og mirakuløst vis, det er ingen av oss som kan forklare hvordan det skjedde. Vi vet Guds Ånd kom over Maria og hun ble med barn, men mer vet vi ikke. Vi vet at Maria var jomfru og selv om enkelte påstår at det er ikke viktig å holde på læresetningen om jomfrufødsel- er den viktig, viktig fordi den forteller oss av Jesus ble ikke til slik alle andre barn har blitt. Jesus var ikke et resultat av en menneskelig union, men av Gud. Hadde Jesus vært av menneskelig opphav kunne han ikke blitt verdens frelser, for da hadde han også blitt født med syndenatur og vært uskikket til å bære verdens synd. Jesus er den eneste mirakelbaby som har blitt født, det var ingen før ham, ingen andre på hans tid og det vil heller ikke bli noen annen.

Jeg skrev at det er forunderlig hvordan ting noen ganger faller sammen, du ser; det er bare en times tid siden jeg fikk bilde av familiens nyeste tilskudd. Jeg er altså blitt tante igjen og det til en nydelig liten gutt som er elsket høyt av mange allerede. Det lille nurket var egentlig ventet på nyåret, men det var ikke slik Gud hadde tenkt det. Vi sier at han kom før tiden, akkurat som om det var gutten selv som hadde bestemt seg for at nei nå gadd han ikke vente lenger. Vi mennesker har nok kunnskap til å kunne fastsette terminer ganske nøyaktig, men vi styrer ikke detaljene rundt det hele- noen barn kommer «før» tiden, andre «på» tiden og enkelte også «etter» tiden.

Slik var det ikke med Jesus, han kom akkurat når han skulle. Guds Ord sier i Galaterbrevet 4 at ‘da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en jomfru’ (v4). Gud var ikke for tidlig ute, og heller ikke for sen, Jesus kom til verden akkurat på det tidspunkt, i det området og under de omstendigheter Gud hadde planlagt. Gud som er utenfor tid og rom, ble menneske og kom inn i tid og rom. Jesus, som ikke bare skapte, men opprettholder hele verden, kom inn i verden som menneske. Han som er Livet, som er allmektig, la av seg sin herlighet og kom som et lite, uskyldig og trengende barn. Vi finner ikke veien til Gud på egenhånd, men Gud selv sendte sin Sønn, Gud kom til oss.

Noe mange liker ved jula er fremhevingen av at vi er alle Guds barn, men vi skal være forsiktige med å si det. Ikke alle mennesker er Guds barn, men alle er hans skaperverk. Som Sønn står Jesus i en særstilling og vi vil aldri ha samme status som sønner og døtre av Gud som det Jesus har. Vi blir på noen områder likestilt med Jesus når vi blir Guds barn, men vi må aldri glemme at vi er ikke Guds barn av natur, men gjennom adopsjon. Gud har tatt oss til seg og Han kaller de som tar imot Jesus som frelser og Herre sine. Gud er den som adopterer (barn har ikke siste ord i slike saker, men de må selvsagt ønske det) og det skjer på grunnlag av hva Jesus gjorde på jord. Hva vi ikke kan oppnå i egen kraft fordi vår natur er forvrengt og råtten, det kom Gud selv til jord for å ordne opp i. Gud kom nær til de som trakk seg bort fra ham da Lyset kom inn i en mørk verden.

Immanuel, Gud med oss, ord som er så innholdsrike at vi trenger evigheten for å forstå noe av hva det egentlig betyr, akkurat som vi selv ikke i evigheten vil forstå den rikdom og ufattelige skjønnhet og nåde det er i Jesus Kristus og hvor overveldende og altoppslukende ordene Gud med oss egentlig er. Tenk det, Gud kom til oss!, og Han har ikke bare tatt bolig iblant oss, men inni dem som tror, og Han kaller oss sine. Nåde over nåde og en kjærlighet ufattelig og stor- Immanuel, Gud med oss.