Orden i kaoset

Jeg vet ikke om tragikomisk er det riktige ordet for å beskrive hvordan hverdagen har vært her i hus de siste måneder, ja år, men det er slik det føltes på mandag. Jeg vet at møter jeg noen og forteller litt av hva som har skjedd de siste årene, så vil enkelte bare riste oppgitt på hodet og andre vil i vantro spør: Du tuller vel? Det er over 5 år siden jeg siste hadde en periode som var god nok og lang nok til at jeg hentet litt ekstra krefter, men de forsvant fort i løpet av en halvannen høstmåneds tid og jeg gikk på en smell jeg aldri har kommet tilbake fra, men som bare har forverret seg. Det nærmer seg endelig at jeg begynner å bli ferdig med coviden som jeg fikk i starten av august, nå er det slutt på uker med netter der hostingen varer lenger enn søvnen og utmattelsen jeg fikk på toppen av den vanlige, begynner sånn bitte-veldig-lite-smått å bli litt bedre. Nå er det bare hosting ett par timer etter jeg står opp og noen ganger en halvtime-time etter legging, men sove litt får jeg. Vel, mandag våknet jeg på morgensiden med en kjeve som protesterte i den grad at jeg ikke fikk sove igjen, så etter hvert fant jeg ut jeg bare kunne komme meg opp. Da tannlegen min åpnet ringte jeg ut, fordi jeg hadde en mistanke om hva det kunne være- og heldige meg- de hadde en avbestilling den dagen som gjorde at jeg fikk akutt-time. Det endte verre enn jeg antok, og da hun sa at den midlertidige fyllingen de hadde lagt inn mot en nerve for å beskytte den ikke funket og jeg måtte ha rotfylling, ristet jeg på hodet inni meg og tenkte typisk. Men oppi det hele er jeg heldig og får time til første behandling dagen derpå. Denne viste seg å bli en vond opplevelse, la oss holde forklaringen til at etter bedøvelse var satt måtte det settes tre ganger til før det ble smertefritt, men siden jeg skriver noe du leser så har jeg jo kommet igjennom det også. Smertene i kjeven er ille, de ødela nattesøvnen i den grad at jeg som har kuttet smertestillende for å sjekke hvor ille stilt det egentlig er med kroppen og hodet, måtte ta smertestillende for å få sove litt, kanskje jeg kan tygge igjen om noen dager? Fram til da er det hvertfall svelgemat.

Selvsagt er ikke covid og rotfylling det eneste som står på, så «heldig» er jeg ikke. Det er lege på en unge, utredning på sykehus og oralkirurgi på den andre og tannlege på begge og så skal jo hverdagen gå opp med mat, handling, rengjøring og kjøring her og der også. Velkommen til min hverdag! Det er sikkert mange i verden som vil bytte med meg, for tross alt- vi har tak over hodet, klær på kroppen og mat til skrotten, men av en eller annen grunn tror jeg det er langt færre her i Norge som vil ha den byttehandelen.

Men jeg har tenkt på det de siste dagene, hvordan Gud er med i hverdagen vår og hjelper oss. Han ikke bare ser alt det vanskelige og tunge, men Han er der med hva vi trenger. Kanskje merker vi ikke alltid alle velsignelser våre liv er fylt med fordi de er så hverdagslige? Hva som fikk meg til å spesielt tenke på det med at Gud har kontrollen og at når vi stoler på Ham så er det alltid orden i kaoset (selv om vi ikke alltid ser det), var hva jeg sa til mamma: Hvis dette hadde skjedd for en måned siden hadde det aldri gått, da hadde de måtte legge meg i narkose for å behandle meg- og det fordi da hostet jeg så mye at jeg hadde aldri klart å komme gjennom verken en kort sjekk eller den gode halvtimen tannlegen brukte i går etter bedøvelsen funka. Tilfeldig? eller kan det være at Gud holdt igjen denne utfordringen til jeg kunne stå i den? Og hva med at det ordnet seg slik at jeg fem av fem dager får hjelp av andre til å klare denne ukens avtaler? Jeg ville ikke klart det alene, men denne uka der jeg trodde vi hadde (for meg) vanvittige 3 avtaler på rad og som endte med 5 dager på rad, så ordner det seg med hjelp alle dager? Og hva med at vi fortsatt kan betale hva som skal betales selv om beløpet til ekstrautgifter og faste regninger nå er høyere enn hva jeg får utbetalt (og man skal liksom ha mat, bensin og annet også). Hverdagen er full av bevis på at Gud ser meg, at Han elsker meg og at Han holder sine løfter om å gi meg hva jeg trenger og at Han alltid vil være med. Det er ikke rosa-skyer-dager, mer storm med små sprekk i skylaget der solstrålene plutselig trenger igjennom og for en kort stund lyser opp. Men Gud lovet ikke enkle dager, heller ikke overflod og helse, ei heller at jeg skal klare alt i egen styrke, men Han har lovet å bevare meg, å vende vondt til godt og gi overflod av glede og fred i mitt indre og at uansett hva jeg møter så møter jeg det ikke alene. Han er trofast, også når jeg tviler og fortviler. Han er barmhjertig, også når jeg holder meg borte fra Ham. Han er gavmild, også når jeg ikke ser velsignelsene- eller er utakknemlig pga min egen kravstorhet. Gud ikke bare føler med meg fordi Han bryr seg, Han elsker meg og er derfor personlig involvert i min hverdag gjennom å ha orden i utfordringer som kommer, tale gjennom sitt ord, gi omsorg gjennom andre mennesker og minne andre om at jeg trenger både forbønn og hjelp på flere områder.

Vi er ofte veldig flinke til å «bry oss om» andre, men ikke like gode til å elske dem. Vi bryr oss nok til å syndes synd på dem og føle med dem, men hvor mange virkelig elsker vi og strekker oss langt for å hjelpe? Følelser sier ikke noe om vår kjærlighet for andre- og spesielt våre søsken i troen- men våre handlinger og vårt liv viser om vi virkelig elsker dem (eller bare bryr oss om dem). Men Gud, Han elsker- alltid. Han elsker meg, Han elsker deg, og når vi har gitt vårt liv til Ham har Han lovet å ta ansvar for oss og hva vi trenger. Kanskje føler vi det er bare kaos, men for Gud er det orden- og derfor kan jeg hvile i tillit til at det er orden i det kaoset som omgir meg, fordi både det og jeg er i Guds hånd.