Der vi er

Jeg vet enkelte av dere som leser kan si det samme som meg; at dere er på et vanskelig og vondt sted, men jeg håper at noen av dere har gode dager der livet kjennes godt ut og er fylt med meningsfulle hendelser, aktiviteter og fellesskap. Slik er det altså ikke for meg. Jeg er glad for at vi etter 5 uker uten internett har det igjen, men ellers er det mye tungt. Kroppen er fortsatt helt slått ut etter covid, og det hjalp ikke at jeg fikk en ny virusinfeksjon på toppen, raskt etterfulgt av en forkjølelse. Om ME-utmattelsen var ille før dette, så har jeg også fått covid-utmattelsen på toppen og føler meg for det meste i kategoriene utslått og slakt. Selvsagt er ikke dette det eneste som har foregått de siste måneder, for på toppen av dette har det kommet mange såre og vonde opplevelser i tillegg. Er det ikke typisk at slikt kommer når vi er utslitte og har lite beskyttelse mot det? Og da kommer kampene, for hva er riktige følelser og når går det over i synd? Det er greit å føle seg såret av andre, men de tankene kan fort vippe over i synd hvis de fører til tanker eller handlinger som ikke er av det gode. Det har vært mange av disse opplevelsene, der det trykkes på mine svake og sårede sider, og med det- stadige indre kamper. For jeg har blitt dyp såret, ærlighet er viktig, men jeg ønsker også å forholde meg til det på en måte som ærer Gud og er i samsvar med Jesu natur, og det er ikke alltid lett å vite hvor grensa for greit og ikke greit går (eller grensa for gudfryktig og syndig for å si det som det er). Takk og lov for at det er ikke vi som skal finne dette ut ved hjelp av eget kløkt, vi har Guds Ord og Den Hellige Ånd, og det er bare her vi finner de riktige svarene. For menneskelig sett er det enkelt og raskt å unnskylde mye av hva vi tenker og føler, men… om andre gir oss slike følelser gjennom sine handlinger er det likevel vårt ansvar å leve gudfryktig.

Så her er jeg, dritlei, utslitt, oppgitt, såret, kjemper mot bitterhet og motvilje, og samtidig- ønsker å leve trofast mot Gud i takknemlighet for alt Han har gjort og er for meg; fordi dét- ikke bare er det eneste riktige- men også det mest passende og akseptabel gjensvar på Hans nåde mot meg.

Her er jeg, hvor er du? I det tunge og vonde som meg? Eller kanskje i det gode og gledelige? Uansett hvor vi er, så er det der Gud møter oss. Gud kan ikke møte oss noe annet sted enn der vi er. Han kommer inn i vår glede og vår sorg, i våre seire og tap, i vår uro og fred, i våre bekymringer og takknemligheter, der vi er er akkurat det sted Gud møter oss. Og nettopp fordi dette er det eneste sted vi kan møte Gud og Han kan møte oss, er det viktig at vi er ærlige om hvordan ting er. For uansett hva vi gleder oss over eller sliter med er Gud og hva Han er, har og gjør for oss større og bedre enn alt jordisk og menneskelig.

Guds trøst når dypere enn den mørkeste og såreste sorg, Guds legedom kan helbrede det mest sønderknuste hjerte, Guds forsørgelse kan dekke de mest fortvile og umulige behov, Guds omsorg er rikere og kjærligere enn noen andres, Guds tilstedeværelse er alltid og ikke bare når det passer, Guds fred er dypere enn all sjelens uro, Guds styrke overgår det største problem, Guds tilgivelse hvitvasker selv den sorteste synd, Gud gir oss sitt mest dyrebare og ikke bare litt overflod eller rester, Guds barmhjertighet mildner venners stikk og svik, Gud er alt i vårt ingenting, og også når vi føler alt er godt, er Han himmelhøyt over og vil være vårt alt.

Når vi innrømmer at vi er hvor vi er bringer vi oss selv mulighet til både å klynge oss til Gud for hjelp og til å bringe Ham takk og ære. Gud jeg er såret, leg mitt hjerte. Gud, jeg ønsker ikke bitterhet, hjelp meg. Gud, jeg er så glad for det treffet, takk for vennskap. Gud, tenk at vi også i dag hadde både mat, drikke, hus og klær, takk for din omsorg. Gud, jeg er rådvill, jeg trenger din visdom. Gud, takk for at jeg traff det mennesket som sa akkurat hva jeg trengte å høre. Gud jeg er ensom, trøst mitt hjerte. Gud, takk for at jeg møtte henne og fikk den klemmen som trøstet og styrket. Gud, vær mitt alt, uansett hvordan jeg føler meg og hva dagene og hjertet er fylt med.

Gud møter oss ikke der vi ønsker å være, men der vi er.