Et lite (men ubehagelig) spørsmål

Jeg har tenkt litt de siste dagene på ei setning jeg har notert ned for et senere innlegg, som også henger sammen med ting skrevet før og ting jeg irriterer og frustrerer (ja faktisk) meg ekstra over for tiden.

Det er lett å be Gud velsigne og hjelpe andre, og noen ganger er det det eneste vi kan gjøre, men ofte er det en unnskyldning for å ikke involvere seg, ikke ville ofre noe eller ikke ville bry seg nok til å strekke ut ei hånd eller et lyttende øre.

Hvor ofte tenker vi på at kanskje vi er Guds svar på vår bønn til Gud om å hjelpe/velsigne andre?

Ber vi bare overfladisk Gud om å velsigne og hjelpe andre, eller ber vi også Gud vise oss om det er noe vi selv kan gjøre for dette mennesket… Jeg avslutter med ei linje av Tozer som jeg kom på mens jeg skrev: «Bønn vil bli effektiv når vi slutter å bruke den som erstatning for lydighet «.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: