Jeg har tenkt å skrive om det i mange uker, og i dag da jeg og nugattiboksen stod på kjøkkenet og pakket julepost i lag, tenkte jeg på det igjen (nugattiboksen var vekt mens jeg rev av tape, sånn i tilfelle du lurte). La meg presisere først, når jeg skriver hvem gir vi til, så tenker jeg ikke bare nå i jula, men også resten av året, men selvsagt er det mer aktuelt nå.
Gir vi bare til dem vi er ekstra glade i fordi de er familie eller gode venner?
Gir vi bare til dem vi vet vil gi noe tilbake?
Gir vi bare til dem vi synes fortjener det?
Gir vi bare til dem vi vil ha litt ekstra godvilje hos?
Hva gir vi?
Bare ting som penger kan skaffe eller gir vi av vår tid og våre ferdigheter?
Hvorfor gir vi?
For at vi skal føle oss bedre om oss selv, for å få noe tilbake eller rett og slett bare fordi man vil glede noen?
Våre motiver er aldri helt edle, noe som henger sammen med at syndenaturen er kanskje kastet av tronen, men den er ikke borte vekk. Det vil alltid komme stikk av et eller annet, i noen tilfeller mer enn i andre. Da er det bare å ta tak i seg selv og filleriste seg selv litt og minne en om at jeg gjør det ikke for å få et eller annet tilbake, men for å glede og/eller hjelpe en annen. Jesus har en interessant vinkling på det. Ikke be til kalas de du vet vil be deg tilbake, inviter de som ikke kan gjøre gjengjeld. Vær mer opptatt av å hjelpe og gi der behovene er, enn å kose deg med de som både allerede har og i tillegg kan gi tilbake.
Og jeg mener selvsagt ikke at man ikke skal gi til dem man er glad i, men hva gir vi? Kanskje skulle vi heller brukt mer tid på å hjelpe dem eller være sammen med dem enn på å finne ting til dem som de ikke trenger. Kanskje har de mer nytte av gressklipping/snømåking/kakebaking x 3/5/eller noe sånt, enn av enda en vase? Småbarnsforeldre kan trenge både det ene og det andre, men kanskje har de mer nytte av barnevakt noen ganger eller at noen tar ungene med på tur/museum/kino enn av ting?
Det er mye vi kan gi som ikke koster så mye pengemessig, men det krever innsats av oss fordi det krever at vi gir både liv og tid inn i det. Og dessverre, det er litt mangelvare på det enkelte steder. Det er så mye enklere å betale seg fri enn å gi av seg selv. Det er mye triveligere å gi til dem man liker enn å gjøre en innsats for noen man egentlig ikke kjenner eller noen man kanskje har noe imot- men… hva gjorde Jesus? Han som er vårt fremste forbilde på hvordan man skal leve og gi i forhold til andre? Han som kom for de som var Hans fiender, Hans som kom for å tjene og ikke å bli betjent, Han som la av seg sin herlighet og ikledde seg forgjengelighet. Han som er mer opptatt av å hjelpe med behov enn å tilfredsstille lyster. Han som hjalp mennesker selv om han var sliten, trett og sulten etter lange dager og turer. Hva kan vi lære av Jesus når det gjelder hvem man gir til, hvorfor man gir og hva man gir?
Jeg vet ikke om du er litt som meg; de julekort, de meldinger, de besøk på døra eller slikt som kommer fra uventet hold er de som varmer hjertet mest og gleder lengst. Vi trenger faktisk ikke å kjenne noen for å gi dem noe eller gjøre noe fint for dem, kun å vite om dem. Nå er det ikke så veldig lenge igjen til jul, og jeg vet at mange har mindre handlingsrom for å gi ting som koster penger til andre, men kanskje er det noen du vet om eller bare kjenner til som du kunne sende en melding til, ringe, sende et brev/kort/en liten ting til bare for å fortelle at du husker på dem. Det skal ikke så mye til for å glede andre, og det trenger ikke koste skjorta (selv om du selvsagt kan gi en skjorte også), men vi trenger alle å merke at noen husker på oss- og det er ekstra gledelig og varmende når det kommer fra uventet hold.
Jesu ord om at det er saligere å gi enn å få er sanne, og vi skulle kanskje være flinkere til å be Gud vise oss hvem vi skal gjøre noe godt eller fint mot og ikke bare tenke ‘samme gamle gjengen’. Kanskje vet du om en bror eller søster som trenger en oppmuntring? Hvis vi er villige til å gå utenfor den kjente kretsen og også- la Gud vise oss måter vi kan være der for andre på- så kan fantastiske ting skje. Om vi ikke har så mye å stille opp med så må ikke det hindre oss, vi bruker hva vi har og er og ber Gud velsigne det hele, tross alt; Han er fortsatt den samme som da Han gjorde slik at litt brød og fisk mettet tusener. Bruk hva du har for å glede og/eller hjelpe andre, og takk Herren for at du kan!
Og de som lurer: Jeg måtte til ekstra kontroll etter det kirurgisk inngrep i kjeven da det ikke gikk helt knirkefritt (ikke store sjokket det da), fikk antibiotika- så nå knirker det hvertfall litt mindre selv om jeg kjenner godt at jeg har en kjeve 😉
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)