Husk hvem du er

Jeg smilte litt da jeg leste setningen «det er godt han husket hvem han er» om en keeper som gjorde en kjemperedning. Han hadde tabbet seg litt tidligere, uten at det fikk alvorlige konsekvenser, men nå når det virkelig gjaldt satt ballen klistret i hanskene hans. Det var en forunderlig måte å si det på, syntes jeg, men det fikk tankene mine over på oss som Guds barn- for vi har en tendens til å glemme nettopp det, at vi er Gud sine barn.

Det er fort å glemme når det uventede og mindre hyggelige skjer på rekke og rad, når andre kristne snakker ned om oss, når mennesker bryter løfter, når sykdom og vanskeligheter ikke slipper tak, når bønner ikke blir besvart og hvertfall når Gud ikke ordner vår situasjon slik vi fortalte ham at vi ville den skulle ordnes. Vi glemmer at vi er barn av den allmektige Gud, den Gud som kan alt. Barn av den evige Gud, den Gud som ikke er bundet av tid og rom. Barn av en frelsende Gud, som gav seg selv for oss. Barn av en tilgivende Gud, som ikke holder det tilgitte mot oss ved en senere anledning. Barn av nådens Gud, som har gitt oss all Åndens velsignelse i himmelen. Barn av trøstens Gud, den Gud som ikke bare vet hva det er å lide og utholde fristelser, men som også er den styrke, visdom og hjelp vi trenger. Barn av håpets Gud, det håp som bærer i denne tid og som en gang vil bli fullendt i evigheten. Barn av Gud. Vi trenger ikke frykte, eller slite med stadige bekymringer, hvis vi husker at det er en slik Gud vi har til Far, Frelser og Trøster. Den Gud vi tror på blir ikke overrasket av hva som skjer oss, ingen ting er for vanskelig eller for simpelt for Ham og uansett hvordan vi takler våre utfordringer og gleder, så elsker Han oss og vil oss alltid det beste.

Men hva når vi glemmer at det er ikke bare rettigheter som følger med det å være et Guds barn, det er også plikter? Husker vi at vi er Guds barn når vi oppdager at det står på kassalappen at vi har betalt 50 kroner for lite? Eller når vi får et ekstra produkt i pakken med ting vi bestilte hjem? Husker vi at vi er Guds barn når vi må velge lydighet mot Guds regler eller verdens aksepterte normer? Er vi like opptatt av hva Guds Ord sier vi skal holde oss borte fra og de formaninger den gir, som av de gode løftene om hjelp, styrke og glede? Er vi mer opptatt av å glede vår Far ved å lese Hans Ord og følge det enn av å prøve å få Gud til å oppfylle en linje av et løfte Han har gitt fordi vi føler vi trenger det eller har lyst på det? Det er for mange som lever slik de selv vil, selv om de vet det strider mot Guds Ord, men det forunderlige er; de forventer fortsatt at de skal merke at Gud er nær med trøst og styrke og at Han skal hjelpe dem ut av hvert minste problem. Det fungerer ikke slik i verden, og heller ikke i Guds rike. Vi forstod kanskje ikke helt hva det betydde å si ja til Jesus som Frelser og Herre, men vil vi leve liv under Guds favør og nåde så må vi også leve etter Guds bud og regler.

Hva om vi da vi ble frelst hadde fått et skilt hengt om nakken som vi måtte bære resten av livet som sa: Jeg er et Guds barn, se hvordan jeg lever og lær om Gud. Ville vi fortsatt levd som vi gjør? Akkurat som mine barns oppførsel påvirker hvordan andre oppfatter meg, påvirker kristne sin oppførsel hvordan verden ser på Gud. Hadde mennesker sett at vi hadde en glede og ro i vanskelige tider som de ikke kunne forstå? Hadde de sett at vi hadde en glede som til og med i sorg og smerter var der? Hadde de sett av vi var opptatte av rettferdighet mot alle, og ikke bare oss selv? Hadde de sett at vi hadde andre mål og motivasjoner enn verden rundt oss? Vi er utstillingsvindu for Gud, om vi liker det eller ikke- og det gjelder på alle områder, både i glede og i sorg, både i enkelheter og i vanskeligheter.

Fredag kveld måtte jeg ned en tur på legevakta fordi smerter og ubehag i kjeven spredte seg og nå var det fra toppen av øret, ut langs kinnbeinet mot nesa og til under kjevebeinet på ene sida. Det hadde slått meg at kanskje hadde jeg fått en ørebetennelse på toppen av alt annet denne uka bragte, noe som viste seg å være så. Men hva jeg skulle skrive: Da jeg skulle nedover kom jeg i ei av de skikkelig kraftige snøbygene og det var det gufne slaget. Jeg måtte bruke viskerne for å fjerne snø, men når de ble brukt så frøs det islag på ruta og sperret utsynet (ikke hele ruta altså, men større flekker). Problemet hang sammen med at jeg ikke hadde varmet bilen før jeg reiste, og når fukten ble gnidd utover ruta frøs det raskt, problemet gav seg selvsagt så raskt som bilen og ruta var varm. Det er litt likt tider vi kan oppleve i kristenlivet når plutseligheter av det tunge, vonde eller vanskelige slag treffer oss: Det kan for ei kort tid få oss til å glemme at vi er Guds barn, men holder vi oss nær til Gud i Ord og bønn og gjennom fellesskap med søsken og menighet, så vil det klarne til igjen.

Husker du hvem du er eller har du glemt det litt ut fordi livet er enten veldig vanskelig eller veldig godt? Du er Guds barn og din Far- himmelens og jordens skaper og opprettholder, har lovet å være med deg hver dag og stund, og hva Han lover er Han også i stand til å gjøre. Alle Guds løfter er sanne, og selv om vi kanskje må vente litt før vi ser dem oppfylt- slik Israel måtte vente mange år på den lovede Messias- så kan vi være trygt overbevist om at hva Gud har lovet vil skje i Hans rette tid.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: