Morgendagen er alltid litt usikker

«Ros deg ikke av morgendagen, for du vet ikke hva den vil bringe.» (Ordsp.27.1)

«Og nå, dere som sier: «I dag eller i morgen drar vi til den eller den byen og blir der et år, driver handel og tjener penger» – og så vet dere ikke engang hvordan livet deres blir i morgen!…» (Jak.4.13-14a)

Vi vet rett og slett ikke hva dagen i morgen kan bringe. Vi kan gå til sengs og tro vi skal på jobb, på fotball med barn på ettermiddagen, lage middag og annet vanlig- for å våkne opp til syke barn eller annet… eller det kan fort komme endringer i løpet av dagen som er. En telefon kan snu opp ned på nesten alt, hvis den har det ‘rette’ budskap… Ting er alltid litt uvisst, vi lever i en verden av forandringer og mange usikkerhetsmomenter. For mange er det grobunn for stadig bekymring og t.o.m. angst. Hvordan kan vi møte en morgendag vi ikke kjenner med en trygghet og visshet om at dette vil gå? At uansett hva vi møter vil vi klare det?

I går på morgenen da vi kjørte til skole og barnehage sier jeg «ut av det blå» til eldstegutten: «Nå må du snart prøve å ta bussen alene til skolen, slik at du kan det hvis det skulle bli nødvendig en morgen…» Vi snakker om dette, hvorfor det er viktig (hvis lillebror blir syk), hva han må gjøre, om at det sikkert vil føles både spennende og skummelt ut men at jeg vet at dette vil han klare. En slags forberedelse for noe jeg tenker vi skal prøve ut om noen uker, etter påske.

På ettermiddagen hentes guttene, minsten sov da han ble hentet i barnehagen. Vi stopperog handler bursdagsgave da eldstemann skal i selskap, og de kjøper Lego for resten av pengene de fikk til egne bursdager. Vel hjemme legger minsten seg på sofaen og er slakk. Han sovner… okei, syk gutt… og eldste gutt som skal stelles og i selskap om en halv time.. naboen er snill og sitter sovevakt for minsten mens jeg leverer den største, og der er det en av de andre mødrene som uten problem sier ja til å ta med eldstegutt i bilen og sette han av hjemme etter endt selskap- ettermiddag og kveld går seg til… og jeg tenker også; så forunderlig, at vi snakket i morges om at han snart må prøve å ta bussen alene, for det har aldri vært i tankene før denne morgenen… og den snart ble allerede dagen etter.

Vi har løftet om at Gud er med alle dager, Gud er det eneste stabile, uforanderlige og urokkelige i denne stadig skiftende og foranderlige verden! Mange steder i Bibelen leser vi at Gud er med og hjelper i alle ting. Gud vil gi hva vi trenger, lever vi etter Hans Ord vil vi beskyttes fra mye ondt, vi vil få visdom og innsikt vi i det naturlige ikke har mulighet for å noe vite om. Som å snakke på morgenen om å snart må prøve å busse alene…så skjer det nesten rett etterpå. Gud er med oss i alt, også i de små ting, også når det gjelder praktiske ting, og i alt forbereder Han oss hvis vi er lydhøre. Mange ganger enser vi ikke engang at det er Gud som leder og forbereder oss. Takknemligheten og ydmykheten over Hans kjærlige trofasthet overvelder mange ganger, når jeg ser hvordan Han i ting som dette passer på oss. For eldstegutten min er typen som skal forberedes på endringer og nye utfordringer. Han er ikke glad i det og det blir fort uro og litt engstelse hvis ikke. Gud gav en tanke, jeg synes vi snakket ut fra det blå, men det viste seg å være Guds omsorg i praksis. Gud kjenner gutten min bedre enn jeg, Han visste hva han trengte!

Alt gikk fint i morges. Han kom avgårde på tida (til og med før!), gikk fint ned til stoppet, snakket og lekte med de som kom, da bussen kom gikk han fint inn, betalte og fant sete uten noe problem. Jeg er stolt av han jeg, og jeg er takknemlig til Gud. Jeg trodde vi skulle reise sammen i morges og på påskefrokost i barnehagen før eldstegutt ble levert på skolen, det ble det ikke- men Gud visste dette ville skje og Han forberedte oss.

Vi vet aldri helt hva denne dagen eller morgendagen vil bringe, men Gud vet. Klynger vi oss til Ham i alt, vil vi få «hjelp i rette tid»!

«Herre, min Gud, mange under har du gjort, og mange tanker har du til vårt beste; ingen kan måle seg med deg. Vil jeg tale og fortelle om dem, er de så mange at de ikke kan telles.» (Sal.40.6)