Ikke visste jeg hva som hadde skjedd, men her i ettermiddag labbet plutselig begge guttene rundt med en sokk hver. Etter spørsmål om hvorfor kommer svaret: fordi de var våte. Greit nok det, jeg tenker ikke mer over det- antar at de har sølt litt under håndvasken og tråkket i det (lite vet jeg!).Men litt senere kommer jeg ut på badet og det ligger to håndklær slengt i stede for bare det ene vanlige. Jeg spør den som er der hvorfor,og svaret kommer: «Vi måtte ha det til å tørke beina på». Hmm… mor blir mistenksom, «hvorfor var dere egentlig våte?» «Fordi vi hadde puttet beina nedi do!» kommer det strålende tilbake. Beina nedi do? HVA? Mor rister på hodet, hva annet er det å gjøre? Skjennepreken og «slikt gjør man ikke» hjelper fint lite når guttene er strålende fornøyde med egen prestasjon.
Den hele og fulle sannheten kommer for dagen enda litt senere. Først den ullne forklaringen «jeg var så varm på beina, så jeg ville kjøle dem ned litt- og det virket!» «I do?» sier jeg og kan ikke annet enn å smile. Gutten ser på meg med stort smil og sier; «Vi skulle se hvem av oss som var tøff nok til å putte foten i dovannet!» Der har vi det; en macho tøffing-konkurransen stod bak det hele!
Jeg smiler fortsatt over episoden og tenker, at det går ann! For det første å få den idèen, men også det å gjøre det! Men så er det noen andre tanker som også har snurret litt i kveldingen. Den holdningen man møter hos enkelte, hvor langt kan jeg tøye strikken før den ryker? Hvor langt ut i gråsonene kan jeg bevege meg før det blir for galt? Hvor mye galt skal til før det blir synd? Hvor mye av verden kan jeg nyte og ha i mitt liv før jeg mister himmelen?
Det er liksom ikke så galt å «dyppe beina i do» så lenge man ikke blir for våt… litt verden og litt ære være Gud er hvordan mange som kaller seg kristne lever livet. De sier seg kristne, men det eneste man merker til det er at de innimellom sier Guds/Jesu Navn og er på møte/i kirka inni mellom, ellers er de besnærende lik så mange andre. Lever livet opptatt av seg selv og sine, styrt av å ha mer og prestere bedre, av å «gli inn» samtidig som de blir lagt merke til… Mente virkelig Gud at vi skulle skille oss fra verden, at vi ikke skulle trakte etter de ‘goder’ som den gir? Litt kan vel ikke være så galt? Jeg elsker jo Jesus… De er blitt hva Bibelen kaller tvesinnete… De dras mellom verden og Guds rike og dets leveregler. Slik skal det ikke være…
For egen/videre refleksjon se f.eks 1.Joh.2:15-17, 1.Joh.3:7-10 og Ord.spr.21.2-8.
med Gud i hverdagen 
Dette med e-mailen skyldes kanskje at gjenkjenningen av Gravataren (min) ikke virker. Det virket i begynnelsen. Men nå må jeg fylle inn feltene navn – e-post – nettsted. Likevel dukker bildet mitt opp når kommentaren er postet. Merkelig. Men for meg er det egentlig helt greit at det er som det er nå, med «dødt» bilde og link ved navnet mitt til hjemmesida mi i stedet for Gravataren. Så jeg klager ikke. Tvert i mot tror jeg det er en engel som har gjort det sånn.
🙂
I dag skrev jeg et åpent brev til Maria Amelie. Jeg skrev det som en refleksjon over det jeg skrev på You Tube sida di i natt. Du finner brevet som kommentar til hennes siste post.
Men det er to slekter i verden. Etter fallet ble der to naturer. Og den ene slekten, slangens ætt, vil føle seg som små og vil prøve grensene. Og den andre slekten, som er menneskesønnen, vil føle seg som ansvarlig og pålitelig og være barmhjertig. Det er slik fordi synden har to mulige utfall: Enten blir vi dømt og forblir små. Eller vi blir forbannet og vil bevise oss.
Du gir veldig tydelig inntrykk av å være av Menneskesønnens ætt.
Slik skal det ikke være! Kjærlighet er hva Gud vil ha, ikke offer.
Disse guttene dine virker helt praktfulle. 🙂
hmm… skulle visst være mulig å svare på kommentarer gjennom mail, men den er ikke kommet gjennom ser jeg… enda en ting å finne ut av og å lære! Her er hva jeg sendte:
Det er så lett å bli fanget inn, å la hva andre gjør og mener være rett for
oss selv- men vi står alle ansvarlig for egne valg og liv. Jeg er den eneste
som kan velge hvilken retning jeg vil livet mitt skal gå. Lydighet mot Ordet
er og blir en nødvendighet hvis vi vil leve i nært fellesskap med Gud!
Guttene ja! De er verdens beste! Både store velsignelser og utfordringer!
Det er de og samspillet med dem som Gud bruker mest for å vise meg nye ting,
både når det gjelder egen tilkortkommenhet men også om kjærlighet, nåde og
barmhjertighet!
Takk Anders for kommentarene dine, både her og på YT,
må Gud velsigne og fylle dag og hjerte med glede og fred, kjærlighet og
styrke!