Jeg trenger ikke bli frisk for å tro at Gud er god

Det er en kommentar jeg har fått endel ganger de siste årene som har forundret meg, hvordan kan du fortsatt tro etter alt du har opplevd? Hva får mennesker til å tenke noe slikt, hva får dem til å kommentere og spørre om det? Jeg vet at to av årsakene er omsorg og forundring. De bryr seg om meg, og de synes jeg har fått vel stor del av «livets høst og vinterstormer». Men likevel, hvorfor skulle jeg miste troen på en god Gud selv om jeg fikk noen vanskelige år?

Jeg har sagt her på bloggen at jeg tror på en Gud som er personlig tilstede i våre liv, en Gud som er full av omsorg. Og den omsorgen gjelder ikke bare «Hans egne barn», men den gjelder hele menneskeheten. Gud lar det regne over oss alle, Gud maler himmelen i fargefull prakt for oss alle, Gud er der selv når vi ikke ser Ham eller fingertrykkene fra alt Han gjør. Men så er Gud også tilstede på en spesiell måte i livet til de som er Hans barn. Frelsen åpner døren for ett personlig fellesskap med skaperen og opprettholderen av liv. Å bli født på ny er ett vanskelig begrep, og ofte vil ikke ord strekke til for å forklare. Men det er som mange sier, jeg våknet på morgenen og jeg var annerledes, jeg bare visste at jeg var forvandlet. Frelsen er ikke en «tankebeslutning» i duren «jeg skjønner med hodet at jeg ikke vil til helvete, derfor sier jeg ja til Jesus og himmelen for å unngå det». Frelse er å bli født ovenfra sier Bibelen. Det er ikke av oss selv, det er Gud selv som kommer til oss når vi aksepterer nådesverket. For de som prøver å gripe Gud med tankene, som alltid vil forstå- vil tro være banalt, uvettugt og irrasjonelt. Men… vi skjønner oss ofte ikke på andre mennesker en gang (hvem forstår fullt ut kona, mannen, naboen, arbeidskollegaen osv sin?), likevel forventer vi at hvis Gud er på ordentlig, så skal jeg kunne gripe det med tanken å forstå? Hva slags Gud vil det ha vært?

For meg handler det om å tro at Gud er den Han sier Han er og at Han vil holde sine løfter. Over mange år har jeg sett og erfart at Gud er trofast, Han er god. Han gir hjelp, og selv om jeg har vært gjennom mye jeg ikke skjønner hvorfor, så er jeg veldig glad for all den innsikt og visdom det har har gitt meg. Jeg hadde aldri i verden gått inn i det siste tiåret mitt frivillig, men når jeg sitter her- ville jeg ikke vært det foruten. Jo jeg skulle ønske jeg hadde vært gift fortsatt, at jeg fikk friske barn, at jeg hadde vært frisk selv og masse annet- selvsagt ønsker jeg det! Men, jeg ser verdien i hva jeg har lært i mørket og ensomheten, jeg ser at motgang og lidelser former karakter hvis vi tar rette valg i disse tidene. Mitt valg var å ikke gi opp, dette skulle ikke få knekke meg og jeg har vendt meg den eneste plass jeg visste det alltid var hjelp å få- Gud.

Jeg tror at Gud er mektig nok til å møte oss i mørke og vanskeligheter, og det er jo derfor Jesus kom! For å gi liv og håp! Jeg er imot den forkynnelse som kun sier «happy, healthy and wealthy»- jeg tror at siden vi er i denne verden er det også ting her vi vil oppleve og måtte gå igjennom. Men vi trenger ikke gå veien alene. De ting vi møter kan såre oss, men de trenger ikke knekke oss. De trær som har gått gjennom flere stormer, har mye sterkere røtter enn de uten «my’ blæst» rundt seg… Jeg tror 100% at «alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Herren»(Rom.8.28). At Gud er med alle slags dager, og at Han kan møte oss uansett hvor vi er i livet. Om det så er rennestein eller palass, i mørket og skam, eller glede og fred. Gud er mektig nok, nådig nok og kjærlig nok til å møte oss og være med oss i og gjennom alle livets ting og tider.

For meg handler ikke tro først og fremst om hvor godt jeg har det, hvor bra det går med meg og mine- det handler om hvem Gud er. Og siden jeg mener tro springer ut fra hvem Gud er, er det selvsagt heller ingen årsak til at min tro skulle svekkes pga av ting som skjer eller ikke skjer i mitt liv. Troen er de siste årene styrket, og er det noe jeg vet med større sikkerhet nå, så er det at Gud er god og at Han er trofast!