De kan ikke reparere meg

Jeg er et av de håpløse tilfellene som stat og samfunn ikke kan gjøre så mye med, en av dem som ikke kan repareres slik at man blir nyttig igjen. Jo da, det er noen der ute som jobber hardt og iherdig for å finne svar på hvorfor jeg fungerer som jeg gjør og ikke som jeg burde, men de få har ikke svar eller hjelp å komme med enda.

Det er ikke bare det at de ikke kan reparere meg, men jeg må også forholde meg til drøssevis av mennesker som mener at egentlig kan jeg reparere meg selv, men jeg vil visst bare ikke. Jeg vil heller være en tvilende latsabb og pengesnabelsuger med manglende iver til forandringer og med steile påstander om at det er jo ikke mellom ørene, eller i kosten, eller i manglende tro, eller i undertrykte følelser eller synd det sitter… det er faktisk noe galt inni kroppen min.

Og ja, jeg vet du mest sannsynlig ikke ser det syke og ikke-fungerende og at jeg noen ganger faktisk ser litt frisk ut også. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at jeg ser sporty, aktiv og livlig ut, men det er som jeg sier: «Det er godt skinnet kan bedra», for det er langtfra slik jeg føler meg. Og skulle du spørre, så er det nesten garantert at jeg ikke sier hvordan det egentlig er, for jeg er så innmari lei av å høre at jeg må ikke være så negativ, må ikke svartmale slik og «så ille kan det jo ikke være» når jeg bare forteller deg en liten bit av det tunge.

Jeg har ikke valgt å bli syk, like lite som jeg velger å fortsette å være syk. Jeg ville gjort mye for å være frisk, men ikke for enhver pris. Du får meg ikke til å springe til avguder eller fiksfaksfiksere, til oppblåste meg-fiksere eller magiske fingerknekkere i håp om å bli en tiendedels centimeter friskere. Ikke det at jeg ikke vil bli og være frisk, men jeg kaster ikke tro eller overgivelse over bord for dette.

Så er jo spørsmålet mange stiller seg: Hvorfor gjør ikke Gud meg frisk? Og i den gruppen er flere av dere. Noen av dere har i årevis bedt om at Gud må helbrede meg, andre kortere tid- og det gjelder både de som var innom bloggen for en tid og de som har blitt værendes. Jeg har hørt fra flere av dere at dere skjønner ikke hvorfor Gud ikke helbreder meg, for jeg kunne jo gjort så mye mer og hjulpet så mange flere hvis jeg var frisk. Menneskelig sett er det kanskje et lite poeng i det, men det er ikke der mitt hjerte ligger. Det viktigste for meg er ikke hva andre synes er logisk, rettferdig og fornuftig, men hva Gud mener. Og tydeligvis mener han ikke det samme. Samtidig så mener jeg at helbredelse ikke er noe vi kan kreve av Gud fordi vi er hans barn, men at det er en velsignelse og gave han gir oss i samme grad som mye annet.

Jeg tror Gud kan gjøre meg frisk raskere enn jeg kan knipse, og jeg har blitt helbredet selv, sett mange helbredelser og også bedt for mennesker som er blitt helbredet. Men som jeg har sagt tidligere, jeg trenger ikke bli frisk for å tro at Gud er god. Jeg som alle andre er del av en verden som langt fra er perfekt og som har sykdom og skrøpeligheter som en del av seg. Men jeg tror også at sykdom er noe som ikke var, som er og som ikke skal være. Sagt med andre ord: Jeg tror sykdom var fraværende da Gud skapte, at det ble en del av verden ved fallet og at når Gud igjen setter himmel og jord i rett stand vil det ikke være sykdom.

Mens vi er her vil ikke alle oppleve at samfunnet kan reparere oss slik at vi blir hva de anser som nyttige. Medisinsk forskning har funnet svar på mange spørsmål og gitt hjelp til mange, men det er fortsatt et stort ukjent landskap å innta og avsløre. Noe som åpner opp for at vi bør ha en raushet og omsorg for de som enda ikke kan få hjelp, i stede for skepsis og innbilte meninger.

Jeg tror heller ikke at alle vil bli helbredet, selv om himmelen ved Jesus og Den Hellige Ånd har tatt bolig i de som tror, er det fortsatt ikke himmel på jord. Jeg kan spørre Gud om noe, men jeg overlater til han å ta bestemmelsen, akkurat som jeg kan si nei eller ja når jeg blir spurt om noe (bare det at Guds bestemmelser alltid er gode og rettferdige, også når vi ikke ser eller forstår).

Så nei, jeg kan kanskje ikke repareres slik at jeg blir hva flertallet oppfatter som nyttig og brukbar igjen, men det betyr ikke at jeg ikke kan være til verken nytte eller velsignelse i den hverdagen jeg har fått servert. Når andre ser begrensningene mine, prøver jeg å se mulighetene. Når andre ser hva jeg ikke kan gjøre, prøver jeg å huske alt jeg kan gjøre. Når andre ikke ser meg fordi jeg ikke kan delta i sosiale sammenhenger, så ser jeg mange av dere som jeg aldri hatt møtt hadde det ikke vært for bloggingen (og det er stor sannsynlighet for at hadde jeg vært frisk hele tiden hadde jeg ikke blogget).

Jeg har kanskje mange knast og skavanker, utfordringer og begrensninger som andre ikke har, men hva så? Det er mitt liv og jeg vil leve godt- og det gjør jeg ikke ved å prøve å tilfredsstille omgivelsene gjennom å ta fullstendig knekken på kropp og psyke, det gjør jeg ved å være ærlig med meg selv om egen kropp og hverdag og gjennom å ta prioriteringer som er riktig for guttene og meg uavhengig av andres (smålige, trangsynte, dømmende  og uvitende) meninger. Og så vet jeg at uansett hvordan min kropp, min dag og mitt liv er så er Gud god, trofast,nådefull, tilstede og alltid sterk nok for oss alle.