Det er noen mennesker jeg er ekstra takknemlig for å få kjenne og ha i livet mitt. Sammen har vi en hemmelig opplevelsesverden, full av de stunder vi deler kun med de nærmeste venner men ikke med andre venner og bekjente. Vi har delt mange timer og stunder, mye latter og endel tårer, vi har delt livet etter som det har utspunnet seg. Vi kjenner hverandre på en måte få andre gjør, vi har fått se forbi hverandres smil og vellykkethet og sett sprekker og svakheter, brister og tilkortkommenhet. De dypeste gleder er delt og har bragt masse felles glede, smil og trillende latter, men vonde erfaringer og tider er også opplevd og vi har vært sammen om å dele sorgen og smerten. Noen venner er bare spesielle, de er der gjennom alle ting og tider.
Men i kveld ble jeg sittende og tenke på en ting… ville vi vært venner om vi hadde møttes i dag? Helt ærlig; noen ville jeg fortsatt blitt trukket mot pga felles erfaringer eller liv, mens andre ville jeg ikke ha utviklet kontakten med fordi vi er utrolig forskjellige. Men vi er venner i dag fordi vi møttes en gang da vi var mer like, vi er fortsatt venner fordi vi har vandret side ved side gjennom en del av livet sammen. Selv om vi har gått i veldig forskjellige veier, har vi delt mye nok liv og fellesskap underveis til at vi fortsatt er venner. Og nettopp de at vi er forskjellige beriker livet mitt gjennom å få oppleve, høre og se annet enn hva min hverdag er bygd på og fyllt med. Vår ulikhet skaper rom for fundering og tenking utenfor min egen «komfort-sone», det gir rom til og innsikt om ett liv og en hverdag som er like virkelig som min, samtidig som den er milevis ifra.
Jeg kjenner på takknemligheten for de gode vennene, samtidig som jeg tenker på at vi vet aldri helt hvem vi vil bli venn med og være venn med noen år fram i tida… Noen venner har vi kun noen år før veiene skilles, mens andre følger oss gjennom lengre perioder i livet. Noen få er så heldige å ha livslange vennskap. Noen venner kommer gradvis inn i livet vår fordi vi er i sammenhenger der vi jevnlig møtes, andre plumper bare plutselig ned i fanget på oss. Det er blitt sagt at ukjente er venner vi ikke kjenner enda. Vel, vi kommer aldri til å bli venn med alle, men vi vet aldri helt hvem som vil bli vår venn. Jeg er takknemlig for de jeg har hatt og har, og gleder meg til nye vennskap. Venner gjør livet rikere.
Friends (are friends forever) med Michael W. Smith var en av de første sangene jeg laga video til, ikke direkte ett mesterverk siden jeg holdt på å lære, men den ble jo litt bra også da! Sangen har i alle fall fulgt meg i ett par tiår og jeg synes fortsatt den er innmari god!
med Gud i hverdagen 
Noen venner er «gjøre-venner», vennskapet forutsetter at man gjør noe sammen, stillhet er truende. Med andre venner trenger vi ikke gjøre noe, praten er meningen og tausheten truer heller ikke.
Jeg tenker at vi trenger venner i alle «kategorier», noen er det godt å være stille med mens andre får fram sider i en som en tidligere ikke hadde kontakt med.
Det viktigste er at en føler seg vel med personen.
Vennskap beriker. Takk for et fint innlegg!
kan ikke huske sist jeg hadde “gjøre-venner”…
hmm, kanskje noe med formen de siste årene å gjøre?
Jeg tror også at vi trenger venner i ulike “kategorier”, noe for enhver anledning kan man nesten si. Det passer seg dårlig med galla på gatekjøkkenest og eller fotballsko på isbanen. Det er ikke en selvfølge eller nødvendighet at alle mennesker vi kjenner og bevenner passer inn i alle delene av livet vårt (heller det motsatte er tilfelle) men det betyr ikke at vi kan glede oss over og utforske den delen av oss og livet sammen.
Jeg tror det kan ligge en fare i å ha bare en type venner,
om det så er “bare-gjøre” venner eller “dyp-samtale-om-livet” venner +++
for man kan bli stående litt alene når livet går i en retning som ikke passer inn i vennskapenes form og fasong. Vi bør ta det litt Ole Brum; Ja takk, begge deler 🙂