lever du?

Det er ikke alltid store tanken som skal til for å utløse takknemlighet over hvor godt jeg egentlig har det oppi alt det miserable som fyller kroppen og hindrer «normalt» liv.

«Jeg lurer på om jeg må lage te i morgen», var tanken som denne gangen satte det hele igang. Hadde jeg sagt til ei venninne at jeg satt og drakk te, hadde responsen vært «er du SÅ dårlig?» Meg og tedrikking passer sammen når halsen klør, jeg fryser og brystet er tett, som nå. Og jeg smilte med tanken at hadde jeg svart på spørsmålet «hvordan har du det?» med «jeg drikker te» til henne, ville hun visst. Men, så kommer den såre og vonde tanken opp… lever du? Jeg undres virkelig på om du fortsatt lever? For jeg er ikke sikker…

Venninna mi har hatt vonde opplevelser og tatt dumme valg, hun har år som rusmisbruker på baken og historien hennes er tøffere enn mange vil tro. Det er ikke slik i Norge i dag… Jo det er det. Hun er ei nydelig jente, hun er så god og sjarmerendes. Hun er hjelpsom og omtenksom, hun er humørfyllt og tenkende, hun er ikke seg selv når annet får drive henne. Hun har en levende gudstro, men klarer ikke finne veien ut av narkohelvete. Vel, det var der hun var sist jeg snakket med henne, på avvenning og avventet at endel ting skulle ordne seg. Det skulle ta tre ukers tid, men det er måneder siden og jeg har ikke hørt fra henne. Vanligvis ville hun ringt hvis alt gikk som planlag, men når telefonene uteblir betyr det vanligvis ny sprekk. Og kroppen hennes tåler ikke mer etter flere overdoser og annet, hun har vært døden nær flere ganger og også krysset grensa. Derfor satt jeg og lurte på -lever du?

Mange vil si at levende gudstro og narkomisbruk passer dårlig sammen, og jeg skjønner dem. Men jeg vet at det faktisk er slik for mange misbrukere, de har sin tro og den er sterk, men de klarer av en eller annen grunn ikke finne veien ut. Hvrofor skal jeg betvile deres tro av den grunn? Jeg har da mitt jeg fortsatt sliter med… om ikke så alvorlig, om ikke så urovekkende konsekvenser for eget og andres liv, jeg har mitt jeg også… Jeg ser og vet at hun vil, men får det bare ikke til. Og hun vet det er bare å ringe meg, for jeg er her.

Det er forskjell på å ville, prøve og ikke klare og det å ikke ønske og å bare gi blaffen, hun er blant dem i første gruppe. Og av den grunn får hun støtte så lenge jeg kan og det ikke er uansvarlig i forhold til meg og mine. Hun fortjener hjelp og støtte, for hu er god og hu er ett menneske som vi alle er og trenger omsorg både når det lykkes og når det ikke gjør.

Jeg drikker te… førte til at jeg lurte på hvordan går det med henne, lever hun? Og tankene gikk videre og over i dyp takknemlighet. Jeg må si jeg er utrolig takknemlig for hvor godt jeg tross alt har det. Om jeg har sykt barn og en syk kropp selv, så har jeg tak over hodet, klær på kroppen, mat i hus og til og med bil i gården og jeg har venner og familie som bryr seg. De og det nære er og blir det viktigste i livet, og som jeg har sagt før: De viktigste tingene i livet er ikke ting, men mennesker.

Jeg er takknemlig for de jeg har kunnet hjelpe i dag, og for de som har hjulpet meg. Jeg er takknemlig for hjelp jeg vet jeg får i tiden framover og jeg er takknemlig for alle jeg har fått kjenne og de jeg kjenner. Jo, vi trenger enkelte basale ting for å overleve, men vi trenger hverandre mer enn vi trenger overflod og mer enn nok ting og tang. Takknemlig for menneskene i mitt liv, og en smule sorgfull med tanke på min herlige venninne. Skulle ønske jeg kunne holde henne i armene og si at jeg er her og at dette skal gå, vi skal klare dette, men det kan jeg ikke. Om hun lever, så vær henne nær Gud, må du holde henne i dine armer, tett til ditt bryst.