…det ble at jeg satt med hoderystende smiling og takket Gud for alle løfter og ord han minnet meg på. Dette var kvelden for to dager siden, og jeg hadde egentlig tenkt å skrive da, men etter ett par-tre linjer kjente jeg tydelig at det ville ikke hode eller kropp.
De siste dager og uker har vært utenom det normale. Forrige tirsdag kveld våknet eldstegutt med 39.5 i feber og han ble hjemme tre dager. Det betydde ikke mine vanlige timer med soving på dagtid, og fra guttene reiste til far sin fredag ettermiddag til jeg hentet dem mandag etter skolen ble mesteparten av tiden tilbragt i seng eller liggende på sofaen.
Gutten var ikke helt i slaget da jeg hentet dem mandag, men i god nok form til å gå på skolen tirsdag. Så skjer det… tirsdag får jeg telefon fra SFO om at han er dårlig, sitter og klager over hodet. Jeg sier at jeg kommer. Og etter lett stell går jeg for å hente dem. Jeg kom til førersetet i bilen og ikke lenger. Uansett hva jeg prøvde ville ikke bilen starte. Død. Rett og slett død. Kjenner hjertet banke litt ekstra, for akkurat nå når jeg må hente en gutt som ikke er i form? Mobilen fiskes ut av lomma og jeg har ordnet andre til å hente i løpet av ett par minutter. Da var det i orden. Gutten er litt slakk og hvit når han kommer, men ikke noe veldig mer. På kvelden derimot er han litt tidligere i seng og etter en halvtime, akkurat når jeg skal ha minsten til kveldsstell og i seng, hører jeg mammaaa… og blææhh…og splæsj… jeg rekker inn på rommet hans før neste runde kommer… Spysyka… gutten ut på badet og når jeg ser han har roen begynner jeg på senga, golvet og vegg… det blit ett overfyllt badekar med sengetøy og annet full av spy… og etter endel vasking er rommet klart igjen. Endelig sover begge gutta og jeg begynner med skylling av sengetøy og sortering. Første vask i gang og resten klart. Og da var neste hump i veien… vaskemaskinen bestemmer seg for å ta ferie.Like etter våkner gutten til mer blææh og spy, og enda litt senere er det igjen 39.5 i feber…
Så der sitter jeg en sen tirsdagskveld og kikker ut av vinduet, det er helt mørkt med unntak av en lysende måne. Skal jeg le eller grine? Det får da være måte på uflaks… Jeg kikker litt mer på månen og det dukker opp linjer av ord jeg tidligere har skrevet.
- Jesus kom som lys inn i vårt mørke,
- Gud er alltid nær,
- vi vil aldri møte noe vi sammen med Jesus ikke kan klare,
- når vi ikke ser Guds hånd kan vi stole på hans hjerte,
- Guds løfter er sanne og de står alltid fast,
- i tider der vi møter mye ekstra gir Gud oss ekstraordinær styrke til å stå igjennom,
- enda mer utfordringer er enda en sjanse til å se Gud herliggjøre seg selv gjennom situasjonen og i våre liv.
Gud minner meg om ord og løfter jeg har fått tidligere, om ord og tanker jeg har blitt ledet til å skrive, så jeg ender med å sitte å kikke smilende, dog lett hoderystende, på månen mens jeg takker Gud for at han er god og han vil hjelpe oss gjennom dette også.
Gud er med gjennom alle ting og han blir ikke tatt på senga av hva som skjer slik vi ofte blir. Gud er mektig nok til å løse situasjoner og sterk nok til å bære oss igjennom. Hver hump i veien vi møter, kan bli en anledning for Gud til å vise seg nådig og mektig i og gjennom våre liv. Når vi møter situasjoner og tider som er utenom det normale, vil Gud gi oss ekstraordinær styrke til å stå igjennom. Når ting roer seg er det vårt ansvar å hvile og hente nye krefter. Gud er trofast, og vi kan stole på han uansett hva som skjer, uansett. Til og med når bilbatteriet bestemmer seg for å avgå med døden akkurat når ett sykt barn skal hentes og vaskemaskinen tar ferie når badekaret er fullt av spyklæt, til og med da er Gud god og fortjener all ære, pris og takk.
med Gud i hverdagen 
Din tur til å dele :)