kafebesøk i all hemmelighet

Torsdag ettermiddag hadde jeg et lite kafèbesøk i all hemmelighet. Nesten litt snikende, men lattermilde og glade, forsvinner den utvalgt og jeg fra mengden og setter oss inn i bilen for å setter kursen mot vår hemmelighet. Vi finner en grei parkering og i hopp og sprett er det inn døra hvor vi ser oss rundt etter ett ledig bord. Heldige oss! Etter noen minutter sitter vi der med hver vår kopp varm kakao, en med mega kremtopp og en uten, og noe godt å bite tennene i. Praten går løst mens vi kikker på de andre i og utenfor konditoriet og snakker om dem og annet som fanger tanker og oppmerksomheten. En liten oase i en hverdag fylt med ikke for lite tid, men for lite krefter og penger til slike hemmelige utflukter. Plutselig ser to klare blågrå øyne litt alvorlig, men lykkelige, på meg og sier; Vi må ikke si noe til MA. Nei, vi skal ikke si noe til MA. Dette er vår hemmelighet, og en annen dag skal MA også få oppleve «hemmelig» kafèbesøk med ho mor. Men denne stunden er bare vår, bare min og storegutt sin. En hemmelig oss-stund vi tisker og hvisker om når minsten ikke hører oss og som vi fortsetter å glede oss over lenge etter den er avsluttet.