– Hvordan går det? spør han smilende
– Det vil bli bra en dag, svarer jeg stille mens jeg kikker han i øynene for å se reaksjonen…
…blikket flakker en kort tid, jeg ser at han ikke forstår, jeg ser svaret var uventet…
– Så bra da, sier han, snur seg og går videre
Hva jeg beskrev over er ganske ordrett og nøyaktig hva jeg har opplevd ikke bare en, men mange ganger. Hadde noen spurt meg i dag, ville jeg nok svart som mange ganger før, «det vil bli bra en dag». Ofte er det ett svar jeg bruker fordi jeg vet folk egentlig ikke vil vite hvordan det går, de spør bare for å være høflige og ikke utav ekte omsorg. Enkelte ganger svarer jeg det fordi jeg ikke orker å si høyt hvor ille og tøft det egentlig er, for da ville ordene fort bli svake og viskes ut av varme tårer som renner nedover kinnene. Alltid er «Det vil bli bra en dag» sannheten som bærer meg de tyngste dagene fordi den minner meg om at en dag vil alt dette være slutt og jeg vil tilbringe evigheten sammen med Gud. En evighet der kroppen ikke er fengslet av sykdom, der glede og latter inntar plassen tårene og sorgen har i dag, en dag vil jeg være hjemme, en dag vil alt være bra. Og som vissheten om himmelen gir meg håp om en bedre morgendag, er himmelens skaper og opprettholder den som bærer meg i de tyngste stundene. Jeg er ikke alene, jeg vet jeg blir bevart og passet på. En sang og video jeg hadde glemt litt ut er After The Last Tear Falls av Andrew Peterson, den minner om at Gud er med og at en dag vil alt bli bra. Til den dag kommer vil vi alltid finne trygghet, trøst og hjelp hos Gud. Eller som Jeremy Camp synger: «There will be a day, no more tears, pain, fears…. the burdens of this place will be no more…but until that day, we hold on to you always»
Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg.
Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. (Jes.43.2)
I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem.
I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut.
Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager. (jes.63.9)
Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern. (Sal.91.4)
med Gud i hverdagen 
Jeg leser ditt innlegg, og dette bibelverset kom i tankene:
» Han trøster oss i all vår nød, for at vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. 5 For likesom vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. 6 Lider vi vondt, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som hjelper dere til å holde ut de samme lidelser som vi må tåle. 7 Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten.»
Dette er nok kanskje ingen trøst, men likevel, den dagen du vill se frukten av din smerte, så vill du også forstå at den beste frukten som serveres til andre, er den som har smakt lidelsens smerte. Dine tårer har og vill bety noe for andre.
Mennesker som ikke selv har kjent på alvorlige smerter, løper bort med en gang de opplever at noen har det vondt. De vill helst ikke trekkes ned av andres smerter, men heller ha det bra selv.
Dessuten er mennesker redd for å være sammen med det som er annerledes på den ene eller den andre måten, fordi de hele tiden leter etter aksept fra det som kalles «normalt», fra andre mennesker.
Men å skamme seg over andre, betyr bare at man selv har mye menneskefrykt og mye stolthet. Men den dagen du ikke bryr deg om hva andre mener om deg, og du bare følger hjertet, så vill du merke en frihet som du ikke får noen andre steder. Å bøye ned stoltheten, betyr at man skal kunne være seg selv hvor som helst og uansett hvem som observerer deg.
Bill Wilson er en av mine store forbilder, og hans kvinnlige arbeiderne (han har for det meste kvinner, fordi menn kunne han bare glemme å spørre, som han selv sa) som arbeider i verdens største søndagsskole i New York for de fattige og sosialt utstøtte.
En gang Bill skulle reise med fly så satt det en mann der som var handikappet. Mannen kunne ikke bruke hendene, og måtte ha hjelp til å bli matet. Men flyvertinnene nektet å nedverdige seg ved å hjelpe han. Og heller ingen andre ville. Så mannen måtte sitte der og se de andre spise. Da gikk Bill bort og lurte på om han kunne hjelpe. Og spurte om han kunne bytte med kvinnen som satt ved siden av, om ikke hun da ville hjelpe (og det ville hun ikke, så plassbytte ble gjort). Bill matet mannen. Og da de kom frem, så spurte mannen om han skulle få penger for jobben. Men Bill nektet og mente at det var en alminnelig plikt å hjelpe uten å vente å få noe tilbake.
Da han senere møtte mannen på flyplassen, så snakket de sammen. Og mannen sa gråtkvalt at det var første gang at noen ville hjelpe han med mating uten å få betalt.
Det gjorde inntrykk på Bill, og lurte på hvor den neste egentlig var? (tenk på Jesus historie om den barmhjertige Samaritan: Han var utstøtt av jødene, men bare han brydde seg om sin neste)
Og når alle tenker på seg selv, også mange kristne, hvordan kan man da forandre verden til det bedre? Hvordan kan kristne forvente noen vekkelse i det hele tatt om man bare har sin egen behagelighet for øye? Da er det bare en tanke og en drøm. For å få folk frelst, betyr en masse arbeid og mye medynk og mye omtanke og mye barmhjertighet og ikke minst tålmodighet.
Ha en god kveld Cecilie, med deg og dine! Bless you, som har så mye å gi. Måtte du få igjen av alt hva du har gitt andre, i bøtter og spann! Herren ser deg! Han er med deg!
heisann kaktus!
ikke du også nå da!! 🙂
Nei det er egentlig ikke mye til trøst å lese de ordene de dagene det er tøft, men det er å lese dem er en himmelsendt påminnelse om hva Gud har talt til meg! Nettopp de versene har Gud minnet meg om mange ganger når det er på det verste, og så sier han: «Det er ikke for deg selv jenta mi, du opplever dette for å kunne hjelpe andre.» Og jeg vet sannheten og viktigheten i det, vi skal ikke leve for oss selv, men for Gud og andre. Gjennom tøffe tider blir vi mottakelige og i behov av Guds omsorg og trøst, og nettopp det at Gud viser sin trofast omsorg mot oss, gir oss noe å gi videre til andre. Sier ofte, Gud trøster oss ikke kun for at vi skal bli komfortable, men for å gjøre oss til trøstere (God doesn’t comfort us so we can become comfortable, but for us to become comforters)
Bill Wilson stiller seg selv ett viktig spørsmål: Hvem er vår neste? Og dèt burde vi også spørre oss selv om med jamne mellomrom for å bevisstgjøre oss selv om hvordan vi er/burde være mot andre.
Ett hvert menneske er unikt og dyrebart, og alle er i behov av omsorg, hjelp og nåde- vi må ikke tro så stort om oss selv at vi ser ned på andre. Gud er de svake, farløses og hjelpeløses beskytter og hjelper, og der er vår plass og vårt kall ogaå. Ofte glemmer vi at ydmykhet er veien til storhet, noe Jesus viste oss ved både å gå den veien selv, og gjennom å lære disiplene om hvem som er størst/minst i Guds rike. Vi er satt til å tjene hverandre, og gjennom det tjener vi Herren. Det tjenersinn vår Herre og Mester selv utviste, skal vi som hans disipler også utvise.
Og hodet mitt sier jeg skal slutte nå, takk for utrolig fin kommentar kaktus! Du er til velsignelse og oppmuntring! Velsigna god uke til deg og alle dine kjære, skjønne jenter!
Sterkt – og nok en gang tørker jeg mine tårer. Du skriver på en sånn måte at jeg føler jeg er tilstede i disse hendelsene du beskriver. Jeg kjenner på noe av smerten din, gjennom det du forteller – og jeg forstår at det er vondt for deg..
Å si «det blir en bra dag» må ha vært ditt forsvar mot verden, din måte å slippe å forklare, din måte å forhindre at folk ikke spør videre…Så utrolig vondt det er, å innse at ikke alle mennesker bryr seg når alt kommer til alt. Jeg skjønner ikke hvorfor de spør, om de ikke ønsker å få et ærlig svar tilbake.
Jeg ble en gang spurt det samme – på en dag som absolutt ikke var god, og jeg svarte ærlig at dagen var vond og vanskelig. Dama reagerte med å si «Å, så fint da – at det går bra med deg» – og gikk sin vei, uten engang å ha lyttet. Det var dobbel dose av overfladiskhet…
Jeg håper mange leser dette, og at mange tar til seg det du formidler. Å bry seg er en god ting – hvis det er oppriktig.
Så nydelig og sant de versene du deler på slutten her. Hold fast på dem – for Han er med deg, alle dager – gode som dårlige – og en dag, ja, en dag vil alt BARE være bra. Inntil da må vi holde fast, gjøre det beste ut av livet, og håpe – aldri miste håpet.
Ønsker for deg uventede oppmuntringer de neste dagene…Oppmuntringer bare Gud kan gi.
God klem fra meg
Hei skjønningen!
Det er sårt og vondt å oppleve slikt, og det hjelper ikke at man har opplevd det flere ganger heller, det blir liksom ikke lettere… En sjelden gang bruker jeg det svaret som en egen beskyttelse mot omverdenen, andre ganger for å bevare eget hjerte, men mest er det for å sjekke/teste ut den som spør. På en måte kan man si jeg vil finne ut om det å si sannheten er «å kaste perler for svin», eller om det er verdt det. Å føre en samtale er til tider utrolig krevendes pga ME’n, og det etterlater meg tom og svak, derfor er det greit å finne ut med en gang om den som spør bare er påtatt høflig eller virkelig mener det. De høflige svarer som over, de som mener det kikker på meg og spør: «Hva mener du egentlig?» Jeg er enig med deg i at jeg skjønner ikke hvorfor de spør mange ganger, for de vil egentlig ikke vite…
Har som deg opplevd mange ganger at jeg svarer ærlig at det er ikke så greit, og at de sier så godt å se deg, så godt det går bra,ha det fint. Og så er det i tillegg den typiske «forbønnsopplevelsen», de tror de vet hva jeg tenker og trenger og buser ut med det ene etter det andre uten å ha hørt med meg hva jeg selv tenker og mener… de vet jo det, for jeg er jo syk…
Oppriktig omsorg er en verdifull gave, og vi trenger både å gi den og å motta den. Ingenting vitner om ekte omsorg og kjærlighet som at noen vil dele våre tårer og vår sorg like mye som de vil dele vår latter og glede. Medgangsvenner forsvinner fort når motgangen kommer, og velsignet er de som når motgangen kommer har noen igjen ved sin side som går veien sammen med dem.
De versene vil nok følge meg i mange år framover, slik at de har fulgt meg i mange år allerede. Jeg er så takknemlig for all tid jeg brukte i Guds Ord da jeg fortsatt kunne lese uten å bli dårlig, det har hjulpet meg mange ganger de siste par årene når jeg ikke har kunnet lese noe særlig. Guds Ord er levende og virksomt, og det utretter det det er sendt for. Takk Gud for hans trofasthet og godhet mot oss!
Velsigna god uke videre til deg og dine kjære, og klem til du!