Ser du meg?

Tiril sitter alene og stille i kroken omgitt av dukker og dukkeklær. Hun kler på og av, stiller opp og setter på plass. Hun leker besøk og er travelt opptatt med sitt. Rundt henne holder barna på med mange forskjellige ting, noen sitter ved bordene andre bygger med klosser. Også de voksne er opptatte, en hjelper ute på badet, en prøver å roe ned gjengen som herjer rundt og den tredje snakker med to barn for å finne ut hva som har skjedd siden den ene gråter. Fra øyekroken ser Tiril på dem, hun skulle gjerne vært en av dem, og ikke alltid snille Tiril som klarer seg så bra selv. Er det noen som ser meg?

Mia er femten år og klarer seg greit nok på skolen. Hun har mange bekjente, men få hun er god venn med. Du vil sjeldent se Mia alene da hun er en del av jentegjengen som henger på hjørnet. Men selv når hun er sammen med dem, føler hun seg litt utenfor og annerledes. Hjemme er det nok av det meste, unntatt omsorg. Mor og far, de vil ikke kalles mamma og pappa, er alltid opptatte, enten på jobb, på trening eller noe annet «viktig». Det eneste de spør om er: Skal du på trening? Hvorfor har du sluttet? Trenger du penger? Har du gjort leksene? Hvorfor får du ikke bedre karakterer når du sier du jobber så hardt? Aldri spør de hvordan hun egentlig har det, aldri gjør de noe sammen. De bor under samme tak, men mor og far vet ikke at når kveldsmørket sniker seg inn,  fyller også mørket det unge pikehjertet med smerte over å være alene og følelsen av å ikke mestre. For å døyve alt for en liten stund, hentes barberbladet igjen fram fra bakerst i skrivebordsskuffen og Mia risser sakte ett par streker over armen. Tårene triller. Er det noen som ser meg?

Jens puster tungt ut, det har vært enda en lang og travel dag og endelig er den over. De to tenåringene ble hentet fra trening litt etter at han hadde fulgt minstejenta på korpsøvelse. Middagen ble sen og enkel i dag. Det er ikke så lett få få alt til å gå opp, å få alle dit de skal og hjem igjen og samtidig holde hus og hjem på stell. Han er sliten og kjenner ensomheten igjen kryper inn. Savnet etter Marit er fortsatt sterkt selv om det er tre år siden hun døde. «Jeg skulle så gjerne hatt deg her fortsatt» tenker han. Den første tiden etter hun døde var det mange som stilte opp. Andre foreldre hjalp med kjøring og henting, det var fedre som tok de to sønnene med på turer, og mødre som hadde lillejenta med på jenteturer. Middag ble innimellom levert på døra, og noen ganger var plenen overraskende, og gledelig, klippet da han kom hjem. Men nå er det ingen som spør hvordan han egentlig har det og hvordan hverdagen går. Er det noen som ser meg?

Solveig kikker ut av vinduet enda en gang, det er bare fem minutter siden sist, men kanskje vil hun se den nette, lille og kjente skikkelsen denne gangen? Tantebarnet sa hun kanskje kom innom etter trening på senteret. Det ser ut til at hun ikke rakk det i dag heller… Solveig setter seg stille ned ved kjøkkenbordet og heller litt kaffe i koppen. Hun åpner avisa og blar sakte gjennom den. Hun stopper ved dødsannonsene slik hun alltid gjør, er det noen kjente denne gangen? Så mange av hennes venner er døde nå, det er bare tre igjen av alle de hun vokste opp med og har levd livet sammen med. Det er ikke så mange å besøke lenger og huset er ikke fyllt av stemmer og latter slik det en gang var. Hun ønsker ofte at familien bodde nærmere, for det er så sjeldent hun ser dem og hun savner dem. Er det noen som ser meg?

Hagar var slavekvinne for Abrams kone Sarai. Da Sarai ikke kunne bli med barn, ble Hagar gitt til Abrahm med kun ett formål for øye, å få ett barn. Det kan ikke ha vært lett å være Hagar og oppleve dette, og når hun blir gravid bruker hun muligheten til å se ned på Sarai  (og kanskje til å utnytte sin posisjon for  litt hevn?). Sarai tåler ikke dette og ydmyker Hagar såpass at hun tilslutt rømmer ut i ørkenen. Hagar slår seg ned ved en vannkilde i ørkenen og jeg tror hun må ha følt seg tråkket på, fortvilet, frustrert og lurt på hva nå? Er det noen som ser meg?

Der, plutselig, kommer en Herrens engel til henne med ord fra Gud selv. Hun er sett av Herren, hun skal dra tilbake og ydmyke seg under Sarais hånd, hun skal føde en sønn som skal bli stor, han skal kalles Ismael for Herren har hørt at hun ble ydmyket.  Hun tiltaler nå Gud med ett spesielt navn, vi leser:  «Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?» (1.Mos.16:13, hele historien 1.Mos kap 16)

Visste du at Gud ser deg akkurat nå? At han holder øye med deg og vokter over deg? Det er ikke sikkert du har ropt ut til Gud, men han ser deg, din fortvilelse og smerte, han kjenner dine tanker og ditt hjerte, akkurat som han så Hagar. (Og akkurat som han senere hørte Israelsfolket sine klagerop da de var slaver i Egypt). Vår smerte dra Gud nær, Han er var for vår klage og smerterop, han ønsker å komme oss nær og bli oss til trøst og hjelp, til styrke og oppmuntring. Om ikke alltid andre mennesker ser deg, så vit at Gud gjør. Han er El Roi – den Gud som ser, og han ser DEG!

En ting til som er viktig å tenke over: Ser vi menneskene vi har rundt oss? Vi trenger alle å bli sett.

Herren skuer ned fra himmelen,  han ser alle mennesker. Men Herrens øye hviler på dem som frykter ham og venter på hans miskunn, så han kan fri dem fra døden og holde dem i live gjennom hungersnød. (Sal.33:13, 18-19)

Lenge etter dette døde kongen i Egypt. Israelittene sukket og klaget over slavearbeidet, og skriket deres steg opp til Gud. Gud hørte hvordan de stønnet, og Gud husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Gud så til israelittene; Gud kjente dem. (2.Mos.2:23-25)

Herren sa: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning, stedet hvor kanaaneerne og hetittene, amorittene og perisittene, hevittene og jebusittene bor. For nå har skriket fra israelittene nådd meg, og jeg har også sett hvor hardt egypterne undertrykker dem. Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.» (2.Mos.3:7-10)

Relaterte innlegg fra bloggen «Ett ord for dagen»
El Roi – den Gud som ser
Jehova Shalom – Herren er fred
Jehova Jireh – Herren vil forsørge
Jehova Shamma – Gud er der

 

14 kommentarer om “Ser du meg?

Legg til din

  1. Husker jeg hørte en gang at NRK hadde hatt ett program (og dette er en god stund siden) om ensomhet. Og fikk mer enn 10.000 brev i etterkant av folk som kjente seg igjen.

    Jo mer data, jo mer mobil, jo mer fremmed blir vi for hverandre. Man har glemt at man kan kommunisere seg imellom. Nærheten av ett annet menneske i rommet er noe helt annet enn ett tv-apparat eller en telefonsamtale.

    Sånn er det med Herren, Han vill komme nær oss, om vi har tid til det. Samme med menigheten. Omsorg og kjærlighet skulle gjøre verden sjalu på det å være en kristen, men isteden har vi ofte blitt en spottevise pga våre teologiske krangler og ofte uenigheter. Kanskje må det skje for at det ekte kan bli åpenbart?

    Å bli sett og få oppmerksomhet, sånn er vi mennesker skapt. Og enda viktigere, å gi oppmerksomhet. Gi varme, gi nærhet og gi av din tid.

    Ensomhet koster samfunnet milliarder, og følelsen av indre tomhet driver mange til selvmord og alkohol ol. Jesus kan fylle tomheten, men om det ikke finnes kristne rundt som plukker opp den nykristne, så er det lett at det livet kveles, ettersom det blir overlatt til seg selv.

    Bra innlegg Cecilie. Ha en velsignet dag!

    1. Jeg vat at allerede da jeg gikk på ungdomsskolen, noe som er over 20 år siden, ble det snakket om at ensomheten var ett stort problem, de snakket vel om 2-3 hundre tusener bak da, det er nok ikke blitt færre…

      Den digitale verden vi lever i har gjort at vi holdes oftere oppdatert om hverandres hverdag og aktiviteter, men den har også ført til at mange egentlig ikke kjenner hverandre lenger. Det å få en digital klem kan aldri erstatte en ekte klem og tid sammen, men for dem som ikke har noen som gir dem ekte klemmer, kan de digitale redde dem gjennom vansklige dager og stunder… Men vi er vel heller kommet lengre fra hverandre, enn nærmere hverandre slik det har utviklet seg. Så må man vurdere: Skal jeg la det være slik i mitt liv og ovenfor dem jeg er glad i, eller skal jeg satse på fellesskap og nærhet.

      «De skal vite at dere er mine disipler fordi dere elsker hverandre» sa Jesus, det er kanskje ikke slik alltid… Vi må virkelig ta egne liv og hjerter til oppgjør. Jeg er for at vi gjør som Daniel; han var rettferdig framfor Gud, men regnet seg sammen med resten av folket da han angret og ba om tilgivelse fra Herren. Han sa ikke de har syndet, men vi har syndet… om jeg gjør mitt beste er jeg likevel en del av ett legeme som har sviktet, vi har sviktet.

      Og helt ærlig tror jeg det er Guds menighet som sitter med løsningen på de fleste av samfunnets problemer. Hadde vi vært nøysomme i egne liv og hjjulpet de rundt oss hadde det vært færre fattige og mindre nød, hadde vi brydd oss om og pleid fellesskap med naboer og kollegaer, hadde det vært færre ensommet, hadde vi elsket hverandre og bært hverandre i tunge tider, hadde det vært færre brutte relasjoner og såra mennesker, sinn og hjerter… Vi er Guds armer og bein på denne jord.

      Takk for oppmuntring og velsigna god dag til du også!

  2. Jeg har alltid syntes at Hagar var mer rettfedig enn Sara.Når Sara snublet i troen(manglet tålmodighet), var Hagar god å ha. Hagar er et bilde på egypten,verden, men Gud elsket verden så høyt så Hagar ble en del av det,for Gud miskunner seg over den han vil.

    Rom9:15 Han sier til Moses: Jeg viser miskunn mot den jeg miskunner meg over, og er barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. 16 Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser miskunn.

    1. Interessant å se hvordan du har tenkt over det, for det utvider mitt syn. Jeg har alltid tenkt «kjære vene for en oppførsel på dem» SAMTIDIG som jeg gjenkjenner meg selv, mine følelser og holdninger i dem begge. Takk Gud for nåden! Det var nåde for dem begge! Gud går forbi min forstand når det gjelder det området, og takk og lov for det!

      Så er jeg utrolig glad i v 16 som du nevner, det kommer an på Gud som viser miskunn. Det er aldri min fortjeneste, men alltid Guds verk og fortjeneste- alt hviler på han, ikke på meg, alt er av nåde, ikke vha egenstrev. Det er gode tanker å ha med seg når man strever med å «være god nok».

      Ha en velsignet god dag og videre uke Marianne!

  3. Takk for gode ord! Det du deler er så bra og så viktig!! Vi trenger og bli minnet på at Gud ser oss for det er så lett å føle seg alene, selv blandt mange andre mennesker…

    Sliter med migrene så har vert fraværende en stund nå, klarer ikke sitte noe særlig med pcen da…. Håper alt står bra til:) Ha en velsignet dag!

    Klem Mia

    1. Ensomhet er ett stort problem, og det er en følelse mange sliter med selv om de er omgitt av mange mennesker. Vi glemmer kanskje for ofte å pleie nærheten og fellesskapet? Både oss mennesker i mellom og mellom oss og Gud.

      Vi som er troende har en mulighet mange andre ikke har, vi kan søke inn til Herren og hans trøst og omsorg. Og jeg tror at enkelte ganger tillater Gud ensomhet av dem grunn, for å dra oss nærmere seg selv. Det kan være nyttig og til velsignelse å innimellom, vi må klynge oss til Gud for der og da er det ingen andre- og nettopp slike stunder lærer oss nye dybder av Guds kjærlighet, barmhjertighet og omsorg overfor oss. Gud ser oss alltid, og han ønsker å hjelpe oss.

      uff da, migrene er noe skikkelig herk… ikke problem med å forstå at du må skjerme deg fra skjermer, lyd, lys og andre inntrykk. TUSEN takk for at du tok tiden til å skrive noen ord, betydde utrolig mye for meg akkurat nå. Har vært syk over ei uke, og det på toppen av ME’n er mildt sagt pyton, men alt går.

      Må Gud gi deg legedom og styrke, må hjertet fylles med fred og glede, du er dyrebar!
      Velsigna god uke til deg! Klem 🙂

  4. Takk for at du delte dette! Det er viktig å bli minnet om å SE menneskene rundt oss! Virkelig se dem, se bak ordene om at «det går bra»..

    Du er så god til å skrive! Det er nesten så jeg kan kjenne ensomheten på kroppen når jeg leser historiene her.. Ensomhet er sårt, og det er, som du skriver, mulig å oppleve det også selv om man er sammen med andre mennesker. Men godt å vite at Gud ser oss, og godt å kunne gå med de nyhetene til andre!

    Selv om jeg ikke alltid får kommentert, er jeg inne og leser alt du skriver, og det er til stor velsignelse for meg!

    1. Kjære Maria,
      om du hadde bare visst litt av hvor godt ordene dine gjorde!

      Er det noe jeg kjemper mot ofte, er det lysten til å la være å skrive. Når jeg i ettertid leser gjennom hva jeg har skrevet synes deg det ofte er bare tåpelig og veldig dårlig skrevet… og jeg tenker ofte at Gud må da ha noen som kan dette så mye bedre enn meg. Men så er det samtidig den ilden i hjertet for å skrive, og at jeg ønsker å være lydig, Gud til ære og mennesker til gagn, som gjør at jeg fortsetter på tross av egne følelser.

      Selv om vi tjener Herren med våre liv, er det også godt å inni mellom få en bekreftelse fra mennesker om at det er til hjelp og oppmuntring. TUSEN takk til deg! At du delte dette nå, ble samtidig en hilsen ovenfra. Vi trenger alle å bli sett 😉

      Guds fred og velsignelse over deg kjære Maria, du er dyrebar!

  5. Sterkt! Veldig sterkt. Så fint du skriver – og beskriver. Takk skal du har for alt du deler. Ønsker deg en velsignet dag. klem fra Spirea

    1. Som jeg sa til Maria over, takk for oppmuntring,
      føler ofte på lysten til å la være å skrive fordi jeg føler jeg kommer veldig til kort.

      Må Gud gi styrke til å stå dagene igjennom og visdom til å håndtere utfordringene, nåde til å styrke andre med og kjærlighet til å omfavne dem med. Du er viktig og verdifull! Klem til deg 🙂

  6. Hei alle sammen 🙂

    Lytt gjerne til denne, handler om oppmuntring.
    Klikk inn og rull deg ned til 06.02.2012, serien «det angår livet»

    Og ikke minst, alt godt for deg Cecilie

    Hilsen Morten

    1. Takk Morten!
      Og det samme, alt godt, for deg og alle dine!
      Dere er titt i tankene og løftes i bønn.

      Guds fred og velsignelse!
      ~ Cecilie ~

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: