Glede i sorgen og latter mellom tårene

Det har vært ei rar tid i det siste, jeg kjemper mot en stadig dårligere allmenntilstand og skal samtidig smile og le og klare alle hverdagens oppgaver og utfordringer med styrke og mot. Jeg kjemper mot meg selv og lysten til å gi opp, samtidig som jeg leter etter de dråper av krefter jeg kan presse ut. Humøret og tålmodigheten rekker ikke så langt som jeg skulle ønske, og det samtidig med inntoget av endel ekstra utfordringer  Er det ikke forunderlig hvordan ting samler seg opp og kommer i store lass og puljer? Jeg vet ikke om jeg skal smile eller gråte, vet ikke om jeg skal overse saker og ting eller ta tak i dem… det er viktig å velge sine kamper med omhu, vi kan ikke kjempe og sloss i alle vinkler og retninger, vi trenger å velge ut hva som er viktigst å ta tak i her og nå.

Det er vanskelig å leve mellom barken og veden over lang tid, og det har jeg gjort noen år nå. La meg forklare, når man er kronisk syk er det begrenset hvor lenge folk har forståelse og medfølelse for den hverdagen man lever i. For ikke bare er det de samme utfordringer år ut og år inn, men det er også ett konstant  og ofte økende behov for hjelp. Det gir seg liksom ikke, det er alltid behov av hjelp, det er alltid noe som er tøft, det er alltid noe… og å være den det alltid er utfordringer og «problemer» knyttet til, er ei utfordring i seg selv.

De siste dagene og ukene har jeg tenkt litt ekstra på disse tingene, jeg har hatt en liten ti-årsoppsummering for meg selv. Mange ting vet andre ikke om siden jeg har valgt å tie om endel av hensyn til andre. Det har vært tider der jeg har hatt lyst å si min side av saken, å si hva jeg egentlig har opplevd, men så tenker jeg at fordi om noen har påført meg vondt og smerte, trenger ikke jeg å legge stein på deres byrder… lett har det ikke vært, men det er ett valg jeg har tatt. Akkurat som jeg har valgt å holde mye av smerten jeg har opplevd mellom meg og Gud. Noen få vet litt om hva som har skjedd, men de fleste aner ingen ting om kamper, gleder, knust hjerte og drømmer, mer kamper og annet. Det er ting man bare kan snakke med få om, og de få har vært fraværende i de periodene jeg trengte dem, men Gud har alltid vært lydhør, omsorgsfull og trofast.

Ti-års-jubileum med bismak lurte jeg på om jeg skulle kalle innlegget og det har sin bakgrunn i at det er nå ti år siden jeg hadde den kikhosten som virkelig utløste ME’n for min del. Jeg kan se tilbake og se at jeg nok hadde symptomer før den tid, og at det begrenset meg på ett område- fysisk aktivitet på høyere nivå, men i vanlig hverdag med skole, jobb og familie var jeg ikke hemmet. Men det har jeg blitt de senere år, jeg skulle vært husbunden om jeg kunne tatt de hensyn jeg burde, jeg kan ikke lese noe særlig mer, det er dager strikketøyet legges bort fordi pinnene klirrer for mye mot hverandre og det er mye annet… jeg liker ikke meg som jeg er og heller ikke den hverdag jeg har å tilby guttene… det er så mye mer jeg ønsker både for dem og meg og vi kunne gjøre mer sammen…

Ett tiår fyllt med to tunge svangerskap, med en mann som ble psykisk syk og forsvant inn i egen verden, med problemer på jobb, med manglende forståelse for syk mann, barn og siden meg selv, med kamp om å få helsehjelp og operasjoner, med kamp om å få hjelp av NAV, med våkenetter hver natt i noen år og max 30 min sammenhengende søvn + max 3 timer døgnet i flere av dem, med økonomiske vanskeligheter (bl.a.  7 måneder uten sykemelding eller støtte fra nav da de ikke ville godta diagnosen jeg da hadde), med barn som har søvnproblemer, er kronisk syke, med mye sykdom, en akuttinnleggelse og operasjoner på dem begge, med netter der astmaanfall er så kraftige at gutten forandrer farge og jeg sitter med telefonen innen rekkevidde i tilfelle ambulanse må ringes etter, med kjærlighet og brutte relasjoner, med utroskap og mannens nye kjæreste, med venner som svikter, bedrar og forsvinner, med egentlig veldig mange ting  og mye mer enn de få som er nevnt som har vært beintøft… Jeg har tenkt på endel av disse tingene i det siste, og noen av dem har jeg valgt å ikke tenke så mye på fordi det bringer opp sorg, lengsler, ønsker og drømmer som jeg akkurat nå ikke har krefter eller hjerte til å tenke på. Jeg har lurt mange ganger på hvordan det er mulig at jeg i det hele tatt er oppegåendes etter hva det siste tiåret har bragt inn i livet…

Mitt eneste svar på det er at Gud er trofast, og at det noen ganger lønner seg å være sta, bare man bruker staheten til det gode! Jeg hadde ikke vært her i den stand jeg er i dag hadde det ikke vært for Gud. Jeg kan ikke se at det hadde vært mulig for meg å gjennomleve alt hva jeg har uten å bli bitter, motløs og deprimert hvis ikke Gud hadde kommet inn i mitt mørke og skint sitt lys over meg. Hadde ikke Gud elsket ett sprukkent kar som meg, hadde jeg virkelig ramlet sammen. Da ingen hadde tid, hadde Gud tid. Da ingen ville tro at ting ikke bare var så ille og tøffe som jeg sa, men faktisk verre, da trodde Gud meg og hadde medlidenhet med meg. I de stundene jeg ikke kunne selv, måtte jeg klynge meg til hans styrke, og Gud har vært mer enn sterk nok til å bære meg og guttene. Da jeg ikke fikk hjelp av det offentlige, sendte Gud mange ganger penger, hjelp eller mat gjennom andre- og flere ganger opplevde vi overnaturlig forsørgelse gjennom at ting varte og rakk i laaange tider. Gud har vært så utrolig trofast, og jeg takker Gud for at jeg sitter her og skriver i dag.

Det er mange drømmer som er blitt lagt døde det siste tiåret, mange håp som har slukket, mange evner og ressurser jeg ikke kan gjøre meg bruk av, det er fint lite som er som jeg trodde. Jeg har måtte forholde meg til tap av mange slag, og det har vært og er vanskelig. Ikke bare da det skjedde, men tap lager tomrom og etterlater arr som sitter i for livet. Tiden leger ikke alle sår, men den bleker arrene etter som tiden går. Kanskje er endel lettere i dag, men hverdagen til guttene og meg er for evig merket av hva vi har opplevd av tap og prøvelser.

Det har vært flere ganger mere dårlige og vonde dager enn gode dager, til tider mye mer sorg enn glede og i lange tider mer tårer enn latter. Det har vært ett virkelig tøft tiår, og helt ærlig håper jeg det neste blir lettere, fyllt med mer glede og at guttene skal oppleve mye godt og en mer velfungerendes hverdag. Men så må jeg også innrømme at jeg har lært mye gjennom alt det vonde, og mange av de tingene ville jeg ikke byttet bort for noen gode uker eller måneder. Det er virkelig skatter skjult i mørket, og om jeg ikke opplevde det slik midt i prøvelsene, har ettertiden vist meg at det har kommet mye god lærdom fra de tyngste periodene. Jeg har vært nødt å virkelig prioritere hva som er viktigst og holde meg til det, for det har ikke vært krefter til annet. Jeg har lært å søke Gud først for dereter å gjøre mitt beste og stole på at Han har kontrollen, i stede for å først gjøre mitt beste og springe til Gud når jeg ikke klarte. Jeg får være hjemme om morgenen med guttene før de går på skolen, og være hjemme når de er ferdige- det hadde jeg ikke kunnet hadde jeg jobbet. Jeg har lært å være mer romslig med meg selv og andre, jeg har sett omatt og omatt at Gud holder sitt ord og at hans løfter blir virkelige, jeg har sett at han er trofast og nådig, jeg har lært at det er hvem jeg er og ikke hva jeg gjør som er viktigst. Jeg og gutta snakker ofte om at vi er utrolig heldige. Vi har hverandre og vi har masse tid sammen, vi kan ikke gjøre så mye som andre kan, men vi har hverandre og mer enn hva vi egentlig trenger (sted å bo, mat, klær, leker og annet). Både jeg og guttene har lært viktigheten av å hjelpe andre, og jeg er stolt av gutta som tenker på andre og vil dele og hjelpe, som sparer penger til Ukraina, som gir bort julepengene de får til andre fordi de synes de har fått så mye selv, som ikke vil kjøpe til seg selv men andre og mere til.

Når jeg har tenkt tilbake, har jeg sett at det har vært mange tøffe tak, men jeg ser også at jeg har alltid fått nok gode stunder til at det har bært meg gjennom det vonde. Nok kjærlighet til å tåle avvisning og bedrag, nok glede til å tåle sorg, nok fred til å tåle storm og motgang, nok lykke til å tåle smerte, nok av hva som er godt til å tåle det vonde. Det har vært mange mørke og gråe dager det siste tiåret, og jeg håper på bedre dager, måneder og år-både for egen del, men mest for guttene. Samtidig er jeg takknemlig for alt det gode jeg har lært gjennom all smerte og prøvelser. Gud har vært trofast og det har hele tiden vært glede i sorgen og latter mellom tårene.