Glede i sorgen og latter mellom tårene

Det har vært ei rar tid i det siste, jeg kjemper mot en stadig dårligere allmenntilstand og skal samtidig smile og le og klare alle hverdagens oppgaver og utfordringer med styrke og mot. Jeg kjemper mot meg selv og lysten til å gi opp, samtidig som jeg leter etter de dråper av krefter jeg kan presse ut. Humøret og tålmodigheten rekker ikke så langt som jeg skulle ønske, og det samtidig med inntoget av endel ekstra utfordringer  Er det ikke forunderlig hvordan ting samler seg opp og kommer i store lass og puljer? Jeg vet ikke om jeg skal smile eller gråte, vet ikke om jeg skal overse saker og ting eller ta tak i dem… det er viktig å velge sine kamper med omhu, vi kan ikke kjempe og sloss i alle vinkler og retninger, vi trenger å velge ut hva som er viktigst å ta tak i her og nå.

Det er vanskelig å leve mellom barken og veden over lang tid, og det har jeg gjort noen år nå. La meg forklare, når man er kronisk syk er det begrenset hvor lenge folk har forståelse og medfølelse for den hverdagen man lever i. For ikke bare er det de samme utfordringer år ut og år inn, men det er også ett konstant  og ofte økende behov for hjelp. Det gir seg liksom ikke, det er alltid behov av hjelp, det er alltid noe som er tøft, det er alltid noe… og å være den det alltid er utfordringer og «problemer» knyttet til, er ei utfordring i seg selv.

De siste dagene og ukene har jeg tenkt litt ekstra på disse tingene, jeg har hatt en liten ti-årsoppsummering for meg selv. Mange ting vet andre ikke om siden jeg har valgt å tie om endel av hensyn til andre. Det har vært tider der jeg har hatt lyst å si min side av saken, å si hva jeg egentlig har opplevd, men så tenker jeg at fordi om noen har påført meg vondt og smerte, trenger ikke jeg å legge stein på deres byrder… lett har det ikke vært, men det er ett valg jeg har tatt. Akkurat som jeg har valgt å holde mye av smerten jeg har opplevd mellom meg og Gud. Noen få vet litt om hva som har skjedd, men de fleste aner ingen ting om kamper, gleder, knust hjerte og drømmer, mer kamper og annet. Det er ting man bare kan snakke med få om, og de få har vært fraværende i de periodene jeg trengte dem, men Gud har alltid vært lydhør, omsorgsfull og trofast.

Ti-års-jubileum med bismak lurte jeg på om jeg skulle kalle innlegget og det har sin bakgrunn i at det er nå ti år siden jeg hadde den kikhosten som virkelig utløste ME’n for min del. Jeg kan se tilbake og se at jeg nok hadde symptomer før den tid, og at det begrenset meg på ett område- fysisk aktivitet på høyere nivå, men i vanlig hverdag med skole, jobb og familie var jeg ikke hemmet. Men det har jeg blitt de senere år, jeg skulle vært husbunden om jeg kunne tatt de hensyn jeg burde, jeg kan ikke lese noe særlig mer, det er dager strikketøyet legges bort fordi pinnene klirrer for mye mot hverandre og det er mye annet… jeg liker ikke meg som jeg er og heller ikke den hverdag jeg har å tilby guttene… det er så mye mer jeg ønsker både for dem og meg og vi kunne gjøre mer sammen…

Ett tiår fyllt med to tunge svangerskap, med en mann som ble psykisk syk og forsvant inn i egen verden, med problemer på jobb, med manglende forståelse for syk mann, barn og siden meg selv, med kamp om å få helsehjelp og operasjoner, med kamp om å få hjelp av NAV, med våkenetter hver natt i noen år og max 30 min sammenhengende søvn + max 3 timer døgnet i flere av dem, med økonomiske vanskeligheter (bl.a.  7 måneder uten sykemelding eller støtte fra nav da de ikke ville godta diagnosen jeg da hadde), med barn som har søvnproblemer, er kronisk syke, med mye sykdom, en akuttinnleggelse og operasjoner på dem begge, med netter der astmaanfall er så kraftige at gutten forandrer farge og jeg sitter med telefonen innen rekkevidde i tilfelle ambulanse må ringes etter, med kjærlighet og brutte relasjoner, med utroskap og mannens nye kjæreste, med venner som svikter, bedrar og forsvinner, med egentlig veldig mange ting  og mye mer enn de få som er nevnt som har vært beintøft… Jeg har tenkt på endel av disse tingene i det siste, og noen av dem har jeg valgt å ikke tenke så mye på fordi det bringer opp sorg, lengsler, ønsker og drømmer som jeg akkurat nå ikke har krefter eller hjerte til å tenke på. Jeg har lurt mange ganger på hvordan det er mulig at jeg i det hele tatt er oppegåendes etter hva det siste tiåret har bragt inn i livet…

Mitt eneste svar på det er at Gud er trofast, og at det noen ganger lønner seg å være sta, bare man bruker staheten til det gode! Jeg hadde ikke vært her i den stand jeg er i dag hadde det ikke vært for Gud. Jeg kan ikke se at det hadde vært mulig for meg å gjennomleve alt hva jeg har uten å bli bitter, motløs og deprimert hvis ikke Gud hadde kommet inn i mitt mørke og skint sitt lys over meg. Hadde ikke Gud elsket ett sprukkent kar som meg, hadde jeg virkelig ramlet sammen. Da ingen hadde tid, hadde Gud tid. Da ingen ville tro at ting ikke bare var så ille og tøffe som jeg sa, men faktisk verre, da trodde Gud meg og hadde medlidenhet med meg. I de stundene jeg ikke kunne selv, måtte jeg klynge meg til hans styrke, og Gud har vært mer enn sterk nok til å bære meg og guttene. Da jeg ikke fikk hjelp av det offentlige, sendte Gud mange ganger penger, hjelp eller mat gjennom andre- og flere ganger opplevde vi overnaturlig forsørgelse gjennom at ting varte og rakk i laaange tider. Gud har vært så utrolig trofast, og jeg takker Gud for at jeg sitter her og skriver i dag.

Det er mange drømmer som er blitt lagt døde det siste tiåret, mange håp som har slukket, mange evner og ressurser jeg ikke kan gjøre meg bruk av, det er fint lite som er som jeg trodde. Jeg har måtte forholde meg til tap av mange slag, og det har vært og er vanskelig. Ikke bare da det skjedde, men tap lager tomrom og etterlater arr som sitter i for livet. Tiden leger ikke alle sår, men den bleker arrene etter som tiden går. Kanskje er endel lettere i dag, men hverdagen til guttene og meg er for evig merket av hva vi har opplevd av tap og prøvelser.

Det har vært flere ganger mere dårlige og vonde dager enn gode dager, til tider mye mer sorg enn glede og i lange tider mer tårer enn latter. Det har vært ett virkelig tøft tiår, og helt ærlig håper jeg det neste blir lettere, fyllt med mer glede og at guttene skal oppleve mye godt og en mer velfungerendes hverdag. Men så må jeg også innrømme at jeg har lært mye gjennom alt det vonde, og mange av de tingene ville jeg ikke byttet bort for noen gode uker eller måneder. Det er virkelig skatter skjult i mørket, og om jeg ikke opplevde det slik midt i prøvelsene, har ettertiden vist meg at det har kommet mye god lærdom fra de tyngste periodene. Jeg har vært nødt å virkelig prioritere hva som er viktigst og holde meg til det, for det har ikke vært krefter til annet. Jeg har lært å søke Gud først for dereter å gjøre mitt beste og stole på at Han har kontrollen, i stede for å først gjøre mitt beste og springe til Gud når jeg ikke klarte. Jeg får være hjemme om morgenen med guttene før de går på skolen, og være hjemme når de er ferdige- det hadde jeg ikke kunnet hadde jeg jobbet. Jeg har lært å være mer romslig med meg selv og andre, jeg har sett omatt og omatt at Gud holder sitt ord og at hans løfter blir virkelige, jeg har sett at han er trofast og nådig, jeg har lært at det er hvem jeg er og ikke hva jeg gjør som er viktigst. Jeg og gutta snakker ofte om at vi er utrolig heldige. Vi har hverandre og vi har masse tid sammen, vi kan ikke gjøre så mye som andre kan, men vi har hverandre og mer enn hva vi egentlig trenger (sted å bo, mat, klær, leker og annet). Både jeg og guttene har lært viktigheten av å hjelpe andre, og jeg er stolt av gutta som tenker på andre og vil dele og hjelpe, som sparer penger til Ukraina, som gir bort julepengene de får til andre fordi de synes de har fått så mye selv, som ikke vil kjøpe til seg selv men andre og mere til.

Når jeg har tenkt tilbake, har jeg sett at det har vært mange tøffe tak, men jeg ser også at jeg har alltid fått nok gode stunder til at det har bært meg gjennom det vonde. Nok kjærlighet til å tåle avvisning og bedrag, nok glede til å tåle sorg, nok fred til å tåle storm og motgang, nok lykke til å tåle smerte, nok av hva som er godt til å tåle det vonde. Det har vært mange mørke og gråe dager det siste tiåret, og jeg håper på bedre dager, måneder og år-både for egen del, men mest for guttene. Samtidig er jeg takknemlig for alt det gode jeg har lært gjennom all smerte og prøvelser. Gud har vært trofast og det har hele tiden vært glede i sorgen og latter mellom tårene.

7 thoughts on “Glede i sorgen og latter mellom tårene

Add yours

  1. Kjære deg, nå har jeg lest dette 2 ganger…og sitter og kjenner på en blandet følelse.Det gjør så vondt å lese om alt du har vært gjennom, alle prøvelser du har måtte tåle – og alt du enda står midt oppi. Jeg kjenner jeg får lyst til å sparke noen mennesker bak, og samtidig omfavne deg og si «ikke gi opp».
    Så er det samtidig godt å lese om din tillit til Gud, om hvordan han er den som har holdt deg oppe i tunge, mørke stunder.
    Det er så utrolig hvordan noen mennesker får så store doser av smerte i livet sitt. Jeg er også en av dem. Og selvom smerten har vært intens, det har vært mye vanskeligheter, så tror jeg at jeg i dag kan hjelpe andre med den erfaring jeg selv har. Og det gjør du også! Ved å dele fra livet ditt som du gjør, kan du være sikker på at noen blir truffet – noen kjenner seg igjen, noen tenker «endelig en som klarer og tør å sette ord på det hele». Jeg syns du er vanvittig tøff, du er sterk – og samtidig ikke så sterk at du ikke klarer være svak, du er åpen og ærlig, frimodig og full av tillit til Gud.
    Jeg håper at livet ditt tar en ny vending snart. Jeg håper du vil oppleve kjærligheten, til – og fra – en mann som bare vil deg godt. Jeg håper energien kan komme tilbake, sånn at du kan glede deg mer over tiden med guttene dine – og jeg håper på enda mer latter, enda mer ekte glede og enda flere av de ekte vennene som holder ut – gjennom år. Slike venner er fantastiske. Og du er fantastisk.
    Hold ut. Gud holder deg fast.
    klem

    1. Det å virkelig forstå hva det vil si å oppleve tøffe tider og mye smerte gjør at vi får innpass hos mennesker i nettopp disse livssituasjonene. De trenger ikke å forklare i lange baner hvordan det er, for vi vet, de trenger ikke overbevise oss om at det faktisk er sant, for vi vet- og den forståelsen kan man nok bare få gjennom egenerfaring. Nettopp fordi vi selv har vært igjennom det, eller er i det, gir oss mulighet til å forstå, trøste og styrke andre- og vi kan peke på håpet og hjelpen som Gud rekker ut til oss. Vi vet at Gud kommer ned i vårt mørke og er vårt lys, vi vet han leger sønderbrutte hjerter, vi vet at han skritt for skritt leder oss ut av det vonde og inn i noe nytt. -Vi vet og forstår- er skatter lært i mørket.

      At du har fått din del av smerte og vanskeligheter har jeg forstått, også at din dose har vært stor… og nettopp den forståelsen du har utvist for hva jeg skriver, er beviset på det- du vet. Og det har vært til styrke og oppmuntring. Tusen takk skjønne søster!

      Så må jeg si at det var rørende og lese at du ønsker guttene og meg så mye godt, du har ett varmt hjerte som både gråter og ler med andre. Du er nydelig du! Takk for alle gode ønsker og all bønn. En dag vil vi se det skje for Gud er trofast og alle hans løfter vil bli oppfyllt! Du er en velsignelse og du er til velsignelse. Kjempeklem til deg 🙂

  2. Første gang på denne side. Meget god side selv om jeg bare har lest litt og med godt innhold. Noen mennesker velger selv sin utdannelse mens andre blir plassert ditt av Gud i livets skole. Denne skole har Gud til personlig lærer. De som blir ført inn ditt får en lærdom som intet universitet kan gi. For den går dypt til hjertets innerste kamre hvor bare Gud og mennesket selv er kjent. Den lærdom en får der får man ikke diplom av i denne verden, men man blir utrystet til å bli Guds medhjelpere i denne verden. Man forstår mennesker nød fordi man har vært i smerten selv og ikke bare lært det i en bok. Fantastisk å lese hva Gud har ført deg igjennom, selv om det er bare overflaten vi leser og du selv den eneste som kjenner dybden. At du likevel valgte og velger å se og ta det på den beste måten er både Gud og deg til ære. En dag får du også diplom en krans som ikke visner. Det er enkelt å takke Gud i gleden, men i ildovnen blir vi renset og det viser seg hva og Hvem som bor i oss. Du og mennesker som deg er for meg de ekte helter, de som står på barrikaden. De som mitt i stormen og kaoset peker oppover på Vårt Håp. De som ikke nødvendigvis lever i full seier, men i kampens hete ikke gir opp, men til siste slutt klamrer seg til Jesus og drar andre med om de klarer. De som ut fra sitt knuste jeg likevel forsøker å gjøre verden til et bedre sted. Kanskje dette er endel av Kristi lidelser, Han måtte jo selv smake all nød for selv å kunne forstå oss. Kanskje derfor Han var full av medlidenhet, fordi Han viste hva savn, smerte og sorg var. Må Gud fortsatt styrke deg til å elske Ham og peke oppover, håper også han sender sitt Ord og leger deg. Vennlig Hilsen bror Michael Garstad

    1. Hei Michael!
      Velkommen til bloggs og takk for utrolig oppmuntrende kommentar, for meg var den himmelsendt!

      Jeg pleier å si at mennesker som har fått en enorm dose utfordringer og prøvelser er blitt plassert i Guds prestisje-akademi… det er kanskje ikke dette noen av oss ønsket, men vi vet at det er til Guds ære og menneskers gagn. Få andre plasser lærer man avhengighet og tillit på ett så grunnleggende og dypt nivå, og få andre steder kommer man så til kort i seg selv… Gud er tydelig på at all ære er hans, og i ildovnen, mørket og stormværet lærer vi ydmykhet og avhengighet på utrolig mange områder. Det er nå en gang slik at diamanter skapes under press i mørke og perler av et irritasjonsmoment som kapsles inn. Hvor dyrebare og verdifulle de er kan bare ett trenet øye se, og bare en mester kan slipe fram den skjønnhet som skjuler seg under noe ordinært. Det behager Gud at hans barn fortsetter i tillit til ham uansett hva de møter, og at de løfter hender og hjerter i pris og takk. Gud er alltid den samme, alltid god og allmektig, hellig og rettferdig, han forandrer seg ikke selv om våre omstendigheter gjør det.

      Og jeg tror det er å ta del i Kristi lidelser, og selv om vi ikke ser nå hva som kommer utav det, vil det hvetekorn som falt i jorda å døde, bringe rik frukt. Jesus kan komme oss til hjelp i vårt mørke og utvise den dypeste medlidenhet nettopp fordi han vet hva prøvelser, kamp, sorg og smerte er fordi han selv led. Du har så rett, når man selv har opplevd sorg og mørke, kan man forstå, støtte og oppmuntre andre.

      Gud er trofast og alle hans løfter vil bli oppfylt, og hva som var ment for vondt vil Gud vende til noe godt. Heller ett liv i kamp og smerte med Gud, enn ett liv i sus og dus uten Gud. Koste hva det koste må, jeg vil følge Jesus! Og takk Gud, det er han som skal fullføre verket han har startet, ikke jeg!

      Igjen, tusen takk for en Gud-sendt oppmuntring!
      Må Gud fylle dag og hjerte med glede og fred, kjærlighet og kraft!
      Guds fred og velsignelse! Søs Cecilie 🙂

  3. Hei Cecilie 🙂

    Jeg blir virkelig rørt av å lese det du skriver. Jeg liker din ærlighet om kos ting er, på samme tid som du peker på Jesus og nevner Hans hjelp i det 🙂 Takk!

    Blir mint på en sang:

    Opplever at Gud har lysere tider i vente for deg 🙂 Du er fantastisk!

    Blir mint på Salme 126:

    Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende; 2 da fyltes vår munn med latter, og vår tunge med jubel, da sa de iblandt hedningene: Store ting har Herren gjort imot disse. 3 Store ting har Herren gjort imot oss; vi blev glade. 4 Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet! / 5 De som sår med gråt, skal høste fryderop. 6 De går gråtende og bærer den de strør ut; de kommer hjem fryderop og bærer sine kornbånd.

    Be blessed 🙂 Mvh Silvia

    1. Kjære Silvia!
      Takk for alle kommentarer du har lagt igjen til meg i dag, du har vært til rik velsignelse og oppmuntring!

      Jeg måtte smile da jeg så versene du nevnte, for det første er «sår med gråt, høste med jubelrop» noe som har fulgt meg noen år- jeg vet jeg vil se det! Takk for påminnelse!

      For det andre er det den første linjen jeg fester meg mest i, jeg har tenkt litt over nettopp den hendelsen de siste dagene. Mest sannsynlig er det tilbakevendelsen etter Babylon det er snakk om, og den skjedde på det mest forunderlige vis. En hedensk og opprørsk konge kommer plutselig med ett skriv og sier jødenes Gud er den rette og sanne Gud, og at Gud har sagt han skal ordne med gjenoppbyggingen av Guds hus (veldig fritt). Og det peker siste halvdel av første vers på- «vi var som drømmende»… Hva som skjedde var så uvirkelig i måten det skjedde på at Israelsfolket ikke kunne forstå det, de visste dette var Gud, men det var likevel milevis over deres forstand at en hedens konge skulle komme til dem og si hva han gjorde. Og slik er Gud, plutselig skjer det og det skjer på en slik måte at både vi selv og de utenfor må prise Herren for hans godhet, hellighet og trofasthet! Som jeg har sagt ofte, Gud er trofast og alle hans løfter VIL bli oppfyllt! Gud til ære, mennesker til gagn og frelse!

      Igjen, takk for kommentarer, de var som dråper av oppmuntring fra himmelen i dag!
      Må Gud vlsigne dag og hjerte med glede og fred, styrke og kraft.
      Gå så sterk som du er, Gud vil gjøre det!
      Klem fra Cecilie 🙂

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: