Overveldende trofasthet og godhet

Tenk at nå er det ti år siden jeg skrev siste ti-årsoppsummering (den kan leses HER). Den gang fikk tankene tittelen ‘glede i sorgen og latter mellom tårene’ og det hadde jo passet som en oppsummering denne gangen også, men tittelen var da tatt 😉 Jeg har altså de siste ukene tenkt endel over de ti siste årene, noe som betyr at det er 20 år siden jeg hadde den kikhosten som jeg aldri er blitt frisk etter da den virkelig satte fart på ME’n. Når jeg har prøvd å samle sammen hva vi egentlig har opplevd av utfordringer og prøvelser de ti siste år, så er mengden blitt av det slag at jeg har gitt opp å huske alt- det er for mye.

For ti år siden holdt jeg på å kikke etter ny leilighet da vi måtte ut av den vi leide medio september. Da september kom hadde vi fortsatt ikke fått et nytt sted å bo, og derfor ble det meste pakket og lagret og guttene og jeg, med det mest nødvendige, flyttet inn til min snille mamma. Det var ikke ønsket av noen av oss det, men der og da ble det bare slik. Der ble vi i 5 1/2 måned før vi endelig flyttet inn her vi leier nå. Da vi var i hus og igjen hadde «hjem» så var det bare uker før det begynte med helseproblemer og annet på den ene gutten som endte med år med diverse utredninger, innleggelse og annet. Det kom andre utfordringer til etter som årene gikk, men nok om det. Den andre gutten slapp heller ikke unna da det var mobbing, herping av sykler, og operasjon på Rikshospitalet, samtidig slet han med alvorlig astma. Begge var aktive gutter de årene de var på barneskolen og det var mange timer som ble tilbragt på fotballbanen, også av meg. Jeg ble faktisk god både som keeper og på banen 😉 Selv om jeg sjeldent var på bortekampene deres, så var det også sjeldent jeg mistet hjemmekampene deres, jeg har nok fingre til å telle de hjemmekamper jeg mistet gjennom alle deres år i fotballen. De har vært gode gutter i alle år, de har taklet de utfordringer de har møtt, selv om det har vært vondt og vanskelig- og jeg er stolt over at de i dag som nesten voksne ikke bærer på bitterhet eller sinne for alt de har gått igjennom. Og så er det jo ikke slik at selv om de er blitt 17 og 19 så er alt på skinner, de har sitt å forholde seg til begge to, dog på ulikt vis, men selv om det er ting jeg synes er vondt- og vanskeligheter jeg skulle ønske de slapp, så trenger jeg ikke bekymre meg for hva de kanskje kan finne på, de oppfører seg fint.

Og meg da, utenom all den smerte det gir å se sine barn må kjempe seg igjennom det ene med det andre og alle de kamper det har vært for å få hjelp og tilrettelegging, vel- det er jo et kapittel for seg selv det også! Jeg har hatt to år med kapsulitt (frossen skulder) og jeg husker godt da jeg stod og laget mat til 20 og kjevlet fondant til konfirmasjonskake med en venstre arm som bare kunne beveges 10 cm fram, 15 cm bak og noen cm til sides- men det gikk jo det også (og kaka ble fin, omstendighetene tatt i betraktning). Og gjett hvem som var blant de heldige 2% som opplever at det sprer seg til den andre siden også? Meg! Så var det perioden med kul i det ene brystet, den var tøff. Selv om det viste seg at det ikke var noe farlig, var de måneder det tok tøff for sinn og hjerte. Jeg har ikke bare hatt alle de begrensninger og utfordringer som ME har laget og som har gjort hverdagslige oppgaver til maratonløp, men nok av annet utenom også. Økonomien har alltid vært hva som kan betegnes som stram, men spesielt den 8 måneders-perioden der vi fikk ekstra utgifter som tilsvarte over 90% av hva jeg fikk utbetalt. Da er det ikke bare bare å ‘leve i tro’, det tærer på å skulle få ting til å gå rundt og samtidig prøve å hvile i vissheten om at dagens behov dekkes i dag og skulle morgendagens behov være større, så er Guds forsørgelse også større, og samtidig skulle leve hva man tror; Gud er min faste klippe og andre mennesker er viktigere enn meg selv- men også det har gått.

Helsa i dag er ikke god, den har gradvis forverret seg over årene og i dag er det kanskje enklest å forklare det som at hvis jeg bruker tid på å gjøre noe så må jeg beregne fem til ti ganger lengre tid til hvile. Som hvis jeg bruker 40 minutter på middag, må jeg regne 200-400 minutters hvile for å få tilbake mesteparten av de brukte krefter. Og dette gjelder i nesten alle ting, om det er å lese Guds Ord, skrive på blogg, handle mat, kjøre gutter, ta en dusj, eller ha/gå på besøk. Nå ligger jeg oftest på toppen av skalaen, så da er det vanskelig å få lange nok dager til å gjøre hva som skulle vært gjort og samtidig ha tid og krefter til andre mennesker. Det har vært kommentarer om at mennesker hører om andre som blir bedre med årene, men som jeg sier: Jeg er ikke blitt det, men det er fordi jeg har prioritert guttene foran meg selv. De har ikke hatt tid til å vente på at jeg skulle bli friskere, og jeg har valgt å gi liv, tid og krefter inn i deres liv. Det er viktigere at de har det godt enn at jeg blir bedre. Og slik velger jeg i forhold til andre mennesker også, det er viktigere å stille opp for andre i deres vanskeligheter enn at jeg skal pleie meg selv (det betyr ikke at jeg ikke setter grenser, enkelte av dere vet jeg ikke orker å opprettholde den kontakt jeg gjerne vil med dere og andre). Jeg har sagt at om det betyr at jeg sliter kroppen ut og dør 10-15 år før tida, så bryr det meg ikke, jeg vil heller slite meg ut på å være der for andre enn å digge meg selv. Og du, ingen av oss dør «før tiden», vi lever alle til den stund Gud har satt for oss, så da kan vi jo leve godt den tiden vi er her, for hvor lang tid vi har, vet ingen av oss.

Det har vært mange utfordringer og prøvelser de siste ti årene, som du skjønner siden du akkurat har lest litt av det, men når jeg kikker tilbake så er det en ting som lyser klarere enn noe annet, og det er Guds godhet og trofasthet mot meg og guttene. I alle ting har vi fått hva vi trenger for å komme igjennom, om det er økonomisk, menneskelig eller visdom og styrke for den enkelte dag og utfordring. Noen ganger har vi fått gode mennesker som bryr seg om guttene og kjemper for dem, andre ganger er det kommet inn overraskende og himmelsendte oppmuntringer fra søsken i troen gjennom gode ord og gaver. Det har vært ikke bare måneder, men år, der jeg ikke har kjent noe særlig til Guds nærvær, og i det tunge og mørke har det plutselig skint en stråle av lys fra himmelen som har gitt trøst og styrke. De årene har fortsatt vært fylt av Guds godhet, forsørgelse og hjelp, det har bare ikke vært det følbare nærværet- og det er virkelig sårt og tøft. Det har vært enorme kamper mot synd, og noen av dem har kommet på meg i de tidene. Hvorfor skal jeg bry meg om andre når ikke de stiller opp for meg? Det har vært når venner, som allerede er få pga sykdom, blir færre og når jeg prøver å opprette fellesskap med andre men blir avvist- da kjenner man på hva er feil med meg? Hvorfor er jeg ikke god nok for dem? og det er en kamp mot synden i meg som vil at jeg skal sette meg selv høyere og se på meg selv som så viktig at jeg kan forvente slike ting. I de tider må vi gjøre som Jesus og minne oss selv om at «det står skrevet». Jeg har tapt noen kamper, men ved Guds hjelp og nåde har jeg i Kristus også vunnet noen.

Jeg tror at Gud har virket i meg de siste ti år, og jeg tror jeg kanskje er litt mer lik Guds Sønn enn jeg var bak der, men det er ikke opp til meg å svare på. Hva jeg vet er at jeg ser mer og mer hvor ille stilt det er med meg, at jeg er en større synder enn jeg har trodd og at synden henger godt fast. Og jeg vet at det er til korset jeg må fly for hjelp. Det er ved korsets fot jeg må leve, og det ser jeg klarere og tydeligere med årene. Det er ikke bare starten på kristenlivet, det er der alt leves, i sannheten om at Gud hater synd så mye at Faderen var villig til å la sin egen, høyt elskede Sønn lide og ta straffen for meg… For en kjærlighet! For en nåde! For en tilgivelse! Den frelsesplan som Gud la og gjennomførte viser meg både hvor aldeles syndig synd er, men også Guds enorme, ufattelige og evige godhet, nåde og trofasthet mot de Han kaller sine. Og at jeg får være en av dem? Det er ubegripelig for meg fordi jeg vet at jeg er en usselig synder som fortjener straff og dom, ikke nåde, kjærlighet, hjelp, barmhjertighet og alt det gode Gud har gitt meg i Kristus. Gud har vært bare god mot meg og mine, og Hans trofasthet er ubeskrivelig, akkurat som Hans nåde, kjærlighet og hjelp har vært, er og kommer til å være for resten av mitt liv.

En av de tankene jeg har har tenkt mange ganger for meg selv er; gjennom alt som er skrevet de siste ti år, ser de deg Gud? Har de sett Deg mer enn meg? Jeg er personlig i det jeg skriver, men det private holder jeg oftere for meg selv, men det viktigste er alltid: Ser de Din godhet og trofasthet Gud? Jeg håper det, for det er det jeg ønsker, ikke å vise fram meg selv, men å vise fram, peke på og skryte av Gud. For det eneste vi kan rose oss av er Kristi kors. Jeg tar ansvar for alt det gale og synden som dessverre rår i meg, men alt godt i meg- og fra meg- er fra Gud og til Hans ære og pris.

Mitt dypeste ønske for de neste ti årene er å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud. Selvsagt kan jeg tenke meg å bli litt bedre i helsa, men det viktigste er å se mer av Gud og Jesu underbare kors. Å i større grad kunne tilbe og ære Faderen, Sønnen og Ånden sterkere og mer overgitt, mer klart og tydelig, både i ord og gjerning. Må Du Gud bli mer synlig for meg, og må mer av Ditt lys og liv skinne gjennom meg og bli til hjelp, trøst og oppmuntring for andre. I Jesu dyrebare Navn, amen.