Det er noen ganger jeg kikker på mennesker med et smil om munnen mens jeg inni meg rister på hodet. Der står de og forteller om at de er slitne etter helga fordi de gjorde så mye og fordi barna våknet før klokka 8. De har kost seg på tur og var i middag, de har fått ordnet i hagen og bilen er nyvaska. Mens de sier alt dette så sukker de og uttrykker igjen hvor slitne de er. Jeg merker ikke mye glede over alle de flotte tingene de nevnte, og jeg lurer på om de egentlig er takknemlig for dagene og stundene de fikk. Og så tenker jeg, hva med meg da?
Er jeg takknemlig for de dagene jeg fikk, for hva jeg og guttene opplevde sammen, for at praktiske ting ble ordnet? Er jeg takknemlig og glad eller mest opptatt av slitenhet og slikt?
Jeg hører hva hun sier, hun hadde kommet inn i et rom der hun ikke hadde venner men mange bekjente. Selv om hun var litt ubekvem, så våget hun seg til å ta på smilet og si: «Hei dere!». Hun håpte på et smil og «hei» tilbake, men tausheten runget som kanondrønn mellom fjellene. Litt svakere, nesten hviskende, sier hun igjen «Hei dere…» men det er ingen reaksjon. Hun forteller om hvordan hjertet sank og mismot og tristhet kom. Jeg kjenner også tristheten komme, og jeg tenker: Hva med meg da?’
Hva gjør jeg når noen kommer og sier «hei dere!». Fordyper jeg meg enda mer i samtalen og later som jeg ikke får det med meg eller inkluderer jeg den modige som kommer i ensomhet og med en viss usikkerhet? Ekskluderer eller inkluderer jeg?
Det er så innmari kjipt, tenk at bilen skulle trenge en ekstra reparasjon akkurat nå, og så en av de ikke helt billige også da. Om han er oppgitt og frustrert eller om han er irritert og synes synd på seg selv, klarer jeg ikke helt å finne ut. Jeg synes selvmedlidenheten skinner litt igjennom når det kommer: Og vi som skulle bruke de pengene på ferie, nå kan vi bare reise ei uke i stede for de to vi hadde planlagt- og vi tok jo bare en uke i våres siden vi skulle ha lengre ferie på høsten i år. Oppgitt tenker jeg at du glemmer hvor heldig du er, du kan jo både fikse bilen og reise på ferie, selv om det blir bare ei uke, kan du betale uten problem. Og jeg tenker: Hva med meg da?
Er jeg takknemlig for alt jeg tross alt har? Er jeg mest irritert over det som går i stykker eller kan jeg se den store velsignelse det er i å ha faktisk ha mulighet til å fikse eller kjøpe nytt? Er jeg takknemlig for at vi klarer kneikene eller irritert over hva jeg føler vi mister?
Mange ganger i møte med andre må jeg tenke: Hva med meg da? Ikke en slik stakkarslig, oversett, sutrete og begredelig «hva med meg», men en «hva med meg» som utfordrer mine egne tanker, holdninger og innstilling til hva livet bringer. Jeg velger å la meg utfordre og prøves i møte med andre mennesker og deres liv. Både av de ting som imponerer og utfordrer meg, men også av de ting som irriterer og frustrerer meg.
Hvordan er det med deg, hvilken «hva med meg da» er det du tenker oftest? Den som bunner i selvmedlidenhet og stakkars meg, eller den som utfordrer deg til å ta valg og nye steg?
med Gud i hverdagen 
Jeg kjenner at det kan være ganske krevende å være takknemlig. Det forutsetter at jeg jobber med perspektivet jeg har på ting slik at jeg ikke forventer det samme fra meg og mine som andre kan forvente av seg og sine. Når det er sagt så synes jeg mange kunne ha godt av historier som din og min iblant, for å oppdage sin egen situasjon på en annen måte. Alle har noe som er bra i livet sitt, men noen ganger kan det være vanskelig å se og ta innover seg. Dersom vi har tilgang på andres historier kan det bli lettere å se sitt eget liv i et annet lys.
Ønsker deg gode dager!
Jeg ser nok litt annerledes på det, jeg synes det er krevende å ikke være takknemlig. Når jeg ikke er takknemlig, er det så lett at det vonde blir tyngre og mørket tettere. Når jeg velger takknemligheten, velger jeg også å se det lille lysglimtet, huske varmen fra klemmen og verdsette de gode ordene. Jeg er veldig glad i de små, nydelige skattene som mørket skjuler.
Men jeg tror vi trenger en viss dose av andres historier for å lettere kunne se at vi på enkelte områder er veldig heldige og har mye godt, selv om vi kanskje på andre områder sliter mer enn folk flest. Jeg snakket med en mor her om dagen som fortalte om uker med uvisshet, var kreften hos mannen tilbake? Heldigvis ikke, men det gav hvertfall meg rom for ettertanke og takknemlighet over hva jeg har og for at det tunge og vonde tross alt ikke er verre.
Konsentrasjonen holder for tiden 2-3 minutter, men tross alt, jeg kan da de minuttene og må jo bare være flink til å legge inn pauser- og i stede for å irritere meg over å ikke klare mer, glede meg over hva jeg kan.
Ønsker deg også gode dager,
men har jo lest hos deg at det er ikke bare bare akkurat nå,
så jeg håper virkelig at du hvertfall får et lass av gode stunder
Kjempeklem til deg!
.. men å være takknemlig er på den ene siden en aktiv følelse som krever her og nå bevissthet, på den andre siden er det en grunntilstand. Selvfølgelig vil jeg ha mye mer enn jeg har (muligheter til å gjøre ting, energi, du vet..), men jeg er samtidig klar over at jeg har noe verdifullt som mange andre ikke er klar over at de har.
Jeg kan ikke holde fast ved en sinnstilstand over lengre tid, jeg svinser litt hit og dit og fokus slippes og hentes inn igjen. Normaltilstanden min er nøytral og inneholder ikke aktive følelser, som f.eks takknemlighet, men det betyr ikke at jeg er en sur og misfornøyd person. Jeg vet hva godt jeg har og er grunnleggende fornøyd med det.
Vet ikke om dette gir noen mening?
Jeg har opp og ned dager, men i det store og hele er ting helt greit. Lengter etter forandring, bare.. Håper det går bra hos dere!
En ting er sikkert: Du fortjener all den ros du kan få. Apropos ros(er); jeg har en fin gul klaserose som vokser i en krukke på balkongen min her i Oslo og de siste dagene når jeg har sett på den, har jeg tenkt på deg. Jeg vil sende deg et bilde på mail av rosen snarlig. En blomst kan gi utrolig mye til et menneske. Det har jeg erfart mange ganger. Blomster sier ikke så mye med ord, men de sier mye likevel 🙂
Frode, dette var vakkert å lese! Send det bildet til Cecilie, hun fortjener en rose 🙂
Frode og Ingar!
Tusen takk til dere begge for å spre glede, varme og omsorg!
Et tankevekkende innlegg. Det første jeg tenker på er den gamle historien om et glass som enten er halvfullt eller halvtomt. Begge deler er like sanne, men valg av ord er viktig. Valg av enten HALVFULLT eller HALVTOMT sier noe om hvordan vi tolker virkeligheten og dermed om hvem vi er.
Jeg må vel innrømme at jeg litt for mange ganger tenker «halvtomt» der jeg burde tenke «halvfullt». Men jeg gleder meg over de gangene jeg kan se det halvfulle glasset. Jeg har lagt merge til at etter en periode hvor jeg har slitt ekstra mye, har jeg faktisk lettere for å se det halvfulle glasset. Kanskje fordi man blir så trykket ned i mørket at selv et bitte lite lysglimt er nok.
Det andre jeg tenker er – helt oppriktig – dette: Mange mennesker vet ikke hvor godt de har det. Dessverre. De har ikke opplevd spesielt store problemer i livet og surfer greit gjennom. Det er blodig urettferdig. Når så mange av oss sliter så mye mer. Jeg skulle ønske, ikke som et uttrykk for å se andre lide, at slike mennesker som ikke vet hvor godt de har det, burde få oppleve et år eller to i det totale mørket. Da vil de kanskje se hvor heldige de var og lære av det. Dette er et uttrykk for at jeg mener de har mye å lære om hvordan det er å være et menneske som lider mye. Mange kan ikke lære dette på annen måte enn «the hard way»: De må kjenne det på kroppen selv, over tid. Ikke en liten «Bondevik» på 6 uker og så tilbake – nei vi snakker om minst etpar år. Da vil de kanskje lære.
Jeg tror vel også at mange av de som nå synes å ikke evne å sette seg inn i hvordan «vi» har det, faktisk har hatt det sånn selv, men år med forbedring + «åh, dette fortjener jeg endelig» lager distanse til hvordan det føles. Kanskje har takknemligheten en burde kjenne på ved forbedringer, nettopp blitt erstattet med «dette fortjener jeg»…
Ja BeLe det er nok mange som tenker slik. En annen måte å tenke på som jeg har observert hos enkelte som har hatt en «Bondevik» og så kommet for fullt tilbake, er at man tror at det bare er å gjøre de riktige tingene (som de selv gjorde) så vil man bli frisk. Sin egen mestringsstrategi projiserer man over på andre. Dermed lever man i den illusjon at det de selv gjorde vil funke like bra for andre, eller at med den letthet de selv fant en vei ut, bør også andre finne bare de er smart nok.
Forøvrig er mengden lidelse svært ulikt fordelt mellom oss mennesker. Alle får litt, men mengden lidelse er fordelt langs en glideskala fra la oss si 10% («alle får litt») til 100% (enorm lidelse). Et eller annet sted langs denne glideskala befinner vi oss. Noen surfer greit rundt 10% hele livet stort sett, andre går det ikke fullt så bra med dessverre. Enkelte opplever så mye lidelse at de ikke orker å leve lenger. I Norge gjelder dette ca 500 mennesker hvert år.
BeLe;
jeg tror du har et viktig poeng i at «jeg har fortjent det» fordriver takknemligheten… og da er det lett å bli stolt og overlegen og ikke klare å møte andres vanskeligheter med den ydmykhet og omsorg som trengs…Man vil også møte andre med unødvendig hardhet hvis man selv plutselig «fikk det til og alt løsnet» og tror det hele bunner i egen fortjeneste og utholdenhet.
Samtidig er vi vokst opp i en generasjon hvor mange er lært opp til å sette egne drømmer og egen suksess høyere enn fellesskapets. Dette vil skape konflikter og problemer i møte med tunge tider, både egne og andres. Hvis man blir «begrenset» er man ikke god nok, er andre «begrenset» er de late og vil ikke nok (satt på spissen).
Frode;
Jeg tror også at eneste måte mange vil få forståelse og innsikt på er gjennom egen erfaring. Selv om jeg titt og ofte skulle ønske at mennesker kunne vise litt forståelse og omsorg, ønsker jeg dem ikke dette. Men kanskje er vi oftest oss selv nærmest? Vi vil jo alltid tolke mennesker og omgivelser etter egen erfarings/-opplevelses og meningsforståelse…
Jeg var tidligere mer halvtomt-typen enn jeg er nå, alle årene og motgangene har lært meg å se det store i det lille, og jeg tror at det er som du sier, når det er mørkt er det ikke store lyset som trengs… Men selv om jeg vet dette, hvorfor er det likevel så lett å la være å gi den oppmuntringen jeg tenkte på, å si de rosende ordene som var på sin plass? Da er jeg glad jeg kan utfordres til vurdering og mulig forandring i møte med slike situasjoner.
Jeg tror at de som opplever tunge måneder ikke kan forstå tunge år, akkurat som tunge år ikke kan forklare tunge tiår… men jeg håper at det kan åpne en dør til innsikt og en smule forståelse, omsorg og overbærenhet. Vi har alle våre tøffe tak, men i forskjellig grad og varighet.
Min «hva med meg» kicker inn av og til ja. Spesielt når dagene har vært mange alene, behovet for bil har sendt meg med tårer i seng om kvelden, eller når jeg merker ungene «ser mellom fingrene» på alt jeg ikke klarer og alt jeg ikke har…
Hva med deg?
Klem
Jeg er veldig takknemlig for alt det gode vi har og for å oppleve at ting ordner seg så flott. Jeg vet mange tenker at «men det har jo ikke ordnet seg», men jeg synes det har (Selv om det må ihvertfall to etapper til i stede for en). Jeg er takknemlig for hva helga har bragt, selv om kroppen sier tydelig ifra om at det er liv i den og jeg snubler i teppet som ikke har floss i det hele tatt. Ikke alle dager er lette, men jeg finner mye godt i dem likevel. Gud er trofast.
Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse.
Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle.
(Sal. 62:2-3)
Husker på deg, vet at det ikke er lett og at utfordringene tærer på.
Kjempeklem til deg skjønningen, du er dyrebar!