Hellig glede i mørke stunder

En ting jeg skriver mye om er å se det store i det lille, å fortsette selv når man føler for å gi opp, å glede seg over det gode, å prise Gud i motgang. Nettopp den siste der er en vanskelig ting å svelge for endel, hvordan kan man glede seg midt i alt det vonde? Det er en ting å i ettertid se at man har funnet lærdom i det tunge og vonde (noe som menneskelig sett er vanskelig nok), men det er noe helt annet å finne glede i de verste stormer og de dypeste sorger. Er det virkelig mulig eller er det jeg som er en smule tullerusk?

Noen mennesker har en livsinnstilling som sier at det er alltid noe godt, og de har evnen til å gjøre en potet til noe vakkert, livsnødvendig og livsutviklende. Det er liksom ikke noe  negativt som kommer ut av dem.

Andre er kanskje litt mer lik meg, det er jammen med ikke bare bare og det er utrolig mye vondt rundt oss. Det er en bestemmelse å fortsette å se på det gode selv om man er midt i det vonde. Det er en kamp, for hvem har ikke lyst til å gi opp? Jeg har flere ganger, men så er det noe på innsida som brenner og nekter meg det.

Det som for oss mennesker er vanskelig og nærmest umulig i egen kraft er en selvsagthet for de hellige. Jeg snakker ikke om mennesker som kaller seg kristne, som lever et liv som er midtstrøms med denne tidsalder og i strid mot Guds ord, jeg snakker om overgitte troende som lever i nærhet og fellesskap med Far. Jeg snakker om de hellige, ikke de religiøse. Disse få som har vært villig til å gi opp mye og tåle mer for å fortsette å leve overgitt Gud, de som vet hva hellig glede i mørkeste natt er, fordi de har opplevd det.

Paulus er en mann som opplevde store gleder og store sorger, men det var en ting som forandret hele hans liv- han møtte Jesus. Der på landeveien ble han slått av hesten og det mørke som bodde i han ble synlig da Herren lyste på han. Paulus tok en bestemmelse om at resten av livet skulle han leve for Gud og fremme himmelens sak. Koste hva det koste måtte, han måtte få budskapet om Guds nåde og kjærlighet ut, han måtte formane de nye troende til å skille seg fra verden og leve overgitte liv, han måtte. En hellig ild hadde tatt over og brant på innsiden, hva han nå led betydde lite i forhold til det å være trofast mot Gud og det kall han hadde lagt på hans liv.

Og det kostet. Hvem er blitt forfulgt som Paulus? Stenet og drevet bort, kastet i fengsel og opplevd skipbrudd, møtt med hån og anklager, opplevd sult og fattigdom og alt annet han måtte tåle? Han tålte det for å tjene Gud. Han tålte det fordi han visste hvem Gud var. Han tålte det fordi han hadde møtt Gud. Og fordi han kjente Gud lærte han å være fornøyd under alle slags omstendigheter.

Jeg sier ikke dette fordi jeg led nød, for jeg har lært å klare meg med det jeg har.
Jeg vet hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod.
I alt og i alle ting er jeg innviet, 
å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød.
Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.
(Fil. 4:11-13)

Det er det vi trenger, vi trenger å møte Gud personlig. Det nytter ikke å bare lese et ord og si en innlært bønn, det gjør oss kun religiøse, det som gjør oss til overgitte troende er det personlige møtet med Gud. Og når Gud får vise oss hva mørke vi virkelig er i, ser vi at vi trenger hans lys. Når Gud får vise oss at hans vei og tanker ikke er noe lignende våre, da blir vi i behov av hans åpenbarte ord og kraft. Når Gud får vise oss at vår visdom er dårskap i hans øyne, da trenger vi Guds visdom. Når vi opplever motstand fordi vi velger troskap mot Guds bud, da trenger vi hans styrke. Når vi opplever at vi er ikke barmhjertige nok til å ville hjelpe andre, da trenger vi Guds brennende kjærlighet i hjertet. Når vi oppdager at vi kan ikke leve kristenlivet i egen kraft, da innser vi at det er bare Gud alene som kan hjelpe oss. Det er Gud alene som kan redde oss og det er Gud alene som kan forvandle oss. Velger vi å gi opp eget strev, vil Gud la et mektig verk og en dyp forvandling finne sted i vårt indre.

Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han… (Fil. 3:7-10)

Det er der i mørket, under ildens fortærende kraft at det skjer noe. Det er det kritiske øyeblikket hvor vårt valg avgjør hva vi vil oppleve. Hvis vi velger at det er deg Gud jeg vil ha og trenger, er det i de stundene den hellige gleden fødes fram. Den gleden som er fundert på noe utenfor oss selv, på noe som er mye større enn oss selv, på noe som vi ikke kan se men bare erfare. Jesus.

Men det krever at jeg vender tilbake til korset. Vil jeg dø fra å klare selv for å igjen oppleve Herrens liv ta plass på innsiden? Vil jeg ta på meg Herrens lidelse i samme grad som hans herlighet? Er jeg villig til å prøve min egen tro for å se om den er levendes? Er jeg villig til å la Gud være Gud i og gjennom mitt liv? Sier jeg som David, min sjel lengter etter deg som rådyret etter rennende vann? Er hva jeg ønsker mest Gud?

Det er de som har lite å stille opp med i seg selv som er de heldige, for det er de som virkelig vil oppleve hvem Gud er og hva han makter og ønsker å gjøre. Gud sier selv at han ser til dem som andre ikke ser, han vil bruke den som andre overser, han vil gjøre det vise til skamme gjennom å bruke den utenkelige, Gud sier at det hjertet han ser på og ikke vårt ytre. Det er vår tro og tillit, vår kjærlighet og tilbedelse, våre hjerter og vår overgivelse Gud vil ha. Og om det er vondt og sårt å være i mørket og i ilden, er det der Gud møter oss og tar oss videre.

Det er når jeg velger å stole på Gud selv om alt rundt meg taler imot at jeg får oppleve at det er en fred som overgår forstanden. Det er når jeg er totalt hjelpeløs at jeg opplever miraklene som bare Gud kan gjøre. Det er når jeg er troløs og vakler at jeg får oppleve at Gud er nådig, trofast og barmhjertig. Det er når stormen raser jeg opplever at det finnes en kraft og visdom som er høyere enn min. Det er i min svakhet jeg opplever Guds styrke. Det er i min maktesløshet jeg opplever hans allmakt, herlighet og kraft.

Når himmelen inntar jord og Gud stiger inn i mitt mørke og med kjærlighet brer om meg hans lys, når jeg får se enda litt mer av hvor stor og mektig, hvor god og kjærlig, hvor barmhjertig og full av nåde Gud er, det er da jeg får oppleve en glede på innsiden som ikke kan beskrives med andre ord enn som en hellig glede. En hellig glede som bryter de mørke stundene når den hvisker du er sett og elsket. En hellig glede som gir håp og styrke til å fortsette, som gir mot og kraft til å møte hverdagen på ny fordi hva som kom meg nær der  i mitt mørke, var ingen andre enn himmelens og jordens skaper.

Hellig glede fordi Gud ser lille meg i denne store verdenen.
Hellig glede fordi Gud er sterk når jeg er svak.
Hellig glede fordi om Gud ikke stiller stormen så stiller han mitt hjerte midt i stormen.
Hellig glede fordi tårene skal vendes til glede.
Hellig glede fordi jeg har et klippefast vern og skjul mot hete og storm.
Hellig glede for jeg får være barn på Fars varme og trygge fang.
Hellig glede fordi det er avhenger ikke av hva jeg gjør men på hva Jesus gjorde.
Hellig glede fordi Jesus er min og jeg er hans.

~  *  ~

Relaterte innlegg:
Velsignet er den misforståtte og oversette
Sviktet Gud Jeremia? 
Gyldne år fulle av nåde i forkledning