En ryddet vei

Søndag ettermiddag var jeg på vei hjem etter et møte og jeg tok det rolig siden det var grapsete føre. For å komme best mulig ut av rundkjøringa var det letteste å sladde ut (da er det litt av et føre). På vei opp bakken sitter jeg og håper på at brøytebilen har vært og brøytet den neste bakken jeg skal opp. Når jeg nærmer meg avkjørselen ser jeg at så heldig var jeg ikke og jeg merker umiddelbart etter avkjøring at dette kommer ikke til å gå. Etter 15 meter er det bare å gi seg, så jeg rygger ned og vender bilen, kanskje går det å rygge opp? Jeg kommer ca 30 meter og da er det sleng og spinn. Når jeg snur hodet og løfter blikket ser jeg hva som frembringer stor takk og stort smil, det nede i krysset står brøytebilen med blinklyset på! Tror du ikke han kom for å brøyte akkurat denne veien og nå stod han og ventet på at jeg skulle komme meg ut av veien. Jeg gir opp ryggeforsøket og kjører ned, tar en ekstra tur ned bakken og rundt rundkjøringa i håp om at han ferdig når jeg kommer opp igjen. Vel tilbake etter den lille ekstraturen er det null problem med å komme opp bakken! Hva jeg ikke klarte ved de første forsøkene var null problem da jeg kunne komme bak en som ryddet vei.

Som kristne er det også meningen at vi skal komme bak han som går foran og rydder vei for oss. Vi skal ikke springe foran Gud og prøve i egen kraft, vi skal følge Gud der han leder. Vi skal se på tre ulike tilfeller der det er nødvendig at noen går foran og rydder vei.

Den første er selvsagt, Jesus har ryddet vei for oss så vi med frimodighet kan komme fram for Guds trone. Hva Jesus tok på seg og gjorde er en nødvendighet for at vi i det hele tatt kan være i og vandre i Guds fellesskap, kraft og nærvær. Men det forsoningsverk og den frelse Jesus tilveiebragte gjelder for mye mer enn at vår sjel er berget for evigheten, det gjelder hele vårt liv og all vår tid på jord også. Vi må lære at når vi møter utfordringer og vanskeligheter, motgang og prøvelse, smerte og frustrasjon så trenger vi Jesus til å bane vei for oss. Vi kan prøve å ta oss i nakken, vi kan prøve å forandre oss, vi kan prøve å bli litt mildere, litt flinkere, litt mye rart, men vi vil komme til kort. Noen ganger kommer vi kanskje litt lenger opp i bakken enn andre ganger, men vi når aldri helt fram… Det er da vi trenger å løfte blikket fra egne forsøk og eget strev og se at det er en som vil gå foran oss og rydde vei. Vi trenger ikke å gjøre det tunge og vanskelige i egen kraft, vi kan følge etter han som er foran.  I vår hverdagsvandring med Gud trenger vi å huske at uansett hva det gjelder så må Gud rydde vei for oss. Skal vi komme gjennom og nå målet er det viktig at vi følger etter i det spor som banes ut foran oss og ikke tar egne snarveier (da kjører vi oss fast). Sier Gud «gjør så», så gjør vi det. Sier Gud at vi må velge å tilgi, så gjør vi det. Sier Gud at du skal være med den og hjelpe den, så gjør vi det. Sier Gud at vi skal vente, så gjør vi det. Følger vi ledelsen til han som går foran og baner vei for oss er vi garantert å komme fram.

Herren deres Gud går foran dere, og han vil kjempe for dere, slik dere med egne øyne så at han gjorde i Egypt. (5. Mos. 1:30)

Men i dag skal du vite at Herren din Gud selv går foran deg, som en fortærende ild. Han vil utrydde dem og underkue dem for deg så du raskt kan drive dem bort og gjøre ende på dem, slik Herren har sagt deg. (5. Mos. 9;3)

Det var det ene punktet, det som gjelder vår personlige vandring med Gud. Nå går vi over på punkt to, det som gjelder forsamlinger, lokalsamfunn og nasjoner (altså: større grupper mennesker). Jesaja kap 62 er viktig i denne sammenhengen. Vi leser der om et folk som er fordrevet fra sin rettmessige plass og er undertrykket av fiender.  Det er ganske likt det vi ser i mange kristne miljøer i dag også, mennesker er drevet bort fra det nære fellesskapet med Gud, de er undertrykket av fienden og de er mer opptatt av å ha det godt enn å lyde og tjene Herren. Mange blir holdt nede og tilbake fra å virke og være i hva Gud har kalt dem til. Det foregår både en kamp om deres sjel og en kamp om å hindre troende fra å reise seg opp i tro til at Gud vil gjøre verket. Gud har sagt at det er en grense for hvor mye undertrykkelse og ødeleggelse han kommer til å tillate, det vil komme en tid når Gud selv reiser seg i kraft og makt og lar sin herlighet bli synlig for mennesker. Gud sier i Jes. 62 i klartekst at han vil gripe inn og Gud oppfordrer vaktmennene til å stå på muren og til at det skal ryddes og bygges veier for folket. Gud vil snu folkets skjebne og sette ting i stand slik det var ment å være. Det er håp fordi Gud ikke har gitt dem opp til tross for deres ferd.
Det nærmer seg en dag også i vårt land der Gud ikke lenger kommer til å tåle å høre på spottere og fornektere, han vil nekte å se på undertrykkelse og latterliggjøring av sine hellige lenger. Selv om kristenheten er preget av liv som i mange tilfeller fører vanære over Guds navn, vil Gud selv reise seg og gjøre noe med dette. Ikke for vår skyld eller fordi vi har gjort så mye riktig, men for sitt navns skyld. Når vi feiler i å leve overgitte liv driver vi bort fra å leve og vandre i Den Hellige Ånds kraft og vi vil oppleve at det er fiender som kommer inn, tar kontrollen og undertrykker forsamlinger, samfunn og land. Det blir en tid (som vi er i nå) med bundenhet, sorg, smerte og vanskeligheter som ser umulig ut å bryte. Men Gud vil ikke la dette fortsette for alltid, det kommer en tid der han selv ‘stiger ned’ og griper inn. Det vil komme en forvandling som mennesker ikke kan ta noe ære for fordi det er et mektig Guds inngripen fundert på Guds hellighet, nåde og kjærlighet og ikke våre gode gjerninger. Gud lar ikke sitt navn bli vanæret.

For mitt navns skyld holder jeg min harme tilbake, for min æres skyld legger jeg bånd på meg og utrydder deg ikke.
Se, jeg har renset deg, men ikke som sølv,  jeg har prøvet deg i lidelsens smelteovn.
For min skyld, for min skyld handler jeg, ellers ville jeg bli vanæret! Min ære gir jeg ikke til noen annen. (Jes. 49:9-11)

Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til. (Esek. 36:22)

Den tredje gruppen jeg ønsker å nevne kort er mennesker Gud kaller til å være hva jeg omtaler som «plogspisser». Gud vil alltid sende en foran som skal bane vei for andre som kommer etter. Det kan være mennesker som starter ny tjeneste, som flytter til nye områder, som starter nye prosjekter og/eller menigheter og annet. De blir kalt til å gå og stå i bresjen for noe nytt. Disse menneskene vil ofte oppleve at det kan være både ensomt og hardt der de står mutters alene i fremste rad. Det kan tidvis være vanskelig å se at man kommer noen vei og det kan være fristende å gi opp. Gi opp fordi kampen er så hard (det koster mye å bryte nytt land), fordi det tar lang tid å rydde unna misforståelser, det tar lang til å pløye og forberede jorda og det er mennesker som i stede for å støtte og oppmuntre kritiserer og rakker ned(hvem tror du at du er? Skal du kunne klare dette? og annet). Gud kaller mennesker inn i slike tjenester fordi han har større planer for det området og de menneskene som omfattes av det, han ønsker frelse, utfrielse og forløsning. Hvis den som er satt som plogspiss ikke gir opp men fortsetter i det kall og den tjeneste Gud har satt ham/henne, vil det en dag skje at Guds time for forandring er der og et mektig Herrens nærvær kommer inn og skaper frihet og forandring. Et eksempel er døperen Johannes’ liv og tjeneste, et annet Paulus. I norsk sammenheng kan vi tenke oss slike som Ludvig og Lise Karlsen med oppstarten av Evangeliesenteret, eller hva med de mennesker som banet vei for kristne TV-kanaler? Husk at alt dette startet i det små med menneskers vilje til å lyde og følge Guds hjerte, kall og ledelse og at hensikten er menneskers frelse (og gjenopprettelse) og Guds ære.

Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei for meg. (Mal. 3:1a)

Fram, fram gjennom portene, rydd vei for folket! Bygg vei, bygg vei og rens den for stein! Reis et banner for folkene! (Jes. 62:10)

På den tiden sto døperen Johannes fram i ødemarken i Judea og forkynte:  «Vend om, for himmelriket er kommet nær!»  Det er om ham det er sagt ved profeten Jesaja: En røst roper i ødemarken: «Rydd Herrens vei,  gjør hans stier rette!» (Matt. 3:1-3)

Det er lett å gå i egen styrke og tro at det er vi som må få til på egen hånd, men vi glemmer at eget strev fører ingen steds hen i Guds rike. Vi er avhengige av at Gud selv rydder vei for oss uansett hvilken omstendighet det angår, hvis ikke vil vi kjøre oss fast. Jeg, for egen del, trengte mange runder med å prøve og feile før jeg lærte å vente til Gud hadde ryddet vei. Det har vært endel, ja egentlig mange, fall og mye frustrasjon opp gjennom årene. Men jeg lærer litt etter litt… det er fortsatt ting jeg prøver å få til selv, men jeg innser raskere enn før at dette fører ingen steder hen og løfter blikket og røsten til han som kan hjelpe meg og bane vei for meg, Gud. Jeg må igjen og igjen erkjenne at «Gud skal fullføre det verk han har startet» (Fil. 1:6) og at det er «ikke ved makt, ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren hærskarenes Gud» (Sak. 4:6) Og jeg er veldig takknemlig for at Gud er både trofast og tålmodig med oss, for jeg er fortsatt under opplæring. Men underveis opplever jeg at Han rydder vei for meg og oppfordrer meg til å rydde vei for andre.

Han sier: Bygg, bygg, rydd vei!
Ta bort hver snublestein fra veien til folket mitt!
Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig,
Den hellige er hans navn:
I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.
For jeg fører ikke sak til evig tid og er ikke harm for alltid.
Da ville ånden bli kraftløs for mitt ansikt, livspusten som jeg har laget.
På grunn av hans skyld og grådighet ble jeg harm og slo ham.
Jeg skjulte meg i vrede. Men han vendte seg bort og gikk sitt eget hjertes vei.
Jeg så hvilke veier han gikk.
Nå vil jeg helbrede ham og lede ham og gi ham trøst.
Hos de sørgende skaper jeg ny frukt på leppene:
Fred, fred til den som er nær, og til den som er langt borte, sier Herren.
Jeg vil helbrede ham. (Jes. 57:14-19)

2 thoughts on “En ryddet vei

Add yours

    1. Sorry it’s taken some days before I got to reply to you, The boys and I are in the middle of moving and trying to get settled in a new appartment.

      There’s no English version of the blog yet…So those not reading Norwegian have to use either the translator that can be found on the left side (microsoft) or a browser with translator.

      I’ve wanted to have an Englisk-written blog for a couple of years now, but my health hasn’t allowed me to do so yet. Hopefully I can get one up and running over the summer, God willing. That would be a combination of posts from this blog and from the devotional blog I also have.

      May God bless you precious brother.
      Take good care!
      ~ Cecilie ~

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: