Å fri seg fra fortiden

Det er februar igjen… for noen dager siden ble jeg sittende å tenke på nettopp det… februar… en måned som har gitt meg vendepunkter som har bragt både prøvelser og velsignelser.

For akkurat 17 år siden forlovet jeg meg. Det skulle være starten på «for evig og alltid» men historien ble ikke som tenkt.

Februar for 11 år siden fikk jeg kikhoste, jeg kom meg aldri. Om jeg hadde svake symptomer på ME før den tid, slo det nå ut i full blomst. Jeg satt og tenkte på hvordan var jeg før den tid? Og jeg husker ikke så mye, jeg husker ikke hvem jeg var bak der, jeg husker at jeg var i full fart og holdt ofte på med noe, jeg trivdes i jobben og jeg leste flere bøker i uka. Det er ikke så mye mer jeg husker egentlig, utenom at jeg kunne gjøre veldig mye mer uten å bli nevneverdig sliten.

Februar for 10 år siden ble jeg mamma for første gangen. Det var ei strevsom tid siden kroppen min ikke var hva den hadde vært og klarte hva den pleide klare. Å i tillegg få et barn som skulle ha mat annehver time døgnet rundt de 4 første månedene gav også lite rom for hvile (og tro meg, vi prøvde å venne han til andre rutiner, men det skulle bare være slik for den karen!).Ingen visste hva det var «galt» med meg (og få trodde meg på den ekstreme mangelen på krefter), så det var bare å ta dagene stykkevis og oppdelt. Jeg fikk en herlig gutt, men opplevde hva ingen tror vil skje. Den mamma-følelsen som skal komme utav ingenting kom ikke. De første 6 ukene kunne jeg kikke på den skjønne gutten og synes han var herlig og flott, men jeg kjente ikke i hjertet at han var min, selv om jeg i hodet visste det. Det var vondt og tungt å oppleve, for det er jo ikke slik det skal være? Jeg takker Gud for at det ikke varte lenger enn det gjorde, plutselig en dag kjente jeg bare hjertet ble så overveldet av at denne velsignelsen er min at tårene trillet, det er min gutt!

Februar i år, vi flytter inn i en leilighet med romslig stue, nyoppuset kjøkken og bad, 3 soverom, veranda og uteplass. Vi har aldri hatt det så romslig og greit. Vi er takknemlige og fulle av forventning og spenning.

Februar… fortid som bragte prøvelser og varige endringer, fortid som bragte velsignelse som vokser og modnes for hvert år, nåtid som bringer gleder og nye opplevelser, framtid som vil gi hvem vet hva?

Jeg ble tenkendes på det med at jeg husker lite om hvordan jeg var før jeg ble syk, og det er egentlig et positivt trekk. Det er et tegn på at jeg aksepterte de utfordringer og endringer som kom og beveget meg videre inn i hva livet kunne gi meg. Men det er ikke slik for oss alle… det er de som lever med fortiden hengende over hodet hver dag.

Har man opplevd stor smerte, motgang, mobbing, vanskjøtsel, misbruk og annet er det en tung byrde å bære med seg. Det er smerte, sinne, sorg, fortvilelse og mye annet som tærer på innsiden. Det å leve i fortiden hindrer oss fra å leve i dag og det hindrer oss også i å strekke oss mot morgendagen. Men hvordan kan man bli fri fra fortidens lenker og byrder? Og går det egentlig an?

Uansett hva det er som ligger der er det første og viktigste steget å akseptere at slik var det. Det som skjedde det skjedde og ingen ting kan endre på det nå. Det er ofte mye usikkerhet knyttet til mye av smerten (hvorfor meg? hvorfor grep ingen inn? ol) og det er ofte savn etter hva man skulle ønske hadde skjedd. Men lever vi i disse tingene vil vi aldri helt kunne gå videre. Det er ingenting som vil bringe tilbake de dagene, det er ingen ting eller noen som kan ta vekk det vonde som skjedde og heller putte inn en positiv fortid, det er ingen og ingenting som kan endre historien. Vi må bare ta vår fortid som det den var. Det er for enkelte nok å ha støtte fra nære og trygge mennesker, andre igjen trenger mer profesjonell hjelp. Det å akseptere fortiden betyr ikke at vi sier at hva som skjedde er greit, men vi godtar at dette er mitt liv og aksepterer at slik var det faktisk.

Bibelen er ærlig om at det er ikke bare enkelt å være menneske. Vi ser i historien med Lot at det er vanskelig å legge fortiden bak seg. Lot fikk beskjed av engler om å forlate byen sammen med familien og de fikk tydelig beskjed om at de ikke skulle snu seg tilbake og kikke. Lots kone klarte ikke å legge hva hun hadde hatt og hva som hadde skjedd bak seg, hun kastet et blikk tilbake og stivnet til ei støtte. Det å stadig snu seg og kikke bak har den samme effekt på oss, vi stivner i hva som skjedde og klarer ikke å bevege oss videre.

Det er også en historie som ei dame som i starten ikke sa et ord men som etter hvert fant stemmen sin og stod opp for seg selv og sine. Batseba opplevde at kongen seksuelt tvang seg på henne. På den tid hadde hun ingen ting hun skulle sagt, hun var taus. Hun ble gravid og for å skjule sin egen synd og skyld får kong David hennes mann drept. Fortsatt hører vi ikke et ord fra Batseba. Hun var menneske som oss og hadde følelser som oss, dette var ei gruvekkende og grusom tid med intens smerte og fortvilelse. Batseba blir senere mor til Salomo og når Davids tid nærmer seg slutten er det en stille kamp om hvem som skal arve tronen. Nå ser vi at Batseba har en stemme som hun bruker,hun er ikke taus lenger og hun går til kongen og minner han om hans løfte. Hun får ordnet det så hennes sønn raskt blir kronet før noen av de andre arvingene kan forpurre det. For å ha kommet hit hen må det ha skjedd en enorm indre forvandling i dama, hun må ha våget å møte egne følelser og tanker og jobbet seg gjennom dem, hun må ha valgt å akseptere at det som er skjedd er skjedd og hun må ha bestemt seg for å bevege seg videre.

For å kunne bevege seg videre fra fortiden må vi ikke bare akseptere hva som skjedde, vi må også finne ut hva den gjorde med oss og hvem den har gjort oss til. Vår fortid har formet oss og vært delaktig i at vi er hvem vi er i dag, men vi må aldri glemme at selv om fortiden formet oss kan den ikke kontrollere oss (med unntak av hvis vi tillater den det). Det vil være både positive og negative sider vi ser og vi må bestemme hva vi ønsker å styrke av det gode og hva vi trenger å jobbe med av det mindre gode. Det er ikke enkelt, det er krevende og vondt, men vi trenger en forståelse av hva fortiden gjorde oss til for å kunne forstå den tid vi lever i nå. Jeg reagerer som jeg gjorde fordi… Jeg tenker som jeg gjorde fordi…. Jeg er sårbar og misoppfatter fort fordi…

Vi må velge å bruke fortiden til å forstå våre reaksjonsmønstre i dag, men like viktig er det å velge å dra lærdom av fortiden vår som kan hjelpe oss å skape en enda mer meningsfull morgendag. Hvis vi velger å leve i fortiden vil den være destruktiv og ødeleggende for vår nåtid da den robber oss fra å leve i dag og binder oss fast i fortiden. Likeens kan det å leve i fortiden hindre oss fra å strekke oss mot framtiden, hvis vi lever i fortiden vil vi ikke kunne forestille oss og drømme om hvordan fremtiden skal være. Vi trenger å frigjøre oss og vi trenger å skape drømmer og visjoner for hva vi ønsker i framtiden. Er vi fri fra fortiden kan vi tillate oss å leve i nåtiden og å drømme om fremtiden. Hvor ønsker du å være om 1, 5, 10 år? Hva ønsker du å ha gjort i løpet av de årene? Hva ønsker du er forandret og hvordan kan du gå veien mot det målet?

Bibelen oppfordrer oss til å glemme det som ligger bak oss, være tilstede i dag og strekke oss mot det som ligger foran. Det er ikke alltid like lett, men det er ved Guds nåde og hjelp mulig. Gud har lovet å hjelpe den som er sønderbrutt, Gud er mester i å gjenopprette mennesker, han har bare de beste planer og ønsker for hver eneste en av oss. Men vi kan ikke oppleve dette hvis vi velger å holde fast i hva som skjedde, vi må velge å akseptere og deretter begynne å bevege oss ut av det vonde og inn i noe bedre. La ikke fortiden få frarøve deg nåtid og fremtid, velg å fri deg fra fortiden, lev i dag og strekk deg mot en bedre og lysere fremtid.

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:19)

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. (Jer. 29:11-14a)

Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før.  Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?  Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. (Jes. 43:18-19)

~ ‘ ~ ‘ ~ ‘ ~ ‘ ~ ‘ ~ ‘ ~

Jeg blir en del borte denne helgen og en uke eller to framover pga flytting,
vet ikke helt når jeg er tilbake med nye innlegg og evt kommentarer.
Ønsker dere alle sammen ei god helg og en god tid framover,
må glede, styrke og oppmuntring bli dere rikelig til del!

9 thoughts on “Å fri seg fra fortiden

Add yours

    1. Trykker alltid publiser med håp og ønske om at det kan bli til ettertanke, hjelp og oppmuntring.
      Takk for kommentar og gode ønsker!
      Guds fred og velsignelse
      ~ Cecilie ~

  1. Tankevekkende!
    Ja vi er mange som har opplevd ting i fortida som har smertet og som kanskje smerter ennå.
    Du har helt rett i at vi må akseptere vår fortid og gjøre det beste ut av det.

    Ønsker dere lykke til med flyttinga!

    1. Vi har alle en forhistorie, men noen har en mye tyngre enn andre… verden er bare ikke rettferdig. Det er endel ting som vi følge mange av oss for resten av livet, og da tenker jeg det er bedre å finne noe godt det kan brukes til enn at det skal frarøve oss nåtid og fremtid… enkelt er det ikke, men det går med tiden hvis man er villig til å ta oppgjøret og kampen det er å begynne å gå veien ut av det.

      Flyttinga gått over forventning og jeg tar meg tid til å sitte ned og slappe av midt mellom esker og sekker. Det viktigste er at vi finner ro i en ny hverdag, tingene er her tross alt om de er i skap eller eske ;).

      God uke ønskes gode du!

  2. Vil bare takke deg for dette ærlige, såre og sterke innlegget ditt. Du er «one of a kind» og jeg er sikker på du treffer mange med å være nøyaktig slik du er…Gud velsigne din februar…og dine dager. Mange varme klemmer fra meg (som overhode ikke har glemt deg, men som ikke har helt hodet over vann dessverre…..)

  3. Hei Cecilie, jeg holder egentlig på med det siste innlegget jeg, men trykket på linken din og fant enda flere tanker enn de jeg har fått i massevis av. Før den. 😉

    Men stoppet her opp blant mye annet ved det at «slik er det bare». Jeg har hatt slike tanker selv også i begynnelsen på det som skulle gi meg uføretrygd. Etter mange år har jeg funnet ut at slik er det bare ikke. 😉 Det sitter ofte i hodet på oss. Vi innbiller oss eller har lært oss så ofte, at «da er det slutt». For meg, som var aktiv og minst 150 prosent aktiv på jobb og privat ble det også «Slik er det bare» Inntil jeg bestemte meg, med noe hjelp av de rundt meg, for at slik ville jeg det bare ikke. Da gikk det fremover og lettere og lettere ble det.

    Kunne nok ha skrevet en god del om dette, men nå må jeg tilbake til start. Flott innlegg dette, Cecilie! 🙂

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: