Nok liv igjen

Livet ble kanskje ikke som jeg- eller du- ønsket, men vi må aldri glemme at vi har nok liv igjen til å skape forandring og godhet. Fordi om vi har opplevd vondt, kan vi velge livet, vi kan velge å leve og ikke bare overleve. 

Det er lett å la smerten fra fortiden holde oss tilbake og nede. Har vi blitt dypt såret av andre mennesker, bedradd, forlatt, sviktet, stukket i ryggen og andre ting så er det både smertefullt, sårende, skamfullt og annet, jeg forstår det. Jeg forstår det er vanskelig, tungt og vondt. MEN den smerten vi opplever er ikke det verste som kan skje oss, det er faktisk verre om vi lar disse tingene definere hvem vi er og bestemme kursen videre. Hvis vi ikke blir ferdig med ting vil vi ta det med oss videre og vi vil oppleve at vi bygger murer i hjertet for å ikke bli såret igjen, vi går på med knyttede hendene for å alltid være beredt til kamp, vi setter opp så høye standarder for hvem vi aksepterer som venner at ingen når dem (men da blir vi jo ikke såret igjen) og vi legger stramme lenker rundt våre gjøremål og kontrollerer dem med makt og arroganse. Alt for å ikke bli såret igjen, alt for å hevde oss («jeg skal vise dem at jeg klarer meg») og alt for å forsvare et såret selv, et såret hjerte. Og vi blir mestere i å forklare i pene ord og vendinger hvorfor vi er arrogante, kalde, harde og nådeløse.

Men er det egentlig liv? Er det egentlig å leve?

Jesus er sannheten, veien og livet leser vi i Bibelen og det er et liv bedre enn dette han har for oss, det står faktisk at «Jeg er kommet for å gi dere liv, liv i overflod».  Guds ord snakker ofte om det å måtte bli fri fra fortiden, å lege det sønderbrutte, å bygge opp igjen det som ble revet ned og om å bli «hel». Bibelen skyver ikke under stolen at livet er hardt og at samspill mellom mennesker er sårt, vanskelig og tidvis utrolig tøft. Har du tenk over hva slags mennesker og familier Bibelen egentlig beskriver? Ingen av dem er perfekte, ingen har alt på stell, alle opplever prøvelser, svik, smerter og utrolig tøffe tider, men hva vi ser er at de som klynger seg til fortiden, de stivner og forsvinner mens de som beveger seg videre og legger fortiden bak seg, de får gå inn i en ny tid med mer liv.

Mer liv. Nok liv. Liv. Liv i overflod. Det høres nesten for fantastisk ut for enkelte, at det vonde og harde de bærer med seg i hjertet kan leges og de tunge, vonde og såre erfaringene kan omformes til noe som bringer liv og glede både for egen del og andres del, men det er mulig. Men vil vi? Vil vi ha mer liv? Vil vi leve igjen? Vil vi det sterkt nok?

Jeg kjenner enkelte som ville dette, men ikke sterkt nok. De ville ikke gå gjennom den smerten det var å bli fri fra fortidens sår og brudd og derfor tok de til takke med å låse det ned bakerst i hjertet og passe godt på at de alltid får siste ord i saken og ikke lar seg tråkke på tærne igjen. De er alltid overbevist om at har de problemer eller vansker, så er det alltid andre som har skylden og aldri dem. De sluttet å leve og gikk inn i overlevelsesmodus. Jeg har prøvd å snakke med dem, men de vil ikke høre. For hva vet vel jeg om smerte og utfordringer? Jeg har prøvd å si at jeg vil hjelpe, men du må gjøre noe selv også. Men da er jeg egen, sta og urettferdig som ikke vil gjøre alt selv. Det har ikke nyttet til nå, men jeg gir ikke opp håpet om at en dag vil en forandring begynne. Men den forandringen må være ønsket i den andres hjerte og ikke bare i mitt. Vi må faktisk ville forandring for at forandringen kan begynne.

Livet er ikke over fordi om det ikke ble slik jeg ønsket, men det har tatt en ny vending som har bragt nye overraskelser, mye forundring, glede og oppmuntringer og ja- nye typer prøvelser inn i mitt liv. Selv om jeg for noen år siden satt og lurte på om jeg noen gang ville kjenne på ekte glede igjen visste jeg at livet ikke var over. Selv om jeg satt i mørkeste, kaldeste og tetteste natten der og da, så visste jeg at det vil- hvis jeg fortsetter- gry av en ny dag. Jeg ville ikke gi opp der i mørket og leve der, jeg ville videre slik at jeg en dag der framme kunne komme ut i lyset og oppleve en ny dag og erfare at livet blomstret til på nye måter. Jeg har ikke fått tilbake det livet jeg hadde, men jeg har fått liv og det i overflod. Det er nok liv igjen for oss alle, men vi må ville den forandringen og den vandringen det krever.