Skuffelse #10 000 og ett eller annet

Jeg ser skuffelsen skylle over guttungen, vi kan ikke det heller. Mor sukker tungt inni seg og strever med å holde tårene bak øynene. Nei, vi kan ikke det heller tenker jeg for meg selv.

Jeg har lyst til å snakke med deg, det er månedsvis siden sist jeg så deg, men jeg orker ikke. Jeg har ikke krefter til å forholde meg til andre. Skuffelsen over å enda en gang ikke orke å vise omsorg og interesse, skuffelsen over å ikke kunne være sosial (om enn ikke annet for 5 minutter) skyller over meg. Jeg puster dypt, smiler hyggelig og konsentrerer meg om å ikke bli for lei meg.

Jeg er klar til å gå ut døra, endelig skal jeg ut å møte noen! Husker ikke når sist gang det skjedde var? Men idet jeg skal samle pikk-pakket kjenner jeg at nå sa kroppen stopp. Å nei! Ikke nå da? Jeg sukker tungt og sender en sms om at jeg kan dessverre ikke komme, kroppen sa stopp. Jeg vet at du tviler på ordene og tror jeg plutselig bare ikke vil, jeg kjemper med skuffelsen som er høyere enn fjellene rundt meg.

Å leve med skuffelse over hva man ikke kan er dagligdags her i huset. Hver dag møter jeg mange ganger mine begrensninger og umuligheter. De kommer ikke snikende inn og klapper meg stille på skuldra, neida- de står rett oppi ansiktet på meg og brøler: Udugelig! Til ingen nytte! Latsabb! Du vil bare ikke! Du bidrar ikke! Du bare lever på andre! Noe må du gjøre selv da! og mye annet.

Jeg prøver på best mulig måte å forholde meg til begrensninger og utfordringer, og jeg prøver å lære guttene det samme- men sannheten er uansett at vi utsetter for lassevis av skuffelser påført oss fordi jeg er kronisk syk. Så når guttene sier at det er urettferdig, kan jeg ikke annet enn å være enig (men så må vi velge å huske det gode og hva vi faktisk gjør, kommer i etterslengen).

De siste ukene har skuffelsene kommet i lassevis fra morgen til kveld. Alt jeg har måtte si nei til, alt jeg har hatt lyst til men ikke kunnet, alt som før var enkelt men nå er umulig. Til og med hodet og skriving stokker seg totalt… Det er urettferdig! Men nå er ikke livet rettferdig heller da.

Så var det gledene som kommer, for de er jo der? Eller…
Jo! Jeg har sett to gutter som er superglade og smilende fornøyde over nye sykler! Det er stort å se den gleden og iveren. Og jeg velger å ikke la historien bak farge gleden deres og min (ingen av dem skulle ha ny sykkel. Den ene gikk i stykker selv etter reperasjon og den andre ble stjelt- så, to nye sykler sånn helt plutselig). Jo, det er andre ting også. Jeg har fått gjort litt, jeg har vært på foreldremøter, jeg har vært til spesialist med minsten, har sett hjemmekampene til eldsten, har faktisk fått tatt en tur til søpla med ett lass også- jo det er gleder mellom skuffelsene også.

Men jeg føler meg ikke bra når det er slik, det gjør noe med hvordan jeg tenker om meg selv. Alle de negative blikkene og kommentarene om at jeg gjør lite, at jeg kunne skjerpet meg og annet, all uforstanden om hvor greit jeg har det som går hjemme, all degraderingen av verdet mitt for det er ikke nøye å holde avtaler overfor meg siden jeg alltid er hjemme. De ting og mange flere gjør noe med meg, de prøver å farge selvbildet mitt svart og få meg til å gi opp, legge meg flat og innrømme at hele verden hadde hatt det bedre uten meg. Jeg er belastning, jeg er unyttig, jeg står ikke på egne bein men har hånda ned i statskassa og mye annet. Gi opp, innse det, du er håpløs.

Og da kjemper jeg med nebb og klør. NEI! Jeg er ikke. Jeg er meg og det er stort. Jeg er kanskje ikke stor i manges øyne, men for noen få er jeg utrolig viktig. Jeg bidrar kanskje ikke så mye i kroner og ører, men jeg er her med råd, trøst, oppmuntring og livserfaring. Jeg kan kanskje ikke gjøre alt jeg vil, men jeg kan noe.

Og om jeg kjenner meg oversett, utradert, nedgradert, mistenkeliggjort, uglesett og mye annet av mennesker som ikke forstår, og faktisk ikke kjenner meg (selv om de tror de gjør)- så vet jeg at det er En som ser meg, En som kjenner meg, En som alltid vil være sammen med meg. I sorgen, savnet og skuffelsene kommer Gud forunderlig nær noen ganger… Noen ganger er det som verden er mørk og tung, men andre ganger er det som en liten bris stryker over hjertet og hvisker: Jeg er her, jeg forlater deg ikke. Jeg er nok. Noen ganger kommer plutselig ett uventet godt ord fra mennesker som kjennes ut som om det er sendt fra Far i himmelen selv: Stå på, du er viktig, du har hjulpet meg. Gud sender nåde, trøst og oppmuntring til ett hjerte som opplever at skuffelsene bare baller på seg.

Livet med kronisk sykdom er ofte et liv fylt med skuffelser i tonnevis, slik er det. Men; Vi er mer enn våre begrensninger, vi er mer enn våre feilsteg, vi er mer enn hva andre ser og tror, vi er og vi er verdifulle fordi vi er. Så dagens peptalk til meg og deg er: Om det er tøft, så gi ikke opp! Du er viktig og verdifull og har noe helt spesielt å bidra med til mennesker rundt deg!

8 thoughts on “Skuffelse #10 000 og ett eller annet

Add yours

  1. Måtte bare dele denne på Twitter. Burde hjelpe oss andre til å stoppe opp og være takknemlige for det vi har… Men «Du er viktig og verdifull og har noe helt spesielt å bidra med til mennesker rundt deg!» Det er sikkert og visst.Gud velsigne deg (og barna).

    1. Takk som deler!
      Når jeg velger å publisere slike innlegg så er det av to årsaker. Den første er at jeg håper de som føler liknende skal se og forstå at de ikke er alene, at det er normalt. Den andre er at jeg håper de som ikke har opplevd slikt, kanskje skal få litt innsikt som kan gi refleksjon, forståelse og handling.
      Gud velsigne deg og dine også!

  2. Jeg sier stadig til meg selv og de rundt meg at vi må ikke glemme hvor godt vi egentlig har det. Ordene dine blir bare enda en påminnelse om at jeg, som ikke sliter nevneverdig med kroppen min, ikke må glemme å være takknemlig. Vi mennesker kan syte og låte over så mye fjas, mens andre virkelig har noe å klage på. Kan ikke si annet enn at jeg ønsker deg gode dager! Klem fra meg.

    1. Vi har lett for å klage og syte, jeg tar meg selv i det mange ganger. Det er tider jeg må minne meg selv daglig om å være takknemlig og huske alt det gode, andre perioder kommer det automatisk.

      Jeg ønsker selvsagt gode dager, men tenker ikke særlig over det- for jeg vet at uansett hva jeg (vi) møter er Gud med og Han er nok i alle ting og tider.
      Takk for omsorg! Klem til flotte du 🙂

  3. Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne: For meg er du en hverdagshelt! I tillegg til dine daglige prøvelser klarer du å legge ut innlegg etter innlegg på dine to blogger til ettertanke, velsignelse og nytte for oss som leser.

    Gud velsigne deg i alle dine gjøremål, Han skal lønne deg igjen!

    1. Takk for gode ord, anerkjennelse og oppmuntring!
      Gud velsigne deg og dine også!
      Må styrke, visdom og nåde bli deg rikelig til del.

Din tur til å dele :)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggers like this: